Millionlønn bør ikke være idealet for sykepleiere
Sykepleiere skal ikke være avhengige av individuelle forhandlinger for å få en lønn å leve av. Tariffavtaler og sterke fagforeninger skal sikre gode vilkår for hele yrkesgruppen.
Jeg har lest saken i Sykepleien om sykepleieren som tjener over en million kroner i året. Yrkesstolt og samfunnsengasjert som jeg er, har jeg behov for å nyansere bildet.
Aller først: Jeg unner selvfølgelig alle sykepleiere en god lønn. Vi skal ikke være redde for å stille krav. Vår kompetanse, vårt ansvar og belastning bør og skal verdsettes.
I saken løftes millionlønn, individuell lønnsforhandling og reisesykepleie frem som en måte å lykkes økonomisk som sykepleier på.
Som sykepleier er jeg først og fremst opptatt av faget. Av pasientene, kompetansen, kvaliteten i tjenestene og muligheten til å stå i yrket over tid.
Jeg mener vi bør diskutere hva slags sykepleieryrke og helsevesen vi ønsker å bygge.
Millionlønn bør ikke bli idealet
Jeg er skeptisk til at individuell lønnsforhandling, millionlønn og reisesykepleie skal fremstilles som en inspirasjon. For meg er ikke spørsmålet: Hvordan kan jeg som enkeltperson tjene mest mulig på sykepleiemangelen?
Spørsmålet er: Hvordan bygger vi et helsevesen som gjør at dyktige sykepleiere ønsker å bli værende, utvikle seg faglig og bruke kompetansen sin der pasientene trenger dem?
Det er en vesentlig forskjell!
Jeg ser poenget med at reisesykepleie kan være attraktivt. Få vesentlig bedre betalt for å reise dit behovet er størst. Det er heller ikke den enkelte sykepleieren som har skapt forskjellene i lønn mellom faste stillinger og bemanningsmarkedet.
Men jeg mener at vi som sykepleiere må være forsiktige med å fremme dette som inspirasjon og til et slags ideal.
Vi må gjøre faste stillinger attraktive
Man kan jo spørre seg hva som skjer når helseforetak og kommuner må bruke betydelige ressurser og innleid arbeidskraft fremfor å beholde og utvikle egne ansatte. Risikerer vi å belønne det å forlate den faste bemanningen fremfor å gjøre den faste bemanningen mer attraktiv?
Jeg ønsker meg et helsevesen der vi beholder kompetansen og ikke et helsevesen der vi stadig må kjøpe den tilbake dyrere.
Vi skal selvfølgelig kjempe for høyere lønn. Vi skal kjempe for tillegg som faktisk kompenserer for ubekvem arbeidstid. Vi skal kjempe for bedre grunnbemanning, kompetanseheving, hele faste stillinger og arbeidsforhold som gjør at folk holder ut et langt yrkesliv.
Det er særlig en uttalelse i saken jeg reagerer på: Dersom sykepleiere kun godtar tariffestet grunnlønn, så er det forståelig at de er misfornøyde.
Jeg mener egentlig det motsatte. At en sykepleier forventer en lønn å leve av gjennom tariffavtalen fagforeningen har forhandlet fram, er ikke et tegn på manglende ambisjoner.
Det er selve poenget med fagbevegelsen.
Tariffavtalen løfter hele laget
Tariffavtalen finnes fordi vi ikke skal være overlatt til å forhandle vår egen verdi én og én. Vi skal stå sammen om lønn og arbeidsvilkår, hele laget samlet. Selvfølgelig skal det være mulig å få uttelling for særskilt kompetanse, ansvar og funksjoner. Selvfølgelig skal sykepleiere kunne stille krav. Og for hvert tariffoppgjør så skal vi kjempe for at det skal bli bedre.
Løsningen ligger i at vi organiserer oss og stiller krav. Det er forskjellen på individuell lønnsfronting og fagforeningsarbeid. Det arbeidslivet jeg ønsker meg, er ikke et arbeidsliv der den som er flinkest til å selge seg selv, tar flest ekstravakter, bytter arbeidssted eller utnytter et presset arbeidsmarked, løftes frem som «hvordan bli en lykkelig sykepleier i 2026».
Vi må verdsette dem som blir
Hva med sykepleieren som blir værende på sengeposten? Den sykepleieren som bygger kompetanse gjennom år etter år. Som tar ansvar når det stormer. Som veileder studenter. Som lærer opp nye kolleger. Som står i turnusen, også når det er vanskelig. Og ikke minst som kjenner pasientene og tjenesten.
Jeg mener ikke at millionlønn bør bli fortellingen om hva som gjør sykepleieryrket attraktivt.
For meg er en viktigere suksesshistorie sykepleieren som kan bli værende i faget, utvikle seg faglig, få en lønn som står i forhold til kompetansen og ansvaret, og samtidig ha et arbeidsliv som gjør det mulig å stå i yrket fram til pensjonsalder.
Omsorgen har ingen pris. Millionlønn eller ei, sykepleie er tuftet på engasjement for mennesker. Lønn og arbeidsvilkår løfter vi frem i fellesskap, med omtanke, samhold og solidaritet.
Og ble jeg inspirert? Ja, til å kjempe videre for det helsevesenet felleskapet er avhengig av.
12 Kommentarer
Edgar
,Lokale forhandlinger og individuelle avtaler stinker og undergraver transparens og felles yrkesstolthet. Det er ikke de som er flinkest sykepleiere som får mest, det er de som er flinkest til å forhandle.
Randi Dahle
,Bra artikkel.
Eva
,Jeg er så enig i det du skriver!
Ann Katrín Trolsrud
,Fin artikkel som beskriver hvordan vi ønsker vår presisjon som sykepleier. Vi trenger de stolte sykepleiere som har erfaring og som videreutvikler og har studenter. Det er ikke bare tariffer som gjør at du fortsetter som sykepleier på sykehus, sykehjem og hjemmesykepleien. Forstår at det er fristende med høy lønn, men det å jobbe som reisesykepleier i bemanningsbyrå passer ikke alle. Synes også det er feil å legge ut hva en tjener på sosiale medier og hvor mye bedre å jobbe som travelnurse enn å være i fast stilling med faste gode kollegaer som er viktig for ett godt arbeidsmiljø. Takk for at saken belyses
En fin artikkel, men som dessverre beskriver en ønsket utopi som sannsynlig er lite oppnåelig sett i sammenheng med de siste års lønnsvekst og status for yrket. Etter å ha forlatt pasientnært arbeid til fordel for annen stilling ble både lønn og arbeidsvilkår bedre for min del. Enhver må selv vurdere hva som er best ut ifra egen livssituasjon. Så er det alltid fint å holde ved faglige verdier og støtte organisert arbeidsliv, men sannsynlig vil både økende og endret befolkningsdemografi, redusert bevilgninger til helse og den berømmelige frontfagsmodellen kunne stagnere den utopien du her gjerne ønsker, dessverre.
Anna Cecilia Lindbåge
,Helt enig i det du skriver. Du treffer på alle punkt.
Har vært i bransjen så lenge som «reisesykepleie» har eksistert.
Reisesykepleiere bidrar heller ikke til godt, varig arbeidsmiljø. De føler ikke på samme ansvar for avdelingen som vi faste gjør. De gir ikke beskjed om feil/mangler i akuttraller, eller føler på ansvar for å rydde et lager.
Dette er ikke reisesykepleiernes feil, men en konsekvens av at de må brukes.
Borghild Løyland
,Veldig godt og gjennomtenkt innlegg!
Maria
,Jeg er veldig enig! Det er NSF som har hovedansvaret for riktige og saklige lønnsforhandlinger og lønna ut fra kompetanse og ansiennitet skal bestemmes sentralt. Lokalt er det ledere og noen andre som får til høy lønn. I mange tilfeller er ikke lønnsfastsettelsen transparent, og mange med høy kompetanse har lavere lønn enn andre med lavere kompetanse. Jeg har prøvd å forhandle master kode på lik linje med andre i kommunen, fikk beskjed « at du har nok som spesial sykepleier og stillingen har ikke krav om master». Alle stillinger med krav om master er jo besatt av andre uten master : fagsykepleier , rådgiver osv. Lederen sa at en master lønn vil bety høyere lønn enn lederen sin og det går ikke an. Denne lederen hadde kun sykepleier utdanning og muligens lederutdanning, men veldig usikker. Så, NSF våkn opp. Jeg personlig har begynt som lokfører og etter streiken nå med enda høyere lønn.
E.
,Etter 30 år i helsevesenet mener jeg at jeg har nok erfaring til å uttale meg om dette. Jeg elsker yrket mitt, og hvis jeg skulle valgt på nytt, ville jeg fortsatt blitt sykepleier og jordmor. Men jeg ville nok styrt karrieren min litt annerledes.
Mitt motto har alltid vært: «Jeg jobber for å leve, ikke lever for å jobbe.»
Derfor har jeg aldri helt forstått kolleger som ikke ønsker å snakke om lønn, lønnsslipper og ulike tillegg. Mange vet verken hva de får betalt for eller om lønnen faktisk er riktig. Noen virker nesten barnslig fornøyde bare pengene kommer inn på konto, uten å stille spørsmål. Men vi må da kunne forvente mer av oss selv! Vi må kjenne våre egne rettigheter og verdsette kompetansen vår.
Fagforeningene må også bli mer offensive og tydelige i kampen for bedre lønn og arbeidsvilkår. Vi kan ikke fortsette å ofre egen helse, fritid og familieliv fordi systemet ikke fungerer som det skal. Når vi stadig strekker oss litt lenger for å få turnusen og bemanningen til å gå opp, bidrar vi samtidig til å opprettholde et system vi stadig klager over. Slik kommer vi aldri til å få til reelle forbedringer.
Jeg er faktisk glad for at bemanningsbyråene finnes, og jeg ønsker dem alt godt. De dekker et behov i helsevesenet og gir sykepleiere flere muligheter. Jeg mener også at konkurransen om sykepleiernes kompetanse bidrar til at arbeidsgivere må tilby bedre lønn for å beholde egne ansatte. Hvis faste stillinger skal være attraktive, må arbeidsgiverne gjøre dem attraktive – ikke forvente at vi skal bli værende av ren lojalitet og samvittighet.
Og til alle som irriterer seg over at Robert tjener over en million i året: Bruk heller energien på å forhandle bedre lønn med deres egne arbeidsgivere! Sett dere inn i lønnssystemet, undersøk hva dere har krav på, og still krav. Hvis arbeidsgiveren ikke lytter, finnes det andre muligheter.
Etter 30 år i yrket er jeg fortsatt stolt av å være sykepleier og jordmor. Men solidaritet må ikke bety at vi skal godta dårligere vilkår enn vi fortjener. Vi skal ta vare på pasientene våre, men vi må også ta vare på oss selv.
Elisabeth
,Er så enig. Du treffer spikeren midt på hodet!!
Cathrine
,Støtter dette fullt ut! Klokt og reflektert!
Berit Huneide
,Godt skrevet artikkel. Her har en fått fram at kompetanse som sykepleier krever stabilitet i en avdeling og trygghet til alle ansatte. Da blir også miljøet i avdelingen godt og sykepleiere blir. Pasienten føler trygghet og blir ivaretatt..