Veldig godt og viktig innlegg! Kjenner meg veldig igjen i dette fra demensomsorgen. Når beboerne har stadig mer krevende og sammensatte behov, samtidig som bemanningen i stor grad er den samme, blir behovet for mindre enheter veldig tydelig.

Lange korridorer, store grupper og mangel på gode fellesarealer gjør det også vanskeligere å skape ro og skjerme når det er behov for det. Færre beboere per enhet og fysiske omgivelser som er bedre tilpasset dagens beboergruppe, tror jeg hadde gjort en stor forskjell, både for beboerne og for muligheten til å gi god, personsentrert omsorg.

Hei jeg jobbet en bra stund som vaktmester asistent i 1988 og 1889.På den holdt vi til på et eldre sykehjem og akkurat mitt siste år ble det åpnet mye av eit heilt nytt påbygger sykehjem.Det aller beste minnene mine æ at blandt beboerne så vi mange hvitkledde sykepleire,og man kunne høre trillende latter fra beboere og sykepleiere.Det var jo ganske trangt og kronglete med div ting som måtte gjøres gjennom en koridor da,men det var alltid nok hender til og løse oppgavene,å så koselig vi vaktmestere hadde tid til våre oppgaver,ting skjedde hele tiden.Men kaffelukten gjennom koridorene man så de eldre koste seg med kaffe med noe godt til.Husker så veldig sjefen min Steinar alltid hadde drops i arbeidsklærne og så ufattelig glad de som kunne få et dråps og ein liten samtale til og dmilene og latteren.Å til den ufattelige forskjellen som har skjedd ved alle landets sykehjem kun med noen unntak,ska det spares kraftig inn på helsearbeidere.Kaffelukten med noe attåt??nei da gud forby at beboerne fikk et kakestykke eller kjeks til da legg de på seg!!Middags lukten som man kjente på lang vei og den gode hjemmelaga maten av kokker til beboerne,er mye laget langt unna,og lukten er blitt borte.Og den stillheten man finner der nå å de utrolig få hvite uniformene som virkelig løper føttene av seg..Å selvsagt nå som eldre er svært,svært syke,å som du skriver pårørende er så utslitte,å samtidig hjemmesykepleien som ska være sikkerhetsnettet til pasienten og pårørende har fått så ufattelig flere pasienter å lange områder de må nå innom så pasientene som bor hjemme ser nesten bare ryggen til dem.Alle uansett hvor de eldre bor er det ufattelig undebemanning.Alle har vond smak i munnen når økta er over.Av alt man aldri tiden strekker til ang medmennesket til alle som kunne trengt ei hånd og holde litt i katnskje en klem å være litt mere til stede.Men stoppeklokken tikker og tikker.Vi blir flere og flere eldre,men nok hender til jobben er så bakpå.Å de slipper unna alle som en poletikera for fleste beboerne er alt for syke til og klage.Hører en del poletikera roser alle de frivillige som stiller opp.Noe som er fantastisk.Men skal værdens rikeste land basere seg mest på de frivillige som gjør enestående jobb,men de er ikke fagarbeidere,og landet vårt er og blir langstragt!!!TUSEN HJERTLIG TAKK FOR DITT VIKTIGE TEMA DU TAR OPP. Ingeborg Senset.vennlig hilsen Siw

Jeg er pårørende til 2 beboere på 2 forskjellige sykehjem.Ikke demensavdelinger.
Der er det helt forferdelig.
Beboere på sykehjem er hjerteskjærende ensomme.Ingen pleiere snakker med beboere.
Måltidene foregår i total stillhet.
Ellers sitter de i stuen og ser på de samme nyhetene om igjen og om igjen 100 ganger for dagen.I total stillhet.
I min enfoldighet så trodde jeg at noe av hensikten med å komme på sykehjem,var at man skulle være mindre ensom.Men det var totalt feil.
Den ene av mine pårørende sitter i rullestol,han har de ikke tatt med utendørs hele våren og sommeren.
Ingen aktiviteter.Ingen kontakt med mennesker utenom de pårørende.
Tenk bare på de som ikke har pårørende.
Beboere på sykehjem er plassert på et lager.Et venterom.
Det er en skam i dette rike landet hvordan vi behandler gamle og syke.
De som har bygget velferdsstaten.
I dette landet er det visst bare når de er produktive,at mennesker betyr noe.
Pårørende må se på at våre kjære gamle blir behandlet som noe verdiløst søppel.
Jeg er svært sint

Godt og riktig beskrevet Ingeborg Selnes. Har hatt noen turer til et nytt sykehjem, er som å gå i en IKEA-katalog, store åpne areal, egne bad - men hva hjelper det når det ikke er nok personale til å bistå med dusj, urolige beboere sammen med beboere som trenger ro - osv osv. Og ikke minst - for få fagpersoner som skal ivareta beboerne på en faglig forsvarlig og omsorgsfull måte. Min honnør går til dere som arbeider på sykehjem, min ris går til politikerne som har løpt fra sitt ansvar.

Jeg både jobber på sykehjem og har en mor som per i dag bor i demenslandsby, men som nå er revurdert og skal flyttes til sykehjem. En av grunnene til at hun skal flyttes er at det "ikke er så stort", som er lurt fordi folk med demens lett overstimuleres. Problemet er bare at, som Selnes skriver i innlegget sitt, normalen er 12 beboere per avdeling. Der min mor bor nå er de kun åtte stykker per avdeling. Jeg forstår at grunnen til at min mor flyttes er fordi hun ikke lenger benytter seg av tilbudet i demenslandsby slik at hun egentlig likesågodt kan bo på "vanlig skjermet avdeling på sykehjem", men for det første er ikke slike avdelingen laget for såpass syke som min mor og de mange andre som nå endelig får langtidsplass på hjem og for det andre er det ikke personale nok, med fagkunnskap nok, til å ivareta de som er såpass forvirret at de trenger nærmest konstant trygging.

At vi i Norge "ikke har råd til" å sikre bedre omsorg er noe jeg ikke kan forstå, verken som helsepersonell eller som pårørende. Når jeg ser hvor godt mine kollegaer jobber for å ivareta de mest sårbare vi har, med de enormt begrensede ressursene som er stilt til rådighet blir jeg enormt stolt av dem... Men likevel enormt trist over situasjonen.

Det er trist at det ikke finnes mer motivasjon til å undersøke, teste, bygge nytt eller oppgradere noe som jeg er helt enig i er et av de mest effektive verktøyene vi har i arsenalet vårt.