Faresignalene var der, men ingen grep inn

Boka har blitt til gjennom et samarbeid mellom saksprosaforfatter Hilde Østby og to av varslerne, Randi Vinge-Granmo og Rakel Løvrød Wigtil. Kombinasjonen av Østbys sans for god historiefortelling og kunnskapsformidling og de to andres nære kjennskap til Frosta-samfunnet og hendelsene på legekontoret er sakprosagull. Dette er en velskrevet, opplysende og viktig bok.

Vinge-Granmo varslet om lege Arne Bye allerede i 2005. Hun levde videre i tro på at Helsetilsynet hadde grepet inn og sikret at Bye endret sin praksis. Det skulle det vise seg at det ikke hadde. Bye hadde fått svare ut varslene og levert sin forklaring, og saken ble lagt til side uten at varslerne engang ble kontaktet. 

Wigtil leverte sitt varsel i 2021 på oppfordring av sin nye fastlege. Det var startskuddet på opprullingen av norsk helsevesens største overgrepssak. 

Legens makt gjorde overgrepene mulig

Saken ble grundig dekket i media. Denne boka er likevel et kjærkomment tilskudd, fordi den ikke er drevet av sensasjonshunger, men av en vilje til å vise hvordan dette kunne pågå i så mange år, til tross for både varsler og folkesnakk.

Gjennom varslernes fortelling og intervjuer med andre utsatte kvinner og sentrale aktører i bygda viser boka hvordan overgrepene ble muliggjort av legens maktposisjon og avhengighetsforholdet han bygget opp til pasientene.

Bye hadde sikret seg bukta og begge ender i arbeidet med unge kvinners reproduktive helse i Frosta. Det var han som hadde seksualundervisningen på skolen, der han fortalte dem om helseutfordringer og viktigheten av gynekologiske undersøkelser. Han understreket at foreldrene ikke trengte å få vite noe om de kom til ham. 

Alene og ofte på kveldstid møtte han dem på legekontoret etterpå. De fleste kvinnene i Frosta hadde aldri hatt en annen lege. De visste ikke at det ikke er nødvendig med en gynekologisk undersøkelse før man starter på p-piller. De visste heller ikke at det er uvanlig å måtte kle av seg alle klærne, eller at en gynekologisk undersøkelse verken skal være langvarig eller smertefull.

Bye fikk også etter hvert en sentral rolle som kommuneoverlege. Han fremsto som en dedikert og omsorgsfull lege og en ressurs for bygda. 

Pasientene ble avhengige av legen

Både i media og i retten har det vært de seksuelle overgrepene som har stått i sentrum. Men denne boka løfter også frem andre former for maktmisbruk Bye utsatte kvinnene for, og som er avgjørende for å forstå hvorfor han kunne holde på så lenge. 

Ved å sykeliggjøre pasientene sine gjorde han dem avhengige av seg. Samtidig svekket han troverdigheten deres dersom de skulle varsle om ham. Han overdiagnostiserte pasientene og skrev ut store mengder vanedannende medisiner. Det styrket pasientenes avhengighet av ham. Det er vanlig i saker som dette.

Forfatterne gjør en viktig jobb med å peke på at selv om Frosta-saken er spesiell, så er den ikke unik. Seksuelle overgrep og maktmisbruk fra helsepersonell forekommer langt oftere enn vi liker å tenke på. 

Vi skylder Frosta-kvinnene å løfte blikket fra denne spesielle saken og se på systemsvikten, som dessverre er langt vanligere. Hva gjør oss så blinde for overgrep i helsetjenesten, og hvordan kan vi bli bedre til å forebygge og avdekke dem?

Forfatterne peker på at systemene våre gir mange muligheter til å fange opp faresignaler, men at informasjonen ikke blir sett i sammenheng. Bye har vært en av legene som har fått flest Helfo-refusjoner for gynekologiske undersøkelser. 

Faresignalene ble ikke sett i sammenheng

Frosta har ligget på norgestoppen i bruk av vanedannende legemidler. Ingen stilte spørsmål ved det. Legene som delte kontor med ham, hadde allerede stusset over at han tok imot så mange unge kvinner både på kvelder og i helger. 

Hadde de sett dette i sammenheng med andre faresignaler, kunne det kanskje vært nok til at noen begynte å undersøke saken nærmere. Ikke minst burde dette vært avdekket da de første varslene kom.

Det finnes muligheter i systemet for å underbygge mistanker, men det sterke tabuet som omgir seksuelle overgrep, står i veien for at vi bruker dem. For hvor sikker skal du egentlig være før du ytrer mistanke om at en av kollegene dine er en overgriper? Ganske sikker, vil de fleste tenke. Nettopp det er en av årsakene til at saker som denne kan gå så langt. Ingen vil ta i det hvis de ikke må.

Sykepleiere har en nøkkelposisjon i helsetjenesten. Vi ser mye og har kontakt med mange. Men å forebygge og avdekke seksuelle overgrep utført av helsepersonell er ikke noe vi lærer om, og det blir heller ikke tematisert som pasientsikkerhetsarbeid. Hvordan overgrep og maktmisbruk kan arte seg, og hvordan vi skal varsle ved mistanke, er noe vi alle bør kjenne til.

Sykepleiere må tørre å si fra

En av varslerne skriver avslutningsvis: «Takk til deg som leser denne boka, snakker om tematikken og innskrenker rommet for overgripere å operere i». Det er en oppfordring jeg håper særlig lesere i helsesektoren tar til seg. 

En god start er å ta samtalen på vaktrommet på din avdeling: Hvordan sikrer vi at våre pasienter er trygge mot overgrep?