Bodil Blix’ innlegg om lesing og sykepleie gir interessante perspektiver som jeg støtter fullt og helt. Hun skriver om hvordan lesing av (skjønn)litteratur kan vekke sykepleieres nysgjerrighet og hjelpe dem å utvikle empati. 

I dette fagessayet ønsker jeg å reflektere videre over hvordan lesing av skjønnlitteratur kan fremme refleksjon og innsikt gjennom det filosofen Martha Nussbaum i boken Litteraturens etikk kaller den narrative forestillingsevnen (1). 

Når vi leser skjønnlitterære tekster, får vi mulighet til å legge merke til mennesker som kan være usynlige for oss i den virkelige verden. I møtet med teksten bruker vi vår narrative forestillingsevne. Vi ser for oss den fiktive fortellingen ved hjelp av vår egen fantasi og forestillingsevne, som igjen ofte er knyttet til våre egne erfaringer.

Skjønnlitteraturen kan utvide forståelsen vår

Leserens forestillingsevne i møte med fiktive karakterer og handlinger i en tekst kan bidra til at vi videreutvikler vår oppfatning av hvem vi er, og hvordan vi ser på verden (1). En sykepleier med fagkunnskap om depresjon kan for eksempel kjenne til alle risikofaktorene for selvmord og vite hva forskning sier om hva som kan fremme livskvaliteten til personer med psykiske lidelser. 

Vi kan ha klare tanker om hva det innebærer å ha en depresjon, basert på fag- og forskningslitteratur. Men vi vet ikke hvordan den enkelte pasienten har det. Det vil variere fra person til person, uavhengig av diagnosen. 

Skjønnlitteraturen kan aldri gjøre at vi helt og holdent forstår hvordan andre har det, men den kan utvide forståelsen vår. En forståelse som kan gjøre oss mer undrende og mer bevisste på at mennesker har ulike liv og erfaringer. Denne undringen kan gjøre oss mer åpne for andres liv og livserfaringer, fordi vi blir oppmerksomme på noe vi ikke har sett før. 

Vi kan for eksempel lese en skjønnlitterær bok der en av karakterene har depresjon, men som også er så mye mer enn diagnosen, i det livet og samfunnet forfatteren skriver frem. Gjennom lesingen kan vi få innsikt i karakterens erfaringer med utgangspunkt i våre egne. 

Litteraturen kan trene forestillingsevnen

Nussbaum (1) reflekterer over hvordan fantasi og forestillingsevne kan gjøre oss mer reflekterte, handlende og medfølende. Hun mener at innsikt i andre mennesker, for eksempel pasienter og pårørende, og i samfunnet rundt oss, ikke bare kommer fra kunnskap. Litteraturen kan også trene forestillingsevnen vår. Gjennom diktning kan den faglige fantasien vår utvikles og nyanseres. 

Nussbaums filosofi om forestillingsevnen og litteraturens etikk (1) er relevant i lys av Kari Martinsens omsorgsfilosofi (2), der relasjonen mellom mennesker står sentralt. Martinsen skriver at vi ikke må gjøre pasienter til gjenstander eller objektivere mennesker. Pasienter er ikke diagnosen sin. 

I relasjonelle handlinger står empati sterkt. Den binder relasjonspartnerne sammen. Når vi leser litterære tekster, kan den narrative forestillingsevnen utvide perspektivene våre. Vi kan få øye på nye sammenhenger, meninger og muligheter. 

I sykepleien lærer vi å sanse og forsøke å se det enkelte mennesket vi møter. Jeg mener Nussbaums (1) filosofi om den narrative forestillingsevnen kan hjelpe oss å se ulike livssituasjoner. 

Lesing kan hjelpe oss å forstå andre

Skjønnlitterære tekster kan vekke oppmerksomheten vår og utfordre oss til å tenke på nye måter. De kan gjøre det kjente fremmed og det fremmede kjent og slik gi oss innsikt i både oss selv og andre (1). 

Vi kan få helt nye perspektiver på noe vi allerede kjenner til, men også få innsikt i noe vi ikke kjenner til. Vi kan føle en tilknytning til de fiktive karakterene og leve oss inn i hvordan de har det, selv om de handler på en helt annen måte enn vi selv ville gjort. 

Skjønnlitteraturen kan også gi oss et språk for menneskelige sorger. Et språk som kan hjelpe oss som sykepleiere når vi møter pasienter. Et språk som kan gjøre oss bedre i stand til å sette oss inn i hvordan andre har det, og dermed bli mer empatiske og omsorgsfulle. 

Lesing kan hjelpe oss å forstå andre menneskers tanker, vansker og livssituasjoner. Den kan «stemme» vår evne til å forestille oss noe vi ellers har få forutsetninger for å vite noe om. 

Leseren må ha både nærhet og distanse

Nussbaum (1) skriver at leseren står sentralt i den litterære forestillingsevnen. Det hun kaller den «skjønnsomme leseren», er en åpen betrakter som bruker innlevelsesevnen i lesingen, uten å identifisere seg fullt ut med det som skjer i teksten. Den skjønnsomme leseren har både nærhet og distanse i lesingen. I dette rommet for refleksjon kan litteraturen gi innsikt og erkjennelser. 

Jeg tenker at den skjønnsomme leseren Nussbaum beskriver, ligger nært det å ha et faglig skjønn. Som sykepleiere har vi profesjonelle relasjoner til pasientene. Nussbaums åpne betrakter (1) kan også overføres til sykepleien. Vi bør forsøke å forstå den enkelte pasientens erfaringer, men vi kan aldri overta eller anta at vi kjenner pasientens opplevelse. Vi må møte andre mennesker med skjønn. 

Nussbaum (1) skriver også at litteraturen må kunne forstyrre oss for at vi skal reflektere over livet og oppdage nye perspektiver. Hvis det blir for lett å føle med karakteren i fortellingen, kan leseopplevelsen i stedet føre til det motsatte: «Vi kan synke ned i en selvforherligende nytelse av egen medmenneskelighet» (1, s. 41). Da kan vi ende opp med et forenklet bilde av mennesker og samfunnet, der vi bare ser oss selv. 

Hvis teksten ikke forstyrrer oss, slipper vi også å ta stilling til følelsene våre og desorienteringen den kan vekke, eller fremmedgjøringen vi kan kjenne på (3). Det er fremmedgjøringen som bidrar til at vi kan se andre livserfaringer enn våre egne.

Skjønnlitteraturen kan utvikle sykepleieblikket

Skjønnlitterære tekster brukes i medisinutdanningen (4) ved Lunds universitet i Sverige (5) som en del av narrativ medisin. Målet er at lesing av litteratur kan gi studentene et bredere klinisk blikk og en annen type innsikt enn det de får i det daglige arbeidet sitt. 

Medisinstudentene har beskrevet at lesing av skjønnlitteratur ga dem både personlig og faglig innsikt og utvidet det faglige blikket. Lesingen ga dem også en større forståelse av hvordan det kan oppleves å leve med sykdom (6). 

Den narrative forestillingsevnen (1) kan gjennom lesing, og kanskje særlig gjennom tolkning av litteratur, gi en bredere og dypere forståelse av andre menneskelige erfaringer. Jeg mener dette også kan være særlig relevant for utviklingen av sykepleieblikket. 

Ved mitt eget fag, master i helsesykepleie ved UiT Norges arktiske universitet, forskes det på hvordan lesing og samtale om skjønnlitteratur kan være helsefremmende måter å arbeide på (7–9). 

Lesing kan vekke smertefulle følelser

Lesing blir ofte sett på som noe positivt for vår forståelse av oss selv og fellesskapet vi er en del av (10). Likevel kan lesing også få oss til å gjenoppleve egne erfaringer gjennom karakterene. 

Vi klarer ikke alltid å være skjønnsomme lesere. Vi kan oppleve karakterens smerte som vår egen, en smerte vi ikke nødvendigvis blir kvitt når vi lukker boken (11). Jeg har selv opplevd dette når jeg har lest bøker. 

I den første boken i Korsgaards trilogi om Tue (12) identifiserte jeg meg så sterkt med en Tue at det ble for følelsesmessig krevende å lese videre. Derfor ble det med den første boken. Gjenkjennelse kan «gjeninnføre» følelser som ubehag og smerte hos leseren. Det gjør oss ikke nødvendigvis mer empatiske, men kanskje mer bitre og såre.

Skjønnlitteraturen kan forme vårt etiske kompass

Lesing av skjønnlitteratur kan føre til mye forskjellig, men jeg er ikke i tvil om at den kan ha en viktig plass i sykepleien. Litteraturen kan blant annet være med på å forme vårt etiske kompass og utfordre oss i hvordan vi møter mennesker som ikke er helt som oss selv. Den kan også være viktig i samtaler med for eksempel ungdom om det å være utsatt, sårbar eller pårørende (7, 8). 

Jeg tenker at det etiske kompasset henger sammen med vårt faglige skjønn. Som sykepleiere møter vi mange ulike mennesker, både pasienter og pårørende. Vi møter det som er annerledes, men også vår egen usikkerhet. 

Når jeg skriver om et etisk kompass, tenker jeg på et kompass som kan hjelpe oss å navigere og reflektere over hvordan vi bør handle og være i den enkelte situasjonen. Jeg tror lesing av skjønnlitteratur kan hjelpe oss med dette. 

Det er likevel viktig å være åpen og undrende. Å lese litteratur gjør ikke at vi automatisk blir empatiske mennesker. Vi trenger ikke å tro at litteratur er noe som skal helbrede oss eller gjøre oss til bedre sykepleiere. Men fordi tekster krever lesing og ikke minst en form for lytting, skaper de rom for etisk refleksjon. 

Denne lyttingen til teksten kan kanskje bli enda mer givende hvis vi gjør den sammen med andre. Studenter kan lese og snakke om skjønnlitterære tekster sammen og undre seg over dem i fellesskap. Da kan den enkeltes opplevelse av teksten deles med andre. Slik kan vi også få innsikt i hvor forskjellig litteratur kan oppleves, tolkes og forstås.

Lesing kan utvikle sykepleieres etiske skjønn

Ut fra disse perspektivene og forskningen vår mener jeg det finnes argumenter for at lesing av skjønnlitteratur kan bidra til å utvikle sykepleieres innsikt og etiske skjønn. 

Skjønnlitteraturen lærer oss ikke hvordan andre mennesker er. Men lesing, felles refleksjon og undring over våre egne tolkninger kan gjøre oss mer bevisste og åpne for andres erfaringer. Andre menneskers liv kan være helt annerledes enn det vi forventer eller tror. 

Merknad

Artikkelforfatteren er leseleder i shared reading i regi av Tjøtta idrettslag.

Forfatteren oppgir ingen interessekonflikter.