Påske 2026: Vekkeklokka ringer. Det er på tide å stå opp for å dra på jobb. Som intensivsykepleier vet jeg at dagvaktene er travle. Hodet må være påskrudd, og konsentrasjon er min beste venn. 

Når jeg strekker meg etter mobilen for å slumre alarmen, går jeg automatisk inn på nyhetskanalen. Det er som om jeg innerst inne vet at noe har skjedd i løpet av natten. 

Jeg våkner til nye henrettelser i Iran

Jeg føler en indre uro og er nervøs for hva som vil møte meg. Øynene er fortsatt tunge, og det sterke lyset fra skjermen gjør det vanskelig å lese. På nyhetskanalen står det med store bokstaver: Enda en politisk fange er henrettet. Samtidig har jeg fått mange meldinger fra venner og bekjente: «Har du sett siste nytt? De har henrettet en til.» 

Henrettelsene skjer rett før morgenbønnen i Iran. Det gjør at nyhetene når oss her i Norge akkurat når vi står opp. Nå sitter jeg halvveis oppreist i sengen. Jeg klarer fortsatt ikke å se skjermen helt klart. Tårene renner, og pulsen stiger. Følelsen er ubeskrivelig: Jeg er trist og sint på samme tid. Den første tanken som slår meg, er: «Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å stoppe dette.» 

Jeg kjenner sorgen for dem som kjemper mot regimet

Som norskiraner i et trygt land blør hjertet mitt for dem som er igjen. De må kjempe mot et diktatorisk regime som undertrykker, torturerer og henretter sine motstandere. Samtidig må de leve med de ødeleggende konsekvensene av utenlandske militære angrep. 

Regimets ekstreme brutalitet ble atter en gang utløst i januar 2026, da regimet rettet sine våpen mot egen befolkning for å slå ned på protester fra mennesker som kun ba om grunnleggende rettigheter. Dette tragiske utfallet viser et regime som er villig til å ofre alt for å beholde makten – ikke bare i Iran, men i hele Midtøsten. 

Familien min flyktet fra Iran da jeg var barn

Min egen historie startet med en liknende kamp for frihet. Da min fars politiske aktivitet ble avslørt på 90-tallet, måtte vi flykte fra Iran på timen. Jeg var ni år gammel; mine brødre var bare to år og én måned gamle. Med alt vi eide i én enkelt bag, dro vi mot Tyrkia. 

Jeg husker lite fra selve flukten. Kanskje har hjernen visket ut traumene for å beskytte meg, men sporene bærer jeg med meg hver dag. Etter tre år i Tyrkia havnet vi i Norge. Her fant jeg den tryggheten jeg trengte for å bygge et liv, men røttene mine i Iran har jeg aldri sluppet. Jeg lever i en konstant balanse mellom mine iranske verdier og min norske identitet. 

Jeg valgte sykepleien for å hjelpe mennesker i nød

Jeg har kjempet hardt for å komme dit jeg er i dag. Og sykepleiefaget var det helt riktige valget for meg. Behovet for å hjelpe mennesker i nød og den tilfredsstillelsen det gir, døyver noe av den dårlige samvittigheten jeg føler fordi jeg ikke er i mitt første hjemland. Der skulle jeg gjerne stått side om side med mine landsmenn i kampen mot regimet.

Regimet invaderte sykehusene og tok livet av skadde demonstranter som var brakt dit i skjul for å få medisinsk hjelp etter regimets angrep på dem. Ifølge Iran Human Rights ble mange modige helsearbeidere arrestert da de forsøkte å hjelpe skadde mennesker under protestene i år. Jeg er så utrolig stolt av dem. De viser virkelig hva yrket vårt står for. 

Stormaktene kjemper sine kamper mens iranere dør

Da USA og Israel startet angrepene mot Iran i februar 2026, hevdet de at angrepene var målrettede mot ledere. For meg, som har vokst opp i en politisk aktiv familie, er det likevel tydelig at stormaktene følger sine egne agendaer. Det iranske folkets frihet virker ikke å være deres prioritet. 

Ifølge rapporter fra FN og menneskerettighetsgrupper har regimet, i skyggen av krigen, mens angrepene sto på som verst, henrettet flere av sine politiske motstandere. Dette gjaldt både de som ble arrestert under opprøret i januar 2026, og de som hadde sittet fengslet i flere år. Henrettelsene skjedde daglig. 

I løpet av cirka ti dager henrettet regimet over 17 politiske fanger. Men disse henrettelsene er ikke et tegn på styrke. De er et tegn på slutten for et regime som kjemper en desperat kamp i mørket av sin egen undergang. 

Jeg lever i Norge, men kroppen min er fortsatt i krig

Mens jeg gjør meg klar til å dra på sykehuset for å redde liv, kan jeg ikke slippe tanken på de livene som nå går tapt i mitt første hjemland. Internettforbindelsen i Iran er kuttet, og jeg har ikke snakket med familien min på over en måned. Mens det er en helt vanlig dag her i Norge, er kroppen min i fluktmodus. 

Jeg bærer på alt stresset og de traumene et menneske preges av under krig, selv om jeg befinner meg i et trygt land og må fungere normalt i hverdagen. På jobb er det allerede snakk om sommerferie. De mest normale utfordringene i hverdagen virker fjerne for meg i disse tider. 

Jeg håper fortsatt på et fritt Iran

Nå som våpenhvilen er et faktum, ser vi tydelig at krigen ikke resulterte i den revolusjonen mange iranske aktivister hadde sett for seg. Regimets desperate forsøk på å utrydde sine modige politiske motstandere er et bevis på at de ikke frykter utenlandske angrep mest, men snarere de organiserte opprørene som vokser frem innenfor Irans egne grenser. 

I denne perioden er det avgjørende at vi som bor utenfor landet, er folkets stemme. Vår jobb er å sikre at det iranske folket ikke bare får muligheten til å bli kvitt det nåværende regimet, men også at vi unngår at det blir erstattet av et nytt diktatur – eller restene av et rustent dynasti som ble styrtet under revolusjonen på 70-tallet. 

Hjemme snakker samboeren min om det dagligdagse: ting som må ordnes i huset og matinnkjøp som må på plass før helligdagene. Det eneste jeg tenker på, er den kritiske situasjonen i Iran. Ordene hopper ut av munnen min før jeg rekker å tenke: «Vil du flytte til Iran sammen med meg hvis det blir fritt?» Han smiler og nikker ja. Det varmer hjertet mitt. Selv på de mørkeste dagene er det håpet som holder oss gående. Det håpet som gir meg styrke til å gå på en ny vakt med et smil.