Jeg er utdannet sykepleier i Norge, men har arbeidet som sykepleier i Sverige i over ti år. Nå som Norge diskuterer senkede kompetansekrav og økt oppgaveglidning som svar på mangelen på helsepersonell, ønsker jeg å dele erfaringer fra et land som har gått lenger i denne utviklingen.

Norge har et helsevesen det er grunn til å være stolt av. Det finnes flere grunner til dette, men en viktig – og ofte oversett – forklaring er at sykepleiere fortsatt arbeider tett på pasientene – i sykehus, sykehjem og hjemmetjenesten. De tar del av både den grunnleggende og den sykdomsrelaterte pleien og kan dermed opprettholde helhetsperspektivet på pasienten som et menneske, ikke bare som bærer av sine sykdommer.

Sykepleierne mister pasientkontakten 

I Sverige har mangelen på sykepleiere ført til omfattende oppgaveglidning. I teorien har sykepleierne fortsatt ansvar for sykepleien, men i praksis, med færre sykepleiere og flere med annen utdanning, brukes mye av sykepleiernes arbeidstid til legemiddelhåndtering, medisinske prosedyrer, administrasjon og koordinering. Den pasientnære pleien og en økende del prosedyrer utføres i stor grad av helsefagarbeidere eller ufaglærte. Dermed bygger sykepleiernes vurderinger ofte på informasjon fra andre fremfor egne observasjoner, og innsatte tiltak blir ikke alltid grunnet på forskning og dokumentert erfaring.

Man skiller ofte sterkt på sykepleierens og helsefagarbeiderens oppgaver i Sverige. Som om det er oppgavene i seg som definerer oss. Jeg blir ofte spurt av svenske kolleger om det stemmer at «sykepleiere i Norge jobber som helsefagarbeidere». Spørsmålet stilles fordi norske sykepleiere fortsatt deltar i den daglige pleien. Men er det ikke nettopp gjennom pleie og omsorg vi observerer pasienten, oppdager endringer, identifiserer risiko og setter inn tiltak? Hva er ellers sykepleie? Å dele ut tabletter? Å dokumentere det andre har sett, gjort eller skal gjøre?

Studentene mister det kliniske blikket 

Dette oppgaveskillet påvirker også utdanningen. Sykepleierstudenter i Sverige får ofte opplæring i pleie av helsefagarbeidere fordi sykepleiere sjelden deltar i den. Helsefagarbeidere er svært kompetente, men de kan ikke forventes å lære bort sykepleie. Resultatet er at nyutdannede sykepleiere i mindre grad utvikler det kliniske blikket og ferdighetene som skapes når teori og pasientnær praksis forenes.

Konsekvensene merkes i hverdagen. Jeg har opplevd at pasienter med uoppdagede svelgevansker har blitt matet og senere innlagt med nedsatt allmenntilstand som viser seg å være aspirasjonspneumoni. Slike situasjoner handler ikke om enkeltpersoner, men om hvordan arbeidet organiseres. Når sykepleiere fjernes fra den pasientnære pleien, mister de også muligheten til å oppdage problemer før de utvikler seg.

Høy kompetanse gir tryggere pasienter 

Norge har fortsatt en bemanning som gjør at sykepleiere i større grad er til stede hos pasientene. Dette gir bedre muligheter til å forebygge komplikasjoner, veilede pasienter og pårørende, oppdage forverring tidlig og sette inn behandling før sykehusinnleggelse blir nødvendig. Mine erfaringer med mangler og risiko som følge av lavere kompetansekrav og oppgaveglidning støttes av forskning. 

Studier viser at høyere sykepleiertetthet gir bedre pasientutfall enn å erstatte sykepleiere med personell med lavere formell kompetanse, og sykepleiere i Norge har allerede rapportert at oppgaveglidning bidrar til mer stress. Oppgaveglidning risikerer dessuten bare å flytte arbeidsbelastningen til helsefagarbeiderne, uten å løse bemanningsproblemene.

Norge kan velge en annen vei 

Dette handler ikke om at helsefagarbeidere er mindre viktige. Tvert imot er de en uunnværlig yrkesgruppe. Men helsefagarbeiderutdannelse, erfaring og individuell dyktighet kan ikke erstatte den formelle kompetansen sykepleierutdanningen gir. Spørsmålet er derfor ikke hvordan vi kan klare oss med færre sykepleiere, men hvordan vi kan sikre at sykepleiekompetansen vi har, fortsatt finnes der den har størst verdi og blir mest effektiv – nær pasienten. Det er i møtet med pasienten sykdom og lidelse oppdages, komplikasjoner forebygges, funksjon bevares og behandling evalueres.

Norge har fortsatt muligheten til å velge en annen vei enn Sverige. Mine erfaringer og min forskning tilsier at risikoen ved å svekke sykepleiekompetansen nær pasienten er større enn gevinsten. Man risikerer å svekke pasientsikkerheten og sykepleiekompetansen, selv hos sykepleiere. Flyttes sykepleieren bort fra pasienten, flyttes også sykepleien bort fra pasienten.