Aller først: Når ringer vekkerklokken?

– Alt etter når jeg jobber. Skal jeg på dagvakt, så ringer den klokken fem. Jeg har fire mil å kjøre, og liker å ha god tid om morgenen og være klar når jeg kommer på jobb.

Hva spiser du til frokost?

– Knekkebrød og omelett eller noe lettvint. Noen ganger bare kaffe. Da satser jeg på at det blir så rolig at jeg rekker å få spist i løpet av vakten. Det rekker jeg som regel, men ikke alltid. Så det lønner seg egentlig å spise en god frokost.

Når liker du best å jobbe – dag, kveld eller natt?

– Kveld. På dagtid er det mange rutiner som skal gjøres. Mens på kveld er det litt færre rutiner og litt bedre tid til å konsentrere seg om pasientene. Stemningen er roligere.

Når jeg jobber på intensiv jobber jeg kveld og dag, og det er kjempedeilig, for jeg kan virkelig ikke fordra å jobbe natt. På ambulanseflyet jobber vi tolv timers vakter, men da er vi i beredskap. Vi har eget soverom på basen og kan sove når vi ikke har oppdrag.

Foretrekker du armbåndsur eller søsterur?

– Ingen av delene. Jeg går uten klokke på jobb, fordi jeg synes det er praktisk å ha på minst mulig. På intensiv har vi klokke med sekundviser inne på alle pasientrommene, og klokke på skopene. Så her trenger vi egentlig ikke verken søsterur eller armbåndsur.

Styrketrening eller rusletur?

– Jeg begynte å trene styrke for seks år siden. I begynnelsen var det sånn passe, men så merket jeg at kroppen endret seg og ble sterkere. Jeg ble sterkere mentalt også. Nå trener jeg to timer tre ganger i uken og blir litt grinete om jeg mister en økt.

Hvor gjør du av smykkene når du er på jobb?

– Jeg bruker bare ringer, så de ligger i vesken.

Hvilken kroppsvæske er din favoritt?

– Tårer. De kan være uttrykk for så mye. Det kan være tårer av glede, sinne og sorg. Eller krokodilletårer.

På jobb er det mest tårer som skyldes sorg. Jeg treffer mennesker på livets verste dag, og det hender jeg feller noen tårer selv. Jeg skal være profesjonell, men jeg er menneske også.

Hva er det rareste som har skjedd på en sykepleiervakt?

– En sommer oppsto det en større gress- og lyngbrann i skogen noen mil fra sykehuset, og Forsvaret og Sivilforsvaret var med å slukke. Utpå kvelden ringte det på døren i akuttmottaket, og to av Forsvarets menn sto utenfor. 

Begge var sotete i ansiktet og på klærne, og luktet sterkt av røyk. Det var flere timer siden de var ferdige med slukningsarbeidet, og det hadde vært mye etterarbeid, så de hadde ventet lenge med å dra på sykehus. Etter blodgass og EKG ble det klart at de måtte ligge noen timer til observasjon med oksygentilførsel på maske, og de fikk «oppstrekk» for å ha ventet så lenge med å komme til sykehus.

Neste dag blusset brannen opp igjen, og mange soldater deltok i slukningen. Med mitt «oppstrekk» friskt i minne tok befalet ingen sjanser. Da jeg kom på nattevakt fikk jeg vite at det hadde kommet en buss med 30 soldater for å bli sjekket.

Hvem ville du aller helst hatt en prat med på vaktrommet?

– Jenny Skavlan, kanskje. Hun kunne designet nye arbeidsklær for sykepleiere. Vi trenger noe finere enn de hvite «pysjamasene» vi går i nå. Jeg ønsker meg arbeidsklær i fine farger og mønstre. Farger har mye å si for trivsel og velvære.

Hvis arbeidsgiver skulle sponse ett tiltak på avdelingen, hva skulle det ha vært?

– Det hadde vært deilig med snitter til fredagslunsj. Det er en god gammel slager, men noe jeg tror vi må se langt etter.