Når et menneske utsettes for vold eller overgrep, står blåmerker, rifter, smerter, DNA og andre kroppslige og psykiske spor igjen. Dette er potensielle bevis på det som har skjedd. I dag risikerer vi at sporene forsvinner eller ikke blir godt nok dokumentert fordi formell kompetanse til å avdekke, dokumentere og ivareta volds- og overgrepsutsatte ikke finnes overalt i landet.

Helsevesenet har et lovfestet ansvar for å avdekke, ivareta og behandle utsatte for vold, og mange gode tiltak er iverksatt flere steder: krav om nettkurs om vold for ansatte ved legevakt, kommunale handlingsplaner for å avdekke vold og «TryggEst» for å ivareta sårbare voksne. 

Pasienter får ulik hjelp

Når vold og overgrep er avdekket, trenger den utsatte ikke bare helsehjelp, men også at helsepersonell ivaretar det juridiske perspektivet gjennom en rettsmedisinsk undersøkelse. Voksne som har vært utsatt for seksuelle overgrep, får et slikt spesialisert tilbud ved landets 23 overgrepsmottak. For pasienter utsatt for annen vold – i nære relasjoner eller i det offentlige rom – finnes det derimot ikke et tilsvarende tilbud. 

Legevakt eller akuttmottak har ofte ikke den nødvendige kompetansen som en rettsmedisinsk undersøkelse krever. I praksis betyr det at kvaliteten på hjelpen avhenger av hvor pasienten bor og hvilken kompetanse de som er på vakt, har. Dette står i kontrast til det lovpålagte kravet om særlig oppmerksomhet og forsvarlige tjenester til personer utsatt for vold og overgrep. 

Svak kompetanse svekker rettssikkerheten

Vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep er straffbare handlinger og et betydelig samfunns- og folkehelseproblem i Norge. Fagkompetansen avgjør hvordan den utsatte blir ivaretatt, om spor sikres korrekt, om dokumentasjonen tåler rettens krav og om pasienten får hensiktsmessig medisinsk og psykososial oppfølging. 

Når kompetansen ikke er tilstrekkelig, rammer det både enkeltmennesket og samfunnet – i form av nedsatt fysisk og psykisk helse, svekket bevisførsel, henlagte saker og økt belastning på politi og rettsvesen. Dette handler om helse, trygghet og rettssikkerhet for mennesker i livets mest sårbare situasjoner. 

Norge mangler en rettsmedisinsk satsing

Sammen med Island er vi de eneste landene i Norden uten egen legespesialitet på området. Kompetanseutvikling er i stor grad basert på kortvarige kurs til tross for at arbeidet stiller høye krav til både medisinsk og juridisk forståelse. Behovet for formell kompetanse på ulike nivåer og hos ulike profesjoner har vært kjent i mange år. 

I 2020 kom Helsedirektoratets utredning «Status og tiltak for å sikre kvalitet, rekruttering og tilgang på rettsmedisinsk kompetanse i Norge». Rapporten beskriver utfordringer, men sier lite om hvordan det manglende tilbudet til voldsutsatte i akuttfasen i førstelinjetjenestene skal møtes, og de foreslåtte tiltakene er fortsatt ikke fulgt opp.

Sykepleiere kan sikre spor

Internasjonalt er forensic nursing etablert i over 30 land. Det er sykepleiere med spesialisert kompetanse til å utføre kliniske rettsmedisinske undersøkelser og samtidig ivareta pasientens helhetlige behov. I Norge er det autoriserte sykepleiere som utfører ulike rettsmedisinske oppgaver, blant annet ved overgrepsmottak, men de fleste har ikke formalisert kompetanse. 

Høgskulen på Vestlandet etablerte derfor i 2023 den første formelle utdanningen i klinisk rettsmedisin i sykepleie i Norden. Utdanningen er en videreutdanning på masternivå der studentene tilegner seg avansert kompetanse i å ta opp hendelsesanamnese, dokumentere skader, gjennomføre klinisk rettsmedisinsk fotografering, sikre spor, ta rettstoksikologiske prøver og utføre andre rettsmedisinske tiltak innenfor gjeldende lovverk.

Våren 2025 ble de første 25 sykepleierne uteksaminert, og flere er i gang med masteroppgaver som gjennom forskning og kvalitetsutvikling tilfører ny kunnskap til fagfeltet. 

Staten må finansiere kompetansen

Å utdanne sykepleiere innen klinisk rettsmedisin er en lavthengende frukt, men utdanningen er sårbar fordi den er finansiert som betalingsstudium. Selv om sykepleiere i ulike førstelinjetjenester ønsker utdanning, har arbeidsgiverne ikke mulighet til å økonomisk støtte utdanningen. Dette fører indirekte til manglende kompetanse og svekket rettssikkerhet for voldsutsatte. Kostnadene ved å la være å bygge opp et kompetent tilbud er høyere: henlagte saker, svakere bevis, dårligere oppfølging av den utsatte og økt belastning på resten av hjelpeapparatet. 

Det trengs en nasjonal satsing på klinisk rettsmedisin i helsetjenesten der sykepleiere er en sentral del av løsningen. Det forutsetter finansiering av utdanning, tydeligere organisering av tjenestene og et forpliktende samarbeid mellom helse- og justissektoren. 

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å satse, men om vi har råd til å la være.