Presset på utleiemarkedet i de største byene har nå begynt å gå ut over barna ved at flere barnefamilier enn før er blitt bostedsløse. På fem år har det mangedoblet seg fra 142 til 499 barn.

Bostedsløs er den som verken eier eller leier en bolig, men kan bo tilfeldige steder eller i midlertidige botilbud, hos eksempelvis slekt, venner eller kjente. Gruppen omfatter også de som er ikriminalomsorgen eller i institusjon og skal løslates eller utskrives innen to måneder og ikke har bolig, og personer uten ordnet oppholdssted kommende natt.

– Veldig alvorlig

– Jeg har hørt at det er en økning, men er helt sjokkert over at den er så høy. Dette er veldig alvorlig, særlig sett i lys av at de øremerkede midlene til helsestasjonstjenesten er tatt vekk, så alle kommuner har fått mindre å rutte med i år, sier Ann Karin Swang, leder av Helsesykepleierne NSF.

Hun sier at slik det er nå, hjelper det ikke at de avdekker at barn bor i uegna boliger når de ikke har tiltak å sette inn.

126 barn i Sandnes og Stavanger

Tallene fremkommer i kartleggingen som Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) har gjennomført for Husbanken.

Stavanger Aftenblad skriver at stadig flere barnefamilier strever med å komme seg inn på boligmarkedet på Nord-Jæren. I Sandnes og Stavanger bodde 126 barn med foreldre som var bostedsløse i fjor. Det var flere enn i Oslo, som har 77.

210 av de rundt 500 bostedsløse barna bor i de fire største byene.

Minst 75 barn i Stavanger er bostedsløse med sine foreldre. Det er flere enn i Bergen (52).

I Sandnes er 51 barn bostedsløse. 

Trondheim har et så lavt antall bostedsløse barn at tallet av forskningsetiske grunner ikke oppgis.

Alt er minimumstall. De reelle tallene på bostedsløse er trolig høyere, tror forskerne.

– De bor vegg i vegg med kriminalitet

I Stavanger har helsesykepleier og fagutvikler Ragnhild Egenberg Søreide samlet tre kolleger fra helsestasjons- og skolehelsetjenesten for et telefonintervju med Sykepleien. De vil være anonyme for å beskytte barna de jobber med.

– Vi er absolutt i kontakt med barn som ikke har en permanent bolig, bekrefter alle fire.

Noen bor i nødbolig som skal vare maks tre måneder, men helsesykepleierne ser at de ofte blir boende der lenger. 

Andre bor i andre typer boliger, men mange bor under kummerlige forhold med alvorlige fuktskader, naboer som kan ha mye rus- og voldsproblematikk med medfølgende bråk og støy og hyppige politibesøk.

– De bor vegg i vegg med kriminalitet. Leilighetene er ofte små og uegna for barn, sier Søreide.

– Det kan være dårlig utstyrt på kjøkkenet, ungene kan ramle ut av sengen fordi madrassen ikke passer sengerammen og det mangler ofte barnesikring på vinduene. Det kan føre til dårlig inneklima fordi de ikke kan lufte, forteller en av helsesykepleierne.

– Jeg var hos en familie hvor barnet i barneskolealder måtte sove på madrass på gulvet bak sofaen i stua, forteller en annen.

– Som å slåss mot vindmøller

– Hva kan dere gjøre da?

– Vi har liten makt. Vi informerer foreldrene om Nav og boligkontoret i kommunen og kan hjelpe foreldrene med å søke om kommunal bolig. Vi kan også dokumentere om bosituasjon etter hjemmebesøk og hvordan dette påvirker barnets helse. Men vi har ikke innflytelse på når eller hvor de de får tildelt bolig, sier Søreide.

Hun forklarer at det er samtidig komplisert for kommunen og boligkontoret, for en del foreldre takker nei til boligen de blir tilbudt fordi boligen ligger langt unna barnehagen og skolen, eller at de ikke syns at boligen er god nok. Dersom familien får tilbud om bolig og takker nei, er det ett års karantene for å søke på nytt. 

– Vi samarbeider med kommunen og Nav på systemnivå for å gjøre prosessene smidigere. Barna er samfunnets viktigste ressurs, og vi må alle gjøre det vi kan for at de skal ha det så godt som mulig, sier Søreide.

– Det er som å slåss mot vindmøller, fordi det er så store komplekse system. Vi kan skrive så mange A4-sider vi vil, men det stopper bare opp, sier en av dem.

En annen forteller:

– Jeg har meldt til barnevernstjenesten og det hjalp fordi politiet tilfeldigvis dukket opp da barnevernet var på besøk. Politiet storma feil leilighet. Da fikk barnevernet selv se hvordan det kunne være å bo der, og familien fikk et bedre sted å bo. Men en kollega av meg som meldte ifra om en annen familie, fikk blankt nei. Barnevernet har jo også begrensede ressurser å jobbe med.

– Dette er skambelagt

Helsesykepleierleder Ann Karin Swang mener at det viktigste de gjør er å jobbe for å opprettholde en stabil og god drift av helsestasjons- og skolehelsetjenesten, der det er nok ressurser til å reelt kunne følge opp ekstra der det er behov for det. 

– Vi vet i utgangspunktet ikke hvem disse familiene er. Men vi har fokus på levekår og oppvekstkår i alle konsultasjoner, sier hun. 

Swang peker på at helsesykepleiere er avhengig av å bygge tillit slik at barn og/eller foreldre vil fortelle dette. 

– Det kan ta tid. Dette er skambelagt og ikke noe man går rundt og snakker om. 

Om ikke de er helt boligløse, så avdekker helsesykepleierne stadig boliger som er helt uegnet å leve i. 

– Nettopp derfor er det lovpålagte hjemmebesøket veldig viktig å ha nok ressurser til å kunne gjennomføre. Det er også lettere å skape en god relasjon bygd på tillit når man er på hjemmebesøk, sier Swang. 

Frustrerte og maktesløse

– Hvordan kjennes det å ikke kunne hjelpe nok?

– Vi kjenner oss frustrerte og maktesløse, er alle de fire helsesykepleierne i Stavanger enige om.

– Noen ganger går det på tilliten til oss som fagpersoner. Det er ikke alltid lett å forklare hvorfor vi ikke kan hjelpe. Da kommer det et mikrobrudd i relasjonen og vi opplever å miste tillit, sier en.

De savner at Stavanger kommune kan prioritere barnefamilier blant de bostedsløse.

Kommunalsjef for velferd og sosialtjenester i Stavanger, Geir Erik Ellefsen har lest kritikken fra helsesykepleierne og peker på at det er mangel på store boliger som er hovedutfordringen til kommunen.

Les hele svaret hans her i en egen sak.

– Kommunen bør i hvert fall unngå å plassere dem i nødboliger. Det er ikke et sted som er kjekt for barna å ta klassekamerater med hjem. Å bo midlertidig og måtte flytte på seg flere ganger på kort tid, påvirker vennskap og relasjoner til andre, sier en.

– Nødboliger er i tillegg svindyre for kommunen, supplerer Søreide og legger til:

– Dette er familier som gjør så godt de kan, som forsøker å holde hodet over vann og skape gode hverdager, selv om de må flytte ofte og ungene må bryte opp og kanskje bytte skole. 

– Når de lever under et slikt levekårsstress, tapper det foreldre for kapasiteten til å være emosjonelt tilgjengelige for sine barn. Det går ut over den psykiske helsa, barnets utvikling og hverdagen til både voksne og barn. Vi vet samtidig at slikt levekårsstress varer i generasjoner, noe som gjør situasjonen enda mer frustrerende.

Mange er innvandrere

NIBR skriver at bostedsløse barnefamilier skiller seg fra populasjonen sett under ett. Tre av fire er kvinner, og nesten halvparten er gifte eller samboende. Nærmere én av tre har en arbeidsrelatert inntekt som sin viktigste inntektskilde. 

Andelen med annet statsborgerskap enn norsk er også langt høyere i denne gruppen. Over 40 prosent oppholder seg i et midlertidig botilbud, og for 60 prosent er bostedsløshet et nytt akutt problem.

Helsesykepleierne i Stavanger bekrefter at de ser flest innvandrerfamilier som er bostedsløse.

– De kan slite med språket og forståelsen av hvordan samfunnet i Norge er bygd opp, noe som gjør det ekstra vanskelig å orientere seg i hjelpesystemet. Det gjør hverdagene ekstra utfordrende for disse familiene, sier en av helsesykepleierne.

Anbefaler en samarbeidsstruktur

Helsesykepleierleder Ann Karin Swang mener regjeringen må fokusere mer på helsefremming og forebygging.

– Ikke bare i festtaler, men en skikkelig satsing! Da er det helt feil at en lovpålagt helsestasjons- og skolehelsetjeneste må søke penger til drift. Det er uforutsigbart og dårlig. 

For å finne disse familiene mener hun de universelle tjenestene som helsestasjon, barnehager, skoler og skolehelsetjeneste er helt nødvendige, og at det legges til rette for at disse samarbeider.

– Det handler om struktur, kultur og praksis. Det krever tydelig ledelse og klare ansvarsforhold. Kommunens ledelse må avklare hvem som har ansvar for koordinering.

Swang anbefaler at det opprettes faste tverrfaglige møteplasser som gjør det enklere å dele bekymringer tidlig, styrke felles forståelse for barnets situasjon og redusere risiko for at barn faller mellom tjenestene. 

– Men det ikke lett når alle kommuner skal finne egne løsninger på alt, uten nasjonale føringer og med lite ressurser. Det ser ikke lysere ut fremover dessverre. Og de sosiale ulikhetene vokser dag for dag!

– Dypt bekymret

– Vi er dypt bekymret, sier Inge Takle Mæstad, regionleder i Kirkens Bymisjon til Stavanger Aftenblad.

– Det er helt grunnleggende for barn å ha et fast sted å bo. En rekke barn opplever en fundamental usikkerhet og utrygghet. Dette skjer i en fase av livet hvor de trenger stabilitet, relasjoner og forutsigbarhet. De skal kunne gå på skole. De skal kunne invitere venner med hjem. At de i stedet opplever rotløshet, kan gi livsvarige konsekvenser. Det er veldig alvorlig at dette skjer i Stavanger og Sandnes, sier Mæstad til avisen.

26 prosent økning på fem år

 Landsomfattende kartlegginger av bostedsløse er gjennomført i alt åtte ganger fra 1996 til 2025. Tidligere har det vært flere år med en nasjonal nedgang i antall bostedsløse.

I 2025 var 4200 innbyggere i Norge registrert som bostedsløse. Det utgjør en økning på 26 prosent på fem år. 

Problemet er størst i storbyene, og Stavanger og Sandnes peker seg ut, ifølge Stavanger Aftenblad:

• Stavanger har størst økning av bostedsløse i Norge (78 prosent). På fem år har antallet økt fra 104 til 185 innbyggere, det vil si 1,2 bostedsløse per 1000 innbyggere.
• Bergen har en økning på 60 prosent og har størst andel bostedsløse med 2,2 personer per 1000 innbyggere. 
• Oslo har 34 prosent. 
• Sandnes har 11 prosent, med minst 156 bostedsløse ved målingen i 2025. Sandnes ble dermed kommunen med nest høyest andel bostedsløse i Norge (1,8 personer per 1000 innbyggere).
• Trondheim har lavest andel på 0,5.