Edle (90) og Harald (88) Søreng fra Asker ønsket å finne en løsning som kunne gjøre det mulig for Edle å bo hjemme lenger. De tok kontakt. De ventet. Nå har de fått trappeheisen de trengte, men den kom for sent. Edle er nå på helsehus, og det er søkt om fast plass på sykehjem.

Historien deres er ikke unik. Den viser et større paradoks i norsk eldrepolitikk: Vi ønsker at eldre skal planlegge for fremtiden, men systemet er bygget slik at hjelpen ofte kommer først når behovet allerede er akutt.

Systemet venter på stort nok behov

For å få innvilget hjelpemidler gjennom Navs hjelpemiddelsentral kreves dokumentert og varig funksjonsnedsettelse. Det er ikke nok å vite at behovet sannsynligvis kommer.

En person med Parkinsons sykdom kan vite at funksjonen gradvis vil bli dårligere. En eldre person kan merke at trappen blir stadig mer utfordrende. Likevel må mange vente til utfordringen er stor nok til å dokumenteres.

Vent til funksjonssvikten er tydelig. Vent til behovet kan begrunnes. Vent til hjelpen faktisk kan utløses.

Problemet er at når behovet først er stort nok, begynner en ny ventetid. I mange kommuner venter folk i seks til tolv måneder på kommunal ergoterapeut. Deretter skal søknaden behandles av Nav hjelpemiddelsentral, og hjelpemiddelet prosjekteres. Skal trappeheisen monteres i en felles trapp – noe som er tilfellet for de fleste som bor i blokk eller firemannsbolig – kreves også byggesaksbehandling. Kommunens frist er tre uker – eller tre måneder dersom det må søkes unntak fra krav til rømningsvei. Mange kommuner venter med å behandle søknaden til siste dag i fristen, og noen overskrider den. Til slutt skal heisen produseres, fraktes og installeres.

Fra behovet oppstår til løsningen er på plass, kan det i verste fall gå nærmere halvannet år.

Sykepleiere ser konsekvensene først

Dette er ikke bare et problem for ergoterapeuter og byggesaksavdelinger. Det er et problem sykepleiere møter daglig.

Når en bruker ikke kan forsere trappen, er det hjemmesykepleien som rykker ut. Det er sykepleiere som hjelper den som ikke kommer seg ut – og som ser isolasjonen, funksjonstapet og fallet komme, uten at systemet har klart å handle i tide. Og når ventetiden på kommunal ergoterapeut er på ett år, er det sykepleiere som av ren omsorg og god vilje forsøker å skrive hjelpemiddelsøknader de egentlig ikke har forutsetninger for å skrive. Resultatet er søknader som mangler den ergoterapeutiske vurderingen Nav hjelpemiddelsentral trenger – og som derfor forsinker prosessen ytterligere, fremfor å hjelpe den som venter.

Og det er sykepleiere som til slutt sitter igjen med en pasient som trenger sykehjemsplass – fordi hjelpen kom for sent til at boligen kunne tilrettelegges.

Ingen eier hele ventetiden

Jeg har jobbet som ergoterapeut i over 15 år, i kommunal tjeneste, sykehus og Nav hjelpemiddelsentral. De siste to årene har jeg sendt anslagsvis 300–400 byggesøknader på trappeheiser til kommuner over hele landet.

Jeg møter dyktige fagfolk overalt i systemet. Problemet er ikke mangel på innsatsvilje. Problemet er at ingen har ansvar for hele forløpet.

For brukeren oppleves ikke kommune, Nav og byggesak som separate systemer. Det oppleves som én lang ventetid.

Bo trygt hjemme-reformen er et viktig mål. Men flere skal ikke bare bo hjemme lenger – de må få mulighet til det mens hjelpen fortsatt har effekt.

Edle og Harald forsøkte å planlegge i god tid. Til slutt kom løsningen. Men tiden hadde løpt fra dem.

Forebygging virker bare dersom tiltakene kommer før fallet, isolasjonen og funksjonstapet har fått konsekvenser.