– Legen sa at jeg hadde brudd i hodeskallen, en alvorlig hjerneskade, rift i hovedpulsåren på halsen, tre hjerneslag og hjerneinfarkt. De visste ikke om jeg kom til å våkne igjen, sier Tina Prent. 

Den 11 år gamle Tina Prent er lagt i kunstig koma etter en alvorlig akeulykke.

Bare timer tidligere hadde påskeferien vært fylt av sol, snø og lek. 

Barna hadde mast om én siste aketur.

– Vi fant en rød plastbåt som egentlig ikke skulle brukes til det, men vi tenkte at hvis vi dyttet den på snøen, kunne vi ake med den, forteller Tina.

Det finnes ingen akebakke ved hytta, men barna finner en skrent. De har brukt plastjollen flere ganger de siste dagene. Søsteren hennes er skeptisk.

– Hun sa flere ganger at hun ikke syntes det var en god idé.

Likevel blir det én siste tur.

Denne gangen sitter seks personer i båten.

Ulykken

– Vi begynte å skli litt skjevt. Jeg husker at vi nærmet oss det eneste store grantreet som sto der. Jeg kjente en følelse av panikk.

Sekunder senere treffer jollen treet.

– Alt ble svart.

De andre barna blir kastet ut av båten. Tina blir liggende igjen.

– De fant meg etter hvert i båten. Da kom det blod ut av nesa og munnen, og da skjønte de at det var alvorlig.

Hun får raskt problemer med å puste.

– Tungen min falt bakover i halsen. Søsteren min brukte fingrene til å holde tunga på plass, samtidig som hun gjorde det for å gi frie luftveier, siden det var helt tett med blod.

Kort tid senere blir Tina fraktet med luftambulanse til sykehus og lagt i kunstig koma.

Varige skader

Skadene etter ulykken skulle endre livet hennes for alltid. Hun våknet med lammelser i høyre arm og høyre bein. 

– Jeg fikk høre at jeg kanskje ikke kom til å gå igjen. Det var mye som var usikkert, forteller Tina.

Hun tilbrakte flere måneder i rehabilitering, der hverdagen handlet om å trene opp kroppen og gjenvinne funksjoner. 

I dag lever hun fortsatt med varige senskader.

– Jeg har svakhet i arm og bein på høyresiden, og blir fort sliten. Jeg har også kronisk hodepine, sier hun.

Veien inn i helsevesenet

Opplevelsen på sykehuset og møtet med helsepersonell gjorde et sterkt inntrykk på Tina. Midt i en usikker tid ble sykepleierne viktige støttespillere.

– Sykepleierne betydde mye for meg. Det var de små tingene, som hvordan de snakket med meg og hvordan de var til stede, sier hun.

Én sykepleier gjorde et spesielt inntrykk.

– Hun skapte en trygg atmosfære på sykehuset. Jeg ble veldig knyttet til henne og glad i henne. Jeg ville alltid ha henne hos meg.

Da Tina våknet etter periodene med hvile, var det ofte det første hun spurte om.

– Det første jeg kunne spørre om, var hvor hun var.

Da hun skulle skrives ut fra sykehuset, ga sykepleieren henne et babyteppe. For Tina ble gaven et symbol på omsorgen hun hadde møtt.

– Jeg sa ganske tidlig at jeg hadde lyst til å bli som henne.

Sykepleierstudiet

Flere år med hardt arbeid på ungdomsskolen og helse- og oppvekstfag på videregående førte henne nærmere det målet. Nå gjensto bare det neste steget: å komme inn på sykepleierstudiet.

– Jeg visste at det ville bli hardt og at jeg kanskje ville trenge tilrettelegging.

Hun kom inn på sykepleiestudiet, men overgangen til studentlivet ble krevende.

Allerede i den første praksisperioden måtte hun tilpasse hvordan hun utførte oppgavene, slik at det fungerte for henne.

– Jeg visste at jeg kom til å bli fort sliten, og at jeg måtte gjøre ting på andre måter enn mange andre. Jeg følte ikke alltid at jeg ble forstått i praksis, men på skolen var de veldig flinke til å forstå og bidra. 

Da bachelorgraden endelig var fullført og bestått, satt hun alene på rommet. Etter flere år med innsats var målet nådd.

– Jeg ble helt satt ut. Jeg klarte ikke å skjønne det med en gang. Det var en veldig rar følelse, men jeg var utrolig stolt.

Etter en stund ringte hun moren for å dele øyeblikket.

– Hun ble så rørt at hun begynte å gråte. Da begynte jeg å gråte også.

Tøff overgang

Drømmen hadde alltid vært å jobbe på sykehus. 

Men overgangen fra studentlivet til arbeidslivet ble ikke slik hun hadde sett for seg.

– Jeg søkte på mange stillinger uten å få napp, mens flere av vennene mine fikk jobb. Jeg ble veldig stresset og begynte å tenke at ingen ville ha meg, sier hun.

Til slutt fikk hun jobb som sommervikar i en omsorgsbolig. Der opplevde hun mestring og trivsel. Senere fikk hun muligheten hun hadde ventet på – en jobb på en medisinsk sengepost.

Det tok imidlertid ikke lang tid før hun kjente at arbeidshverdagen krevde mer enn hun hadde kapasitet til.

– Avdelingen var hektisk, og det var mye å gjøre. Når pasientene hadde reist, måtte sengene trilles ned. Med en svak arm måtte jeg ha hjelp til det. Det var ikke alltid så lett å få hjelpen jeg trengte. Til slutt var jeg både fysisk og psykisk utslitt.

– Jeg har vært ærlig om skaden min

Hun har hele veien vært åpen om funksjonsnedsettelsen sin. For henne har det vært viktig å være ærlig om hva hun mestrer, og hva hun trenger hjelp til.

– Jeg har vært ærlig om skaden min alle steder jeg har søkt. Det som er vanskelig, er at jeg forteller hva jeg trenger, men ikke alltid opplever å bli møtt med forståelse og tilrettelegging.

For henne handler ikke tilrettelegging om å få særbehandling, men om å få muligheten til å bruke kunnskapen og erfaringene sine.

– Ikke ansett meg hvis dere ikke kan tilrettelegge for at jeg kan gjøre en god jobb.

Samtidig mener hun at erfaringene hun bærer med seg, også er noe hun kan bruke som sykepleier.

– Jeg har utfordringer, men jeg har også verdifulle erfaringer fra hvordan det faktisk er å være pasient på sykehus, intensiv og i rehabilitering. Jeg vet hvordan det føles å være på den andre siden. Det tror jeg er en styrke.

En vei å gå

Hun mener helsevesenet har en vei å gå når det gjelder å inkludere ansatte med funksjonsnedsettelser.

– Jeg synes tilrettelegging på jobb er altfor tabubelagt. Mange tenker at man skal klare alt selv. Jeg skulle ønske flere så mulighetene i stedet for begrensningene våre, sier hun.

– Det hjelper ikke å skrive på nettsidene sine og i Webcruiter at man ønsker å inkludere mennesker med funksjonsnedsettelser, hvis det ikke gjenspeiles i praksis, legger hun til.

Selv har hun ingen planer om å gi opp. Ønsket om å hjelpe andre er fortsatt like sterkt som da hun søkte sykepleiestudiet.

 Derfor håper hun historien hennes kan gi mot til andre som står i en liknende situasjon.

– Ikke gi opp. Det finnes mye hjelp å få. Vi får til mye mer enn folk tror – hvis vi bare får sjansen.