På morgenen fikk han hjelp av «ei fra Filippinene», og på kvelden kom det «en neger»
Språket avslører et generasjonsgap helsevesenet må håndtere i praksis. Når eldre pasienter møter et mangfoldig personale, kreves tydelig ledelse og klare grenser.
En eldre mann ble innlagt på sykehuset. Hans sønn ringte for å høre hvordan det gikk, og far fortalte at det ikke var som å være hjemme i sin egen stue. På morgenen fikk han hjelp av «ei fra Filippinene», og på kvelden kom det «en neger». Sønnen ble overrasket over denne rapporten og forklarte for sin far at dette er et ord man ikke bruker lenger.
Reaksjonen var undring: «Hva er galt med å si det?» Barnebarnet overhørte samtalen og var nysgjerrig på hva den litt opphetede samtalen hadde handlet om? Hun gispet da hun fikk høre hvilket ord som hadde blitt brukt. For henne var dette n-ordet. Hun kunne ikke tenke seg å ta benevnelsen i sin munn. Farfar brukte ordet som beskrivelse. For henne var det et skjellsord.
Generasjonen møter et nytt Norge
Babyboomen fra 1946 fyller 80 i år. Denne generasjonen har vokst opp på 50- og 60-tallet, der både kolonitiden og apartheid foregikk ute i den store verden. Her hjemme i potetlandet Norge hadde man knapt sett en mørkhudet, og n-ordet var et nøytralt og vanlig begrep til langt ut på 70-tallet.
I 2026 er Norge et multikulturelt land, og særlig helsevesenet er mangfoldig. Samfunnet har endret seg raskt. Hvordan skal denne hvite bølgen møte en multikulturell strand uten å støte mot rasismens skjær? Spørsmålet er ikke retorisk. Statistikk viser at dette forekommer. Ofte.
Antirasistisk Senter publiserte i 2025 en rapport om rasisme i helsevesenet. Her poengteres Norsk Sykepleierforbunds medlemsundersøkelse, som viser at 25 prosent av respondentene hadde blitt utsatt for, eller vært vitne, til rasisme. En mørkhudet sykepleier ble kalt for «slave». En annen ble sendt ut av pasientrommet med beskjed om å hente «en norsk». Men hvem skal han hente når han selv er født og oppvokst i Norge?
Holdninger kommer til uttrykk i hverdagen
Ytre kjennetegn som hudfarge, språk, påkledning og religiøse symboler er blitt en hverdagslig del av møte med sykehus. Slik har det vært en stund. Dette kjennes likevel fremmed for mange – og særlig eldre pasienter.
Av og til kan rasisme komme som en innpakket bemerkning som avslører bakenforliggende holdninger og antakelser. For eksempel kan en mørkhudet sykepleier som er født og oppvokst i Norge, få høre at han er «så god i norsk». En annen kommentar kan være «du er en av de gode». Den ansatte kan sitte igjen med en vond følelse i magen etter det som kan være et slags kompliment, men samtidig løftes spørsmålet om hvem er i så fall «de andre», og hvilke andre egenskaper tenker pasienten at de har?
I disse eksemplene har man tillagt en person egenskaper ut ifra hudfarge. Dette kan skje begge veier mellom pasient og ansatt. Å tenke at en person har egenskaper fordi vedkommende er mørk eller lys i huden har foregått i århundrer, men fortsatt er det feil. Det er en løgn som har fått overleve mange generasjoner. Kan en leder utrydde den? Kanskje ikke, men hun kan bidra. Hver gang en situasjon oppstår.
Lederen må sette grenser i praksis
Norges lover forbyr diskriminering og rasisme. Sykehusene har også mangfoldserklæring som skal understøtte dette arbeidet. Reglene og retningslinjene finnes der, men de må følges opp i praksis. Fine ord på en nettside hjelper lite om det ikke speiles i dagliglivet på sykehuset. Her har lederen en sentral rolle. Hen må være tydelig og tålmodig.
Hvordan hendelsen omtales, og hvordan både ansatte og pasienter følges opp i slike situasjoner, representerer ikke bare lederen, men også sykehuset som institusjon i samfunnet. Sykehusene har en viktig rolle i å være vise inkludering i praksis. Sykehuset er ikke en nøytral arena. Det er ingen lett oppgave å ivareta både pasienten, ansatte og sykehusets omdømme i samme tiltak. Dersom dette ikke tas tak i, kan en uønsket sjargong og kultur vokse frem.
Måten leder snakker om rasisme på arbeidsplassen, former hvordan organisasjonen arbeider med slike utfordringer. Leder er en rollemodell som kan påvirke arbeidsgruppen til å gå i den retningen lovene og retningslinjene peker. Både pasient og pleier behøver anerkjennelse og følelse av likeverd. Alle mennesker har også et behov for trygghet og gjenkjennelse. Pasientene har rett på helsehjelp, men ikke rett til å bestemme hvem som utfører den.
Sykehuset må ta tydelig stilling
Rasisme fra eldre pasienter er ikke bare et arbeidsmiljøproblem eller et spørsmål om enkeltpersoners holdninger. Det handler også om hvordan samfunnets institusjoner håndterer grenser, verdier og verdighet i praksis. Når rasisme oppstår, settes ledelsen på prøve: Hvor går grensen mellom å gi omsorg og å beskytte ansatte?
Sykehus er en av samfunnets mest tillitsbærende institusjoner og kan ikke være nøytrale i møte med rasisme. Derfor må ledere være tydelige på hvilke verdier som gjelder, og markere grenser når de brytes.
Hvordan vi håndterer rasisme fra pasienter, handler til syvende og sist om mer enn enkeltsituasjoner. Det handler om hvilke normer som skal gjelde i en av velferdsstatens viktigste institusjoner – i et stadig mer mangfoldig samfunn.
12 Kommentarer
Monica
,Det er ikke bare .mørkhudet som blir utsatt for rasisme.En tidligere sjef av meg,under medarbeide samtaler, hadde ofte et spørsmål til meg : " fortell meg nå,Monica, føler du deg mere norsk eller mere italiener?"
Og så videre, når en lege som ikke var mental så stabil ( han jobber ikke lenge nå hos oss) gikk åmok mot meg uten grunn, sjefen presterte å si at det var fordi jeg,som italiener, har for mye temperament.Ingen nytte at jeg hadde norskfødte vitner, som sa at jeg hadde ikke gjort noen ting, og at jeg ikke hadde forsvart meg, verken muntlig heller kroppslig.
Stadig vekk har jeg pasienter som sier at : du er flink,til å ikke være norsk.Eller: er det samme utdannelse dere har i Italia som i Norge? En kvinnelig pasient i 40 åra, hermet etter meg, fordi jeg prater litt gebrokent. Jeg er faktisk dritt lei av å jobbe i Norge,men takk og pris, jeg går ut i pensjon om kun 6 år, etter 40 år i tjeneste,26 av disse, i Norge.
Ruth Bjørnstad
,Jeg er en gammel dame født i etter krigstid men kunne aldri oppført meg slik møter alle med åpent sinn har møtt helse personell fra forskjellige land og alle har vært så flinke og hyggelig.
Student
,"Hvor går grensen mellom å gi omsorg og å beskytte ansatte?"
Jeg synes dette er veldig spennende. Som studenter lærer vi at pasienten alltid går først. I praksis lærer vi lojalitet til våre kolleger. Men hva om pasienten setter denne balansen på prøve?
Jeg bruker mye aktiv lytting, bekreftende ferdigheter og i noen grad Motiverende Intervju-teknikker i praksis. Om jeg skulle gjøre det med en pasient ved å speile hva de sier, må jeg jo uttale meg på en måte som er "enig" med pasienten og bruke nøkkelord.
Jeg vil da kunne bli satt i en posisjon hvor jeg kan si noe som "Ja, det kom en neger, ja. Hva synes du om dét da?" - Dette er jo veldig nyttig for å se hvordan pasienten ser på situasjonen fra sin side, men det føles også veldig rart å "leve seg inn i" den måten å se, eller å kategorisere mennesker på.
Og hva om de andre pasientene hører at jeg prater på en slik sær måte? Sannsynlig kommer det reaksjoner. Spesielt om det er yngre pasienter i rommet. - Så dette er verdt å tenke gjennom.
En enkel løsning er jo å fjerne n-ordet ved å si "Ja, det gjorde dét, ja. Hva synes du om dét da?" - Dette fungerer fint på ene-rom, men om det er flermannsrom, tror jeg en bør vurdere å verne pasienten ved å la hele temaet ligge, eller ta det et annet sted. Fordi pasienten da kan dele en del indre holdninger som kan, eller bør være private.
På en annen side er det også viktig at pasienten er mottagelig for hjelp. Om pasienten har en reaksjon som stopper dem fra å motta hjelp på grunn av en personlig holdning til en person, vil dette også være viktig å avdekke. - Alt dette uten engang å nevne hvordan ivareta en kollega med mørk hudfarge.. Det er jo et tema i seg selv.
Jeg er veldig spent på å se hva andre synes om dette.
Og jeg er veldig glad det blir tatt opp
Ragnhild Storstein Spilker
,Takk for godt innlegg om viktig tema og for at dere tydelig peker på lederes rolle i dette. Migrasjonshelse og flerkulturell sykepleie NSF gjennomfører for tiden sammen med Sykepleierlederne NSF en undersøkelse blant sykepleierledere om erfaringer og utfordringer med rasisme og diskriminering i helsetjenestene og i utdanningen.
Vi i Migrasjonshelse og flerkulturell sykepleie NSF har i vårt formål vi skal ha et særskilt ansvar for aktivt å arbeide mot rasisme og diskriminering i NSF, i helse- og omsorgstjenestene, utdanningsinstitusjonene, arbeidslivet og samfunnet. Les mer om oss her: https://www.nsf.no/fg/migrasjonshelse-og-flerkulturell-sykepleie-nsf og følg oss gjerne på facebook: https://www.facebook.com/migrasjonshelse/
Unni Fonneland
,Ideelt sett burde det aldri forekomme at folk blir sett ned på pga. hudfarge, seksuell legning, språk, etnisitet, vekt osv osv. Men det skjer likevel. Selv med all verdens gode intensjoner. Og vi er så gode på det her i landet, - ha gode intensjoner. Og så er vi så gode på "vi" og "dem", og i dette tilfellet er "dem" de stygge rasistene. Men det finnes overalt, - også blant unge/yngre. Man hører det hele tiden, - bak seg på bussen, foran seg i kassakø. Mao et nokså utbredt fenomen som møter oss overalt. Dessverre. Og som spl i rusfeltet hørte jeg rasistiske uttalelser daglig. Det samme i eldreomsorgen. Så er mitt spørsmål, - hvor langt skal vi gå i å være pasientenes "oppdragere"? Eldre i hjemmetjenesten/sykehjemmet må vi vel tro er "ferdigoppdratt" og ikke har behov for å oppleve "refs" fra oss som de er så avhengig av. På samme måten som vi skal ha respekt for kollegers kultur når de kommer fra andre land, må vi vel også har respekt for at eldre har sitt syn på verden. Selv om vi ikke er enige, og selv om noen skulle mene noe som er totalt politisk ukorrekt. Debatt om rasisme er ikke det jeg er ute etter, - men refleksjon rundt hele problemstillingen. Hvor går grensen for når vi skal si fra og når vi kanskje bare må glatte over? Pasientene vi møter har store belasninger helsemessig, psykisk og fysisk, - skal vi refse da dem for "feil" tankegang? Korrigere dem for rasisme mens vi legger inn en venflon, eller steller et smertefullt sår? Eller mens vi foretar et bleieskift på sykehjemmet? Hvis ikke, - NÅR skal vi snakke med pasienter om at de har rasistiske holdninger??
Ja, du kan vel trygt si at de er ferdig oppdratt. Jeg synes man skal holde seg for god til å komme til et menneske i livets siste fase (som de faktisk er når de bor på sykehjem) og vifte med pekefingeren for at de bruker ord som var helt nøytrale da de var unge. Ikke alle kamper er nødvendige å ta til enhver tid og det virker absolutt ikke som at forfatterne av artikkelen forstår sårbarheten i å ligge hjelpeløs i en seng og håpe at den som kommer til deg forstår hva du sier. Det er frivillig å jobbe med eldre, men det er ikke frivillig å være pleietrengende.
Herregud hvor jeg gleder meg til vi får mange doktorgrader innen multikulturell ledelse!! Jeg syns ikke eldre som bruker slike ord bør få hjelp, de burde vite bedre, demens eller ei. Betraktninger om andre folks hudfarge er mye verre enn kreft og ALS.
#blacklivesmatter
Ekte rasisme er meget sjelden, problemet er at begrepet er grovt utvannet. Det er faktisk ikke rasisme å ønske å bli ivaretatt av en pleier som forstår hva pasienten sier og som selv klarer å gjøre seg forstått!
Frank Even Hagen
,Jeg har sett journalen til en fra syd Amerika, som hadde problemer samsvarende med bi-polar sinnslidelse. Symptomene var blant annet høylydt tale, lange samtaler i telefonen til alle døgnets tider, lite søvn og at hun kunne lese andres tanker. Hun ble utskrevet fra lukket avdeling med Zyprexa og i papirene stod det symptomene skyldtes hun hadde "Sydlandsk temperament"! Dette skjedde for 12 år siden.
Torstein Engevik
,Jeg er nå midt i 60 årene og min far var 87 og på sykehjem før han døde. Mens vi vokste opp var ikke N-ordet «stygt», det var bare en betegnelse på en person som stammet i fra Afrika. Når far kalte noen av personalet for negresser så kjente jeg far godt nok til å vite at det var et kompliment, og at det ikke lå et eneste gram rasisme bak. Barnebarna reagerte derimot med vantro, var farfar rasist? Så er det jo sånn at om man havner på sykehjem som 87-åring, så er det for sent å lære å snakke nye språk. Og nytteløst å irettesette. Og mye er plutselig blitt tabu, f.eks. eskimo. Og kjenner jeg blir litt usikker, er det stadig lov å si Same? Eller var det bare Joika som måtte endres? Hva tid er den politiske korrektheten kommet langt nok og vel så det?
Marjolein
,Jeg ønsker på ingen måte å forsvare rasisme eller diskriminering. Samtidig mener jeg det er viktig å erkjenne at slike saker kan ha flere nyanser – særlig når det gjelder eldre mennesker.
Med økende alder, og spesielt ved kognitiv svikt, kan hjernens evne til selvregulering bli redusert. Det handler blant annet om funksjoner i pannelappen (prefrontal cortex), som er ansvarlig for det vi ofte kaller sosial dømmekraft, impulskontroll og det som på et mer hverdagslig nivå kan beskrives som «filter» eller dekorum. Denne delen av hjernen hjelper oss normalt å vurdere hva som er passende å si og gjøre i ulike situasjoner.
Når denne funksjonen svekkes – for eksempel ved demens – kan tidligere innlærte normer fortsatt være til stede, men evnen til å regulere ytringer og handlinger i øyeblikket blir dårligere. Følelser og umiddelbare impulser kan dermed få større spillerom enn refleksjon og sosial tilpasning.
I slike tilfeller er det viktig å skille mellom holdninger og nevrologisk svikt. Det betyr ikke at krenkende utsagn blir mindre sårende, men det kan påvirke hvordan vi bør møte dem. For personer som ikke lenger har forutsetninger for å ta imot eller nyttiggjøre seg korrigering – som ved langtkommen demens – kan det være mer hensiktsmessig å møte situasjonen med ro, avledning og verdighet, fremfor konfrontasjon.
Dette er ikke et argument for å akseptere diskriminering, men en påminnelse om at vi også må ta hensyn til menneskers kognitive forutsetninger når vi vurderer hvordan vi reagerer, som leder eller ansatt.
John
,Siden det er påskemorgen, så er jeg frimodig og skriver: "Elsk dine fiender og gjør godt mot de som forfølger dere"
Å gi omsorg og kjærlighet kan være til tider være svært utfordrene, for noen er rett og slett vanskelige å leve med.
Men finnes det noe annen vei en å stå i det? Eller skal vi tillegge alle utdaterte ord og uttrykk onde baktanker?
Det sies av visdom og alder går hånd i hånd, men noen ganger kommer alderen sørgelig alene.