Da jeg var åtte år, var jeg en del på sykehus på grunn av allergi. Først hadde jeg Jesper, en svensk barnelege. Han var morsom, lett å forstå, og jeg var trygg på ham. Så kom «Tenke-­Henrik» med fin søringdialekt. Oppkalt etter figuren i mattebøkene våre som hjalp oss å stille opp regnestykkene. Henrik forklarte slik at jeg kunne forstå.

Så fikk jeg en dansk lege. Navnet hans husker jeg ikke. Men jeg husker følelsen av ikke å forstå. Jeg så på mamma og skjønte at hun også strevde.

Auditoriet lo. Legen lo

En dag tok han meg med inn i et ­auditorium fullt av det jeg antar var legestudenter. Han ba meg gjøre noe. Jeg forsto ikke hva. Siden problemet var utslett på ryggen, tok jeg av meg genseren og bøyde meg frem, slik jeg var vant til. Auditoriet lo. Legen lo.

Jeg vet fortsatt ikke hva han ba meg om. Men jeg vet hvordan det føltes å være elleve år, ikke forstå – og bli gjort liten.

Mange år senere forsket jeg på samhandling mellom pårørende og helsepersonell i kommuner med samisk og norsk ­befolkning. I doktorgraden skrev jeg at samhandling forutsetter «tillit, en opplevelse av nødvendighet og en felles forståelse av situasjonen».

Felles forståelse. Det er noe av det viktigste språket i helse­tjenesten skal skape.

Vi skal ha språkkrav i helsetjenesten

Språk er makt. Helsepersonell har kunnskap, fagbegreper og definisjonsmakt. Derfor er ansvaret for å gjøre seg forstått vårt. Og derfor skal vi ha språkkrav i helse­tjenesten. Ikke fordi det ­avgjørende er hvor helsepersonell kommer fra. Jesper var svensk. Det avgjørende er at vi forstår pasienter, pårørende og kolleger – og gjør oss forstått.

Men språkkrav er ikke nok. Vi kan snakke perfekt norsk og likevel snakke over hodet på mennesker. Når vi er syke, redde eller har smerter, er det vanskeligere å ta inn informasjon. Det er ikke nok at informasjonen er gitt. Vi må vite at den er forstått.

Legen hadde ordene. Som elleveåring hadde jeg ikke ordene til å si at jeg ikke forsto.

De samiske pårørende jeg senere intervjuet, hadde ordene. Men noen ganger på et språk helsetjenesten ikke forsto. De kjente også følelsen av ikke å bli forstått.

Vi husker kanskje ikke navnet på helsepersonellet, men vi husker følelsen av møtet.

Språk kan skape trygghet og mestring. Det kan også skape avmakt og utenforskap. Det handler om verdighet, makt og pasientsikkerhet. Det handler om omsorg.