Hopp til hovedinnhold

Sykehjemmene møter sykere beboere med gårsdagens løsninger

Ingeborg Selnes

Personer med demens er langt sykere når de får sykehjemsplass enn før. Bygningene og bemanningen har ikke fulgt den samme utviklingen.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning og meninger.

Klokken er halv åtte på morgenen, og jeg låser meg inn til skjermet avdeling for beboere med demens. I døren møter jeg en beboer som ikke lenger vet hvor hun er – eller hvorfor. Hun har tredd en olabukse over en altfor stor pysjamas. Bak henne leter Sverre etter sin far, og Anna er allerede ikledd vinterkåpen. Hun skal i banken og er sint. Betjeningen har angivelig stjålet alle pengene hennes. Hun er ikke urolig fordi hun er «vanskelig». Hun er urolig fordi ingenting rundt henne gir mening. Slik starter en vanlig onsdag på en skjermet demensavdeling i 2026.

For noen år siden var dette et sted for mennesker som fortsatt kunne gå tur i nabolaget, delta i aktiviteter og kjenne igjen ansikter. I dag møter jeg en helt annen beboergruppe: De er langt sykere, har alvorlig kognitiv svikt og betydelig mer atferdsmessige og psykologiske symptomer ved demens (APSD) enn før. Bemanningen er den samme. Bygningen er den samme. Men menneskene som bor der, er ikke lenger den pasientgruppen avdelingen ble bygget for.

Reformene har en skjult bakside

Med reformer som «Leve hele livet» og «Bo trygt hjemme» har politikken vært tydelig: Eldre skal bo hjemme lengst mulig. Det er en villet og på mange måter riktig utvikling, men med en pris vi snakker for lite om. Terskelen for sykehjemsplass har blitt langt høyere, og konsekvensen er at personer med demens i dag er atskillig sykere den dagen de endelig får plass. Pårørende er ofte utslitt. Noen også syke av år med hjemmeboende omsorgsansvar.

Etter samhandlingsreformen ble det skrevet mye om hvordan kommunehelsetjenesten ikke var rustet til å ta imot stadig sykere, utskrivningsklare pasienter fra sykehus: pasienter med kompleks, multimorbid sykdom og avanserte medisinske prosedyrer. Det tok år, ressurser og faglig debatt før tjenesten kunne omstille seg. 

Men har vi gjort den samme øvelsen for demensomsorgen? Jeg mener svaret er nei. Vi har flyttet oppgaven – fra institusjon til hjem, fra sykehjem til pårørende og hjemmetjeneste – uten å bygge om mottaksapparatet i andre enden. Resultatet er at avdelinger som opprinnelig var tiltenkt en mer oppegående beboergruppe, nå tar imot beboere som for få år siden ville fått forsterket plass. Uten at noe annet er endret.

Store grupper skaper mer uro

Dagens modell for skjermede enheter stammer i praksis fra slutten av 1980-tallet, da sykehjemsforskriften åpnet for grupper på mellom fire og tolv beboere. Tolv har siden blitt normen. Ikke det ytterste taket. Forskning peker derimot i en helt annen retning: De beste resultatene for trivsel, funksjon og redusert APSD finner vi i enheter med fem til tolv beboere, helst rundt åtte. Færre mennesker å forholde seg til betyr mindre forvirring, mindre konflikt og en mer «overkommelig» sosial arena for et menneske som i utgangspunktet strever med å forstå verden rundt seg.

I praksis er virkeligheten en annen. De fleste skjermede enheter jeg kjenner til, egen arbeidsplass inkludert, ligger på tolv beboere eller flere, uten reelle muligheter til å dele avdelingen i mindre grupperinger eller skjerme beboere fra hverandre ved behov. De møter lange korridorer uten avgrensninger, fellesarealer som skal romme alle samtidig, og få eller ingen rom å trekke seg unna til. Det er ikke bare upraktisk. For et menneske med alvorlig demenssykdom kan det oppleves kaotisk, skremmende og noen ganger som en felle.

Omgivelsene former atferden

Det er lett å tenke på uro og aggresjon hos personer med demens som et symptom ved sykdommen. APSD bør likevel primært forstås som uttrykk for et udekket behov i møte med omgivelsene. Når verken personalet eller bygningsmassen klarer å møte behovet, øker risikoen for at beboeren reagerer med det vi kaller utfordrende atferd. Det rammer ikke bare beboeren selv, men medpasienter, pårørende og oss som jobber der.

Vi vet at gode fysiske rammer virker forebyggende: et hjemlig preg, oversiktlige planløsninger, tilgang til trygge uteområder og – ikke minst – små nok grupper til at beboeren faktisk kan orientere seg blant menneskene rundt seg. Det er ikke estetiske forskjønnelser. Det er faglige forutsetninger for personsentrert omsorg og for å forebygge symptomene vi ellers ender opp med å behandle med medikamenter som har begrenset effekt og betydelig bivirkningsrisiko.

Sykehjemmene trenger nye rammer

Det jeg opplever på egen arbeidsplass, tror jeg er representativt for mange skjermede enheter i Norge: bygninger og bemanningsmodeller som ikke har fulgt med utviklingen. Vi ber ansatte utøve personsentrert omsorg i korridorer og fellesarealer bygget for en helt annen pasientgruppe. Det er ikke rimelig – verken overfor personalet eller overfor beboerne.

Skal vi lykkes med demensomsorgen fremover, holder det ikke å videreføre en forskrift fra 1988 og håpe at kompetanse og godvilje kompenserer for arkitektur som ikke lenger stemmer med virkeligheten. Vi må tørre å spørre: Er tolv beboere fortsatt et forsvarlig tak når beboergruppen er blitt så mye sykere? Er dagens skjermede enheter i realiteten forsterkede avdelinger, uten forsterkningen? Og ikke minst: Er det riktig at så mange skal bo hjemme med alvorlig demenssykdom så lenge at både de selv og familien er utslitt før flyttedagen endelig kommer?

Jeg tror svaret krever både politisk vilje og faglig anerkjennelse av at det fysiske miljøet ikke er en kulisse rundt omsorgen: Det er et av de mest effektive verktøyene vi har for å forebygge uro, aggresjon og lidelse hos noen av samfunnets mest sårbare mennesker. Det holder ikke å låse oss inn til gårsdagens løsninger når morgendagens beboere allerede står i døren.

6 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Lars Joten Tangen

, 
Sykepleierstudent
2 måneder 2 uker siden

Veldig godt og viktig innlegg! Kjenner meg veldig igjen i dette fra demensomsorgen. Når beboerne har stadig mer krevende og sammensatte behov, samtidig som bemanningen i stor grad er den samme, blir behovet for mindre enheter veldig tydelig.

Lange korridorer, store grupper og mangel på gode fellesarealer gjør det også vanskeligere å skape ro og skjerme når det er behov for det. Færre beboere per enhet og fysiske omgivelser som er bedre tilpasset dagens beboergruppe, tror jeg hadde gjort en stor forskjell, både for beboerne og for muligheten til å gi god, personsentrert omsorg.

Siw Hagen

, 
Pasient
2 måneder 2 uker siden

Hei jeg jobbet en bra stund som vaktmester asistent i 1988 og 1889.På den holdt vi til på et eldre sykehjem og akkurat mitt siste år ble det åpnet mye av eit heilt nytt påbygger sykehjem.Det aller beste minnene mine æ at blandt beboerne så vi mange hvitkledde sykepleire,og man kunne høre trillende latter fra beboere og sykepleiere.Det var jo ganske trangt og kronglete med div ting som måtte gjøres gjennom en koridor da,men det var alltid nok hender til og løse oppgavene,å så koselig vi vaktmestere hadde tid til våre oppgaver,ting skjedde hele tiden.Men kaffelukten gjennom koridorene man så de eldre koste seg med kaffe med noe godt til.Husker så veldig sjefen min Steinar alltid hadde drops i arbeidsklærne og så ufattelig glad de som kunne få et dråps og ein liten samtale til og dmilene og latteren.Å til den ufattelige forskjellen som har skjedd ved alle landets sykehjem kun med noen unntak,ska det spares kraftig inn på helsearbeidere.Kaffelukten med noe attåt??nei da gud forby at beboerne fikk et kakestykke eller kjeks til da legg de på seg!!Middags lukten som man kjente på lang vei og den gode hjemmelaga maten av kokker til beboerne,er mye laget langt unna,og lukten er blitt borte.Og den stillheten man finner der nå å de utrolig få hvite uniformene som virkelig løper føttene av seg..Å selvsagt nå som eldre er svært,svært syke,å som du skriver pårørende er så utslitte,å samtidig hjemmesykepleien som ska være sikkerhetsnettet til pasienten og pårørende har fått så ufattelig flere pasienter å lange områder de må nå innom så pasientene som bor hjemme ser nesten bare ryggen til dem.Alle uansett hvor de eldre bor er det ufattelig undebemanning.Alle har vond smak i munnen når økta er over.Av alt man aldri tiden strekker til ang medmennesket til alle som kunne trengt ei hånd og holde litt i katnskje en klem å være litt mere til stede.Men stoppeklokken tikker og tikker.Vi blir flere og flere eldre,men nok hender til jobben er så bakpå.Å de slipper unna alle som en poletikera for fleste beboerne er alt for syke til og klage.Hører en del poletikera roser alle de frivillige som stiller opp.Noe som er fantastisk.Men skal værdens rikeste land basere seg mest på de frivillige som gjør enestående jobb,men de er ikke fagarbeidere,og landet vårt er og blir langstragt!!!TUSEN HJERTLIG TAKK FOR DITT VIKTIGE TEMA DU TAR OPP. Ingeborg Senset.vennlig hilsen Siw

Marianne Gjellesvik

, 
Pårørende
2 måneder 2 uker siden

Jeg er pårørende til 2 beboere på 2 forskjellige sykehjem.Ikke demensavdelinger.
Der er det helt forferdelig.
Beboere på sykehjem er hjerteskjærende ensomme.Ingen pleiere snakker med beboere.
Måltidene foregår i total stillhet.
Ellers sitter de i stuen og ser på de samme nyhetene om igjen og om igjen 100 ganger for dagen.I total stillhet.
I min enfoldighet så trodde jeg at noe av hensikten med å komme på sykehjem,var at man skulle være mindre ensom.Men det var totalt feil.
Den ene av mine pårørende sitter i rullestol,han har de ikke tatt med utendørs hele våren og sommeren.
Ingen aktiviteter.Ingen kontakt med mennesker utenom de pårørende.
Tenk bare på de som ikke har pårørende.
Beboere på sykehjem er plassert på et lager.Et venterom.
Det er en skam i dette rike landet hvordan vi behandler gamle og syke.
De som har bygget velferdsstaten.
I dette landet er det visst bare når de er produktive,at mennesker betyr noe.
Pårørende må se på at våre kjære gamle blir behandlet som noe verdiløst søppel.
Jeg er svært sint

Nina

, 
Sykepleier - pensjonist
2 måneder 2 uker siden

Det føles ikke alltid så godt å snakke om det, men det var godt min mor fikk «gå i vei» etter 3måneder på korttidsplass/sykehus. Jeg tror vi alle har fått fred i ettertid. Jeg har sett det du skriver stemmer mange steder, og jeg gremmes - og gråter. Heller har jeg ikke lyst å ta ekstravakter i ett slikt system

Astrid Arnesen Hug

, 
Pensj spl.
2 måneder 2 uker siden

Godt og riktig beskrevet Ingeborg Selnes. Har hatt noen turer til et nytt sykehjem, er som å gå i en IKEA-katalog, store åpne areal, egne bad - men hva hjelper det når det ikke er nok personale til å bistå med dusj, urolige beboere sammen med beboere som trenger ro - osv osv. Og ikke minst - for få fagpersoner som skal ivareta beboerne på en faglig forsvarlig og omsorgsfull måte. Min honnør går til dere som arbeider på sykehjem, min ris går til politikerne som har løpt fra sitt ansvar.

Anne Karen Stokke

, 
Sykepleier
2 måneder 2 uker siden

Jeg både jobber på sykehjem og har en mor som per i dag bor i demenslandsby, men som nå er revurdert og skal flyttes til sykehjem. En av grunnene til at hun skal flyttes er at det "ikke er så stort", som er lurt fordi folk med demens lett overstimuleres. Problemet er bare at, som Selnes skriver i innlegget sitt, normalen er 12 beboere per avdeling. Der min mor bor nå er de kun åtte stykker per avdeling. Jeg forstår at grunnen til at min mor flyttes er fordi hun ikke lenger benytter seg av tilbudet i demenslandsby slik at hun egentlig likesågodt kan bo på "vanlig skjermet avdeling på sykehjem", men for det første er ikke slike avdelingen laget for såpass syke som min mor og de mange andre som nå endelig får langtidsplass på hjem og for det andre er det ikke personale nok, med fagkunnskap nok, til å ivareta de som er såpass forvirret at de trenger nærmest konstant trygging.

At vi i Norge "ikke har råd til" å sikre bedre omsorg er noe jeg ikke kan forstå, verken som helsepersonell eller som pårørende. Når jeg ser hvor godt mine kollegaer jobber for å ivareta de mest sårbare vi har, med de enormt begrensede ressursene som er stilt til rådighet blir jeg enormt stolt av dem... Men likevel enormt trist over situasjonen.

Det er trist at det ikke finnes mer motivasjon til å undersøke, teste, bygge nytt eller oppgradere noe som jeg er helt enig i er et av de mest effektive verktøyene vi har i arsenalet vårt.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse

Quiz

Annonse
Annonse