Etter norsk lov er helse- og omsorgstjenestene forpliktet til å sikre befolkningen lik tilgang til helsetjenester av god kvalitet. 

Spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven slår fast at tjenestene skal være tilgjengelige, likeverdige, tilpasset pasientenes behov, og at ressursene skal utnyttes best mulig. 

Disse kravene kan ikke oppfylles uten riktig kompetanse – og en tydelig struktur for hvordan denne kompetansen skal brukes. 

Rethos definerer sluttkompetansen

Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfaglige utdanninger (Rethos) er utviklet i et samarbeid mellom klinikere og utdanningsinstitusjonene for å definere sluttkompetansen for hver utdanning. Formålet er at utdanningene skal være framtidsrettede og i tråd med tjenestenes og pasientenes behov. 

Rethos beskriver en minstestandard for kompetanse: hvilke kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse en kandidat skal ha når hen er ferdig utdannet. 

Det er viktig å tydeliggjøre at Rethos regulerer utdanningene – ikke bemanning, oppgavefordeling eller organisering direkte. Samtidig gir Rethos et klart bilde av hvilken kompetanse hver profesjon faktisk skal ha.

Sykepleiere bruker kompetansen på feil oppgaver

I praksis ser vi likevel at høyt utdannet helsepersonell fyller opp dagen med oppgaver som ikke krever den kompetansen utdanningen gir. 

Vi er fem sykepleiere i min nærmeste familie, og én setning går igjen når vi snakker om arbeidshverdagen – at «sykepleiere gjør alt mulig». Det kan være alt fra prosedyrer som andre kunne vært trent til til å vaske tilgrisede nattbord, toaletter og gulv. I tillegg bruker sykepleiere stadig mer tid foran PC-en. Som en av «mine» sa: «Det er ikke nødvendigvis jeg som må sende melding til kommunen.»

Sykepleien kartla også i 2019 at seks av ti sykepleiere daglig bruker tid på oppgaver de mener andre burde utføre. Dette handler om å bruke rett kompetanse på rett sted – ikke bare om å ha «nok folk».

Rethos kan styre oppgavefordelingen

I nyere helsepolitikk beskrives kompetanse ofte som evnen til å løse de faktiske oppgavene pasienten har i samspill med andre fagfolk. Men sammenhengen mellom denne forståelsen og den konkrete sluttkompetansen i Rethos er lite tydelig beskrevet. Der politiske dokumenter omtaler «kompetanse», står Rethos allerede med detaljert innhold – uten at det systematisk brukes som styringsverktøy for oppgavefordeling og organisering.

Her kunne Rethos spilt en langt mer sentral rolle enn i dag: 

• Sluttkompetansen i profesjonsutdanningene kunne brukes som norm for oppgavefordeling og bemanning i tjenestene. 
• Rethos-beskrivelsene kunne koples til krav om at den kompetansen som er definert, faktisk skal brukes til å ivareta de riktige pasientene – ikke fylles opp av oppgaver som andre kan gjøre. 
• Oppgave- og ansvarsfordeling kunne systematisk bygge på lovverk og nasjonale retningslinjer, inkludert Rethos, i stedet for lokal tradisjon alene.

Selvsagt må dette ses opp mot andre yrkesgrupper som ikke er inkludert i Rethos. 

Lokale løsninger bør være unntak

Vi mangler og kommer til å mangle alle kategorier av helsepersonell. Lokale tilpasninger og oppgaveflytting kan være nødvendig der rekrutteringen er vanskelig. Men de bør være begrunnede unntak, ikke varige praksiser som overstyrer nasjonale føringer og skaper ulik kvalitet og ulik tilgang på tjenester. 

Når politiske dokumenter omtaler «kompetanse», bør de ta utgangspunkt i den sluttkompetansen som allerede er definert i Rethos – og bruke den som styringsverktøy for hvordan oppgaver og ansvar fordeles. Da kan hver profesjon bidra med det de er utdannet til, og pasientene får den helsehjelpen de har krav på.