Utrolig bra skrevet og veldig igjennkjennbart. For vårt vedkommende gikk det så langt at det ble klaget til statsforvalter . Med det som ble til at vi ble brysomme pårørende og statsforvalteren sendte vår klage direkte til institusjonen. Beskjeden var at de måtte ordne dette internt.....trist avslutning på et liv.

Meget bra innlegg. Viktig bl.a. for pensjonerte sykepleiere å engasjere seg. Pensjonistforeninger i N.S.F. etc.

Så utrolig fint, viktig og aktuelt innlegg!! Forslagene som formidles er enkle å iverksette- til det beste for de vi har det privilegiet å gi omsorg til i livets siste fase! Gjennomgangstonen i møte med de eldre (egt. alle mottakere av helsehjelp) bør være at helsepersonell tar innover seg det som forfatteren avslutter med: tilbakemeldinger fra de gamle og deres pårørende må ikke ses som kritikk, men som veivisere. Det hjelper oss å yte best mulig sykepleie! Takk for ‘den stille bønn’ som forfatteren formidler på vegne av sin farmor- en bønn vi må handle på!

For en sterk og berørende tekst du skrev om farmoren din, og om eldreomsorg! Vi kjenner oss dessverre så altfor godt igjen i dette du beskriver! Min svigermor er 98 år og bor i omsorgsbolig. Det er trist, og faktisk sjokkerende hva hun opplever og hvordan hun blir behandlet!

Dette var så flott skrevet og så aktuelt! Hvordan skal en få det til å fungere?
Hadde det vært en tanke å ha faste evaluerings stunder med en psykolog, evt med rollespill osv?
En medisinsk avdeling jeg jobbet på hadde vi tilgang til en psykiater på huset når vi opplevde ting vanskelig ifht pasient og/eller pårørende. Det var til stor hjelp for oss!!!

Hei. Så fint du skriver om erfaringene til farmor og deg. Etter å ha hatt både mor og svigermor på sykehjem har jeg og noen tanker. Ved inntak i ett av sykehjemmene var det samtaler med beboer og pårørende om livet de hadde levd, en slags llvsdagbok. Den skulle leses av omsorgspersoner som en veileder til omsorgen. Kan noe av beboeres kontaktbehov fylles av frivillige, slik som pasientvenner? Beboere blir jo dårligere enn før, og trenger mye kvalifisert pleie, uten at bemanningen økes. Mvh. Grethe N Berg

Tusen takk til din farmor og deg for disse tankene..Som pårørende og lang faglig balast er jeg så enig i alt. Det er de små tingene som betyr så uendelig mye for å oppleve mening , verdighet og respekt når en selv er kommet dit at man må ha hjelp, og ikke lenger kan velge hvem man omgås med og på hvilken måte.
Jeg må gang på gang si i fra som pårørende, og ofte blir personalet satt ut, sier ja , men ingenting skjer.De sier de nettopp kom på vakt, vært på ferie, hatt fri, skal si fra osv.Personlig fokusert omsorg er helt avhengig av nettopp et godt fungerende system, og faglig og personlig kompetanse av ansatte..Dette er snakket om i hele mitt yrkesliv, men vi må bare fortsette! Det er så veldig rart og trist at det skal være så vanskelig og samtidig så lett å opptre annerledes enn man vil gjøre selv mot sin egen mor (om man har et godt forhold), bare fordi man har fått på en uniform og gir omsorg for andre profesjonelt.
Kanskje utdanninger og praksis må inkorporere evne og vilje til de ansatte til å ta imot kritikk, ønsker, meninger fra pasienter og pårørende i mye større grad enn nå.Avviksmeldingee var vel ment som noe i den retning, men vi trenger en helt annen lydhør og ikke " gå i forsvar" holdning og praksis hos hver enkelt ansatt.Det er et lederansvar å sette igang og opprettholde.Akkurat som flyvertinne gjør ved hver flytur ved gjennomgang av flytevester ig oksygen.En påminning om og om igjen om ting vi egentlig vet, men som vi kan bli helt satt ut av om det skjer en hendelse som truer oss.
Et ønske, mening fra en pasient eller pårørende kan sette igang en alarmreaksjon uten å vite hva eller hvordan man skal håndtere den, og det er uheldig for alle i situasjonen.Derfor må det trenes på,og personalet må få relasjonelle og mellommenneskelig kompetanse til å møte mennesker også på denne måten som gir gode resultater.
Jeg fortsetter å si fra, men det er jammen meg krevende.Allikevel har jeg enda krefter og pågangsmot mer enn den som er den virkelige sårbare, den forsvarsløse pasienten..
Så takk til din farmor og deg at dere orket å skrive.

Denne artikkelen om en 107årings opplevelse på sykehjem bør publiseres; den er personlig, treffer midt i hjertet og er svært viktig for eldreomsorgen.
Bør være pensum i utdanningsløp og kan med fordel brukes i det offentlige rom slik at helseforetaksledere og politikere satser på pleiere og mindre på rullebåndsystemer.

Veldig godt skrevet !! Tankevekker for mange.

Takk for kloke ord/refleksjon rundt din farmors siste leveår. Dette bør leses av alle sykepleiere/studenter. Vi må være bevisst våre holdninger og møte den enkelte med verdighet og respekt, slik kan de siste leveår bli best mulig.

Flott og viktig kronikk! Jeg kan støtte hvert ord.

Dette var en veldig fin artikkel til ettertanke for mange. Håper den når ut til alle som jobber på sykehjem!

Så vakkert skrevet, til ettertenksomhet.
Jeg måtte tenke meg om; hvordan ville jeg møtt farmor på 107?
Trolig med en stor nysgjerrighet på et levd liv, på alt hun har opplevd. Hvis jeg kunne fått lov til å få gjenfortalt noen opplevelser fra hennes liv. Det er kanskje noe av det fineste med yrket; alle de levende historiebøkene man møter! Jeg bare elsker det! Og det skulle jeg ønske flere klarte å gjøre. For jeg tror det å bli sett og anerkjent, lyttet til. Det er enormt viktig. Man kan si hva man vil om de eldgamle sykepleieteoretikerne, men f eks Joyce Travelbee’s tanker om menneske til menneske relasjon, den har jeg veldig sansen for. Jeg tror det er viktig at man møtes og blir litt kjent som to mennesker og ikke bare i rollene. Rollene sykepleier og pasient er der uansett, men at vi tenker du istedenfor dere begge veier om gruppen pasienter og gruppen helsepersonell - det tror jeg er essensielt.
Jeg har vært pårørende også, og har alltid prøvd å se de som har vært pleiere for mine. Vite navnene deres, spørre litt forsiktig - uten å grave, i livene deres. Ofte snakker vi jo om yrkene våre, det er naturlig når vi er i samme yrke. Så kan man komme inn på mange andre fellesnevnere i livene våre, som ikke handler om å privatisere noe, men gjøre det litt mer personlig. Det jeg ville frem til er at jeg tror det er klokt å være nysgjerrig og interesserte i hverandre begge veier. Da blir det personsentrert omsorg av det.
Jeg kan skrive under på at jeg ville lyttet til 107 år gamle farmor, både hennes historie, men ikke minst hva som var viktig for henne for at hun skulle ha det bra. Jeg håper flere leser denne teksten og tenker over egen yrkesutøvelse ❤️

Så nydelig skrevet om det som burde være en selvfølge I all eldreomsorg!!! Vi må ikke glemme at dette er hjemmet deres. Vi må ikke glemme at de over natta føler at de blir fratatt muligheten til å ha oversikt over eget liv og at det er en overgang som tar tid å venne seg til. Alle avtaler du før hadde full oversikt over, bestemme hvem du vil ha besøk av av medpasienter, den kaffekoppen du alltid tok før du stod opp om morran blir erstattet med mas om at du må stå opp, for det passer personalet, kjenne på at du er til bry hver gang du ringer på... Vi må ikke glemme at vi representerer tryggheten i å gi det lille ekstra, spørre om de har det bra, er det noe mer jeg kan hjelpe deg med, ligger du godt nå... Hvordan ville JEG likt å bli møtt?? Det må alltid ligge i ryggmargen i møte med de mest sårbare.
Artikler som dette burde være obligatorisk lesing for ferievikarer og andre som trenger en pustepause, og gjerne øverste leder! Vi må tørre å gi de svakeste en stemme. Plutselig er det jeg som er pasient.

Dette var veldig trist å lese om en nydelig farmor som ble så gammel etter et langt liv i tjeneste for andre. I tillegg blir jeg redd! Redd for hvordan det skal bli hvis jeg selv må på sykehjem en gang. Det er egentlig utrolig hvor raskt man blir preget av den «makten» man har som pleiepersonell. Det krever meget god ledelse å unngå slike fallgruver!

Dette bør ALLE lese.

For å komme noen vei i eldreomsorgen er vi nødt til å innse to ubehagelige sannheter. Den ene: Det er faktisk ikke alle ansatte som løper beina av seg og gjør sitt beste. Noen er godt fornøyd så lenge de har en trygg jobb med penger inn hver måned. Nummer to: Systemet er lagt opp for å tilrettelegge for demente og det er en forventning om at over en viss alder er man dement samme hva. De som er klare i hodet må jobbe hardt for å bevise at de ikke er demente og må uansett tilpasse seg institusjonens mer eller mindre lovlige regler og rutiner.

Til ettertanke. Håpar neste generasjon sjukepleiarar blir opplærd i slik tenking

Ja, tenk om din historie kan hjelp.
Min mor ble bare 88 år: Hun flyttet hjemmefra en bygd i nord som 15 åring, og alltid stått på og klart seg selv.
Den siste tiden var det rullering mellom hjem, sykehus og korttidsopphold. Fast sykehjemsplass med innvilget dagen før hun døde. De fleste av oss vet mye om hvordan helsevesenet fungerer, og jeg resignerte. Jeg orket ikke bli hun datteren som bare klaget - mot ett system som fungerer dårlig.
En stor del av sorgen min i etttertid har vært den dårlige avslutningen min mor fikk på livet sitt!
Trist å skrive det; men vi var flere som fikk fred da hun døde 🌹

Meget godt skrevet♥️

Trist å høre om slike opplevelser. Det er nok flere slike opplevelser dessverre. Effektivitet og sparing er gjeldende. Det vi lærte på Sykepleiestudiet blir tilsidesatt. Dette er trist og uverdig.

Jeg blir bare trist når jeg leser dette innlegget, umåtelig trist!
Hva må til?
Er det pengene som styrer eller er det som en skriver i tråden her, det å ha en jobb og få lønn hver måned?
Hvor blir det av omsorgen og respekten for det individuelle mennesket?
Det er tydelig at det er rutiner som må endres og at man ikke kan ansette mennesker som ikke kan språket vårt.
"Det er ikke nok bare med et par hender"
Bortsett fra det,tror jeg (og har erfart) at de gjør en god jobb med eldre mennesker. Men at kommunikasjon kan være problematisk.
Dette burde komme ut i andre tidsskrifter enn sykepleien for det er nok ikke alle som har tilgang til dette tidsskrifte.
Et intenst ønske om bedring har jeg, men tror i mange tilfeller er dårlige holdninger inngravert i veggene.
Noe i utdanningen må endres både blant sykepleiere og helsefagarbeidere.

Så utrolig bra skrevet, men samtidig så trist å lese. Vi kjenner oss veldig godt igjen selv om min mor bare ble 93 år og hadde et kort opphold på 11/2 måned på sykehjem før hun døde. På den korte tiden opplevde vi dessverre mye av det du nevner her.
La studentene få lese og reflektere rundt slike innlegg og la oss håpe at de tar det med seg ut i sin arbeidshverdag

Meget godt skrevet, dette er faktisk sannhet, slik er det i noen tilfeller. Dette burde komme ut i "offentligheten". Jeg har mange opplevelser fra mitt arbeidsliv, etter å ha vært i yrke i nesten 50 år. Har også opplevelser som pårørende som gremmer meg etter mange år.

Særs viktig er å la de fortelle ting fra sitt liv og la dem slippe å føle at de ikke er verdt noe lenger. Alle har ting fra livet de er stolte av og spennende historier som man kan lirke frem. Det gir verdighet og identitet for de som er kognitivt i stand til det. Da blomstrer de opp fordi de blir sett- ikke bare som en pasient. Mye terapi i det og respekt.Og ifte spennende samtaler.

Dette handler om holdninger. Tenk deg at du ble behandlet slik på hotell eller butikk ! Overkjørt og overstyrt. Alle ville ha klaget på slik behandling. Det er som om litt for mange ikke klarer å forholde seg nøytralt og profesjonelt til pasienter men blander inn egne meninger og synsinger. Samt at det er en form for hersketeknikk å unnlate å hjelpe eller gjøre motsatt av hva pasienten ønsker og trenger. Pasienten har måtte flytte på grunn av helsesvikt, det er et stort tap og sorg. Mens personalet arbeider der frivillig i det som nå er blitt pasientens hjem og da skal pasienten være sjefen. Og det kreves at personalet er ydmykt, lydhør og ikke nedverdiger pasientene med å gi dem følelsen av å være til bry. Personalet må slutte å være bedrevitere og respektere pasientens meninger uansett hva det gjelder; klesdrakt, hårlengde, mat og makeup ogsåvidere.

Mange av kommentarene vekker harme og uenighet hos meg.
Det rettes kritikk mot personalets holdning til pasientene... Men aller først må de faktiske forutsetningene for en pasientsentrert tilnærming være på plass – fremfor alt tilstrekkelig bemanning. Det må være nok sykepleiere på vakt til at ingen blir overveldet av det enorme ansvaret som hviler på skuldrene deres: ansvaret for pasienten, for kollegene og for pasientenes nærmeste pårørende.

Tusen takk for at du delte din farmors historie. Mange fine kommentarer i feltet også. Jeg tenker at vi må våge å kalle en spade for en spade her. NPM(New public management) er en spade, alt skal "effektiviseres" jeg vil kalle det utnyttes, og før kaldte vi det "spares til fant". Som sykepleier vil jeg oppfordrer til å lese forskning, det gjør noe med oss når vi leser om eget felt og hva som rører seg, det vekker oss til medansvar. Flere forskere peker nå mot hva som må til, og uttrykker bekymring for det som skjer, eller " det som ikke skjer" i vår profesjon. Fjørtoft er en forsker som skriver om mindre tid til relasjonell omsorg, økende behov for spesialisert kunnskap i hjemmesykepleien. Sanders og Oldman om å synliggjøre arbeidet og sykepleierne stemme for påvirkning i beslutninger som skal tas. Gautun og Kattouw har satt ord på hva som skjer. Vi trenger flere og høyere fagutdannet personell. Vi er for få, og løper for fort. Intensjonene i helsearbeid betviles vel skjeldent, men omsorgstrøttheten og det moralske stresset drevet fram fra politisk nivå et forkastelig rett og slett. Her kommer vårt samfunnsansvar inn. Vi må skrive det over alt. Ikke bare her, vi sykepleiere vet jo dette. Jeg ønsker alle en fortsatt fin sommer. Og godt jobbet alle sammen som står på uansett hva.

Dette var sterkt å lese. Spesielt dette at ho vart tatt fra styringen over eigen medisin vart ein tankevekkar. Dette er jo vi veldig nøye på i sjukeheimane at vi er ansvarlege for alt vi deler ut, og at me vil helst sjå at bebuar tek medisinen mens vi er der. Spesielt på ei demensavdeling der mange kan komme inn på eit rom, har ein ikkje lyst at det skal stå/ligge medisinar på nattbord eller i nattbordskuff. For oss gjeld det kvalitet i medisinhåndtering, men ikkje til å kome forbi at dette kan opplevast nedverdigende for bebuar, og krev litt nennsomhet ved utdeling.

- Det er også mange legar som altfor fort tek vekk f. eks sovemedisin som bebuar har brukt i årevis. Det er blitt eit prinsipp for sjukeheimslegane at ein bebuar skal ha minst muleg medisinar - og alle lærer om polyfarmasi. Men kor mykje snakkar legane med bebuar om medisinendringar? Ofte blir det sjukepleiar si rolle, eller ingen seier noko som helst. Bebuar berre merkar at medisinane er blitt endra over hovudet deira. Ja, vi treng ei haldningsendring spesielt på dette med samtalen før og etter medisinendring. Men er det lagt inn tid til desse samtalane? For lege/sjukepleiar? Personale/lege må snakke grundig gjennom dette om ein bebuar er umyndiggjort når det gjeld eiga helse/medisinering. Og sjølv da bør jo legen snakke med bebuar når medisinar blir endra.
Ynskjer meg at Sjukepleien set dette innlegget som hovudoppslag lenge, og gjerne lagar fleire artiklar om emna: samtaler rundt medisinering, kommunikasjon når ein får kritikk frå bebuar/pårørande, korleis ein snakkar om bebuarar og pårørande. Og korleis gruppeprosessar virkar inn i eit kollegium, og korleis snu dette positivt.

Takk for et reflektert innlegg. Jeg kjenner igjen det meste fra min mors siste år på sykehjem. Hun ble nesten 102 år og hadde bodd hjemme til hun var 100. Jeg ble bedt om å fylle ut et skjema på 14 sider og ca 150 spørsmål slik at de ansatte kunne bli kjent med min mor. Det fant jeg fort ut at ingen hadde lest. Det at min mor opplevde å ikke bli hørt eller sett, få av hennes behov ble fulgt opp, er en sorg jeg må leve med. Mye handler om ledelse og hva som blir forventet av ansatte. Her tenker jeg leder har en stor jobb å gjøre når det gjelder oppfølging av ansatte, verdier og handling satt i praksis .