Sykepleiere må få hjelp til å ta vare på seg selv
Omsorgstretthet kan ikke forebygges av den enkelte alene. Arbeidsgivere må skape arbeidsplasser som gir sykepleiere mestring, tilhørighet og mening.
«Jeg ga og ga. Til pasienter, pårørende og kolleger. Men jeg var dårlig til å gi omsorg til meg selv. Til slutt kjente jeg på omsorgstrettheten.»
Ordene fra Marisol Acosta i en artikkel publisert i Sykepleien 28. juli 2026 treffer en nerve i sykepleierprofesjonen. For dette er en virkelighet mange sykepleiere kjenner seg igjen i: Vi gir alt. Til pasienter, kolleger, egne barn og familier. Vi lærer å stå i kriser, traumer og livstruende sykdom. Vi lærer å romme lidelse, smerte og tap. Det er jobben vår.
Men spørsmålet er om vi lærer egenomsorg. Lærer vi å ivareta vår egen psykiske helse i en arbeidshverdag som krever emosjonell tilstedeværelse, regulering og utholdenhet?
Sykepleiere mangler et språk for belastning
Her har vi et betydelig forbedringspotensial. Mens kunnskapen om forebygging av hjerteinfarkt og hjerneslag er blitt allmennkunnskap, har nordmenn – også helsepersonell – skremmende lav helsekompetanse når det gjelder psykisk helse.
Samtidig øker forekomsten av angst, depresjon og stressrelaterte plager. Sykepleiere står midt i dette bildet, både som fagpersoner og som mennesker.
Vi trenger et språk for psykisk helse som ikke handler om diagnoser, men om liv. Et språk som gjør det mulig å snakke om slitenhet, emosjonell overbelastning og omsorgstretthet uten skam. Et språk som gir retning i hverdagen. Ikke bare i behandlingsrommet.
Her kan ABC for god psykisk helse gi oss en viktig retning.
ABC gjør psykisk helse konkret
ABC står for «act» – «belong» – «commit» og er en internasjonal folkehelsemodell som viser hva som fremmer psykisk helse i hverdagen.
- Act: Gjør noe aktivt. Bruk kroppen og hodet. Skap små mestringsopplevelser. Sykepleiere trenger arbeidsdager med rom for faglig utvikling, mestring og innflytelse over egen arbeidshverdag.
- Belong: Søk fellesskap. Bygg relasjoner. Hør til. Fellesskap, gode kolleger og trygge arbeidsmiljøer er blant de viktigste beskyttelsesfaktorene for psykisk helse. Ingen skal stå alene med belastningene i tjenesten.
- Commit: Finn mening. Engasjer deg. Bidra til noe større enn deg selv. Mange valgte yrket fordi de ønsket å gjøre en forskjell. Når tidspress og mangel på ressurser hindrer dem i å gi den omsorgen de vet pasientene trenger, går det ikke bare utover kvaliteten på tjenestene, men også motivasjonen og trivselen.
Modellen er universell, ikke-stigmatiserende og lett å bruke – både for oss selv, for pasientene, for pårørende og andre som vi møter i vår hverdag. Den gir sykepleiere et språk for psykisk helse som er praktisk, hverdagsnært og forskningsbasert.
Arbeidsgiveren må ta ansvar
Hvorfor er ABC relevant for sykepleiere?
Fordi sykepleiere står tett på mennesker som strever. Vi møter personer i livskriser, med rusproblematikk, ensomhet og håpløshet. Samtidig skal vi være profesjonelle, regulerte og omsorgsfulle. Det krever en robust psykisk helse.
For ofte blir diskusjonen om psykisk helse redusert til hva den enkelte ansatte må gjøre for å ta vare på seg selv.
Det er viktig å kjenne egne grenser, men psykisk helse er også et lederansvar og et arbeidsgiveransvar. Hvis vi ønsker å beholde sykepleiere, trenger vi arbeidsplasser som fremmer tilhørighet, mestring og mening. Vi trenger nok bemanning, støttende ledelse og en kultur hvor det er lov å si fra når belastningen blir for stor.
Modellen gir sykepleiere verktøy
ABC-modellen gir sykepleiere:
- verktøy for å styrke egen psykisk helse
- et felles språk i teamet
- en helsefremmende tilnærming i møte med pasienter og pårørende
- en måte å forebygge omsorgstretthet og emosjonell utmattelse på
Modellen treffer kjernen i sykepleiefaget: relasjoner, hverdagsmestring og menneskelighet. Den kan brukes både for å styrke sykepleiernes egen psykiske helse og i møte med pasienter og pårørende.
Men en modell kan ikke kompensere for lav bemanning, manglende støtte eller et arbeidsmiljø der sykepleiere ikke tør å si fra. Egenomsorg må derfor følges av lederansvar og arbeidsgiveransvar.
Skal sykepleiere klare å være til stede, regulerte og omsorgsfulle over tid, må også arbeidsplassen ta vare på dem som skal ta vare på andre.
8 Kommentarer
Mette Borgen
,Dette var godt skrevet. Jeg skrev min bacheloroppgave om den positive effekten av sosial støtte på arbeidsplassen for 20 år siden. Når det gjelder helse- og omsorgssektoren har vi et stykke å gå for å sikre ivaretakelsen av den enkelte slik at man kan stå i jobb over tid.
Vi må fortsette å sette ord på disse belastningene, og få på plass systemer som fungerer.
Dette innlegget vil jeg dele videre der jeg kan.
Solveig Sisjord
,Jo, de er i andre yrker, fordi de ikke ble møtt på sine behov, der de jobbet i helse-sektoren. Hadde helse-sektoren evnet å ta vare på sykepleierne, så hadde vi hatt nok hender.
Nina
,Ja, hendene finnes! Det finnes mange tiltak, som kunne gjort det levelig i helsevesenet. I kommunene skal det spares, det høres stadig. Det finnes flere pensjonister enn meg, som ville jobbet - men ikke for luselønn.
Beatrice Troxler Aarøe
,Oppløftende å lese dette, som i kjernen har stor verdi for flere enn sykepleiere. Også på barnehagefeltet har det i svært mange år vært stor slitasje, høyt sykefravær, frafall og færre og færre utdannede. Kvaliteten i mange barnehager raser, samtidig som krav opprettholdes, noe som er uforenlig i praksis. Som pedagog (master i barnehagepedagogikk) med flere års pause fra faget, er det vondt å se at vi ikke er kommet lenger. Jeg tar med meg tanker fra denne lesningen videre. Takk!
Dalia
,jeg gav og gav og gav til jeg møtt veggen.... Sykeoleie er det mest givende yrke... vakkert yrke... som ødelegger sensitive yrkes medlemmer...
Solveig Mo
,Jeg begynte som elev for 60 år siden og det har vært en voldsom utvikling i disse årene, men ikke på dette området! Jeg begynte som akuttsykepleier og det var ingen veiledning eller debrifing etter ulykker eller annen ø.hj. Etter tredve år begynte jeg i psykiatrien og lærte på spesialskolen viktigheten av jevnlig veiledning og begynte å forlange dette på min gamle arbeidsplass. Først fikk vi det, så fikk noen veilednings - utdanning, to år den gangen. Senere i kommunen var det en betingelse for å ta den jobben, og vi hadde fast og jevnlig veiledning, det har vært gull verdt. Men det har ikke vært bare enkelt å få det til. Jeg anbefaler alle å forlange dette, det kan spare mange sykemeldinger! Jeg leste i Sykepleien for en tid tilbake om Empati utmattelse, et uttrykk som jeg ofte har brukt i samtaler med helsepersonell
Nelfrid Kolden
,Det gleder meg at det lages nye modeller som kan brukes som verktøy for å styrke sykepleiernes psykiske og fysiske helse!
Til syvende og sist er dette noe som ledere og arbeidsgiver må prioritere, altså både økonomisk og settes av tid til !
Kanskje vi kan lære av historien; som ofte gjentar seg?
Jeg deler noen av mine erfaringer:
Det ble ved Haukeland universitetssykehus (HUS) for over 20 år siden prioritert samtale/veiledningsgruppe, med en Veileder og 7-8 deltagere på tvers av avdelinger ( ca 1 1/2 t hver 14. dag over 7 ganger). Veileder fikk betalt for arbeidet og deltagerne fikk fri for å delta. Her kunne vanskelige tema og hendelser i jobben taes opp og det ble gitt tilbakemelding fra de andre i gruppen. Alt som kom opp i gruppen var taushetsbelagt! Jeg ble begeistret og fikk god hjelp til å sette ord på vanskelige hendelser i en travel hverdag med mye kriser og død. Jeg utdannet meg som veileder!! Da jeg som 55-60 åring var motivert til å lede slike grupper var det ikke en prioritet ved HUS lenger, det ble spart inn noen kroner på bekostning av sykepleiernes helse.
På intensivavdelingen fikk noen ildsjeler og leder i steden i gang en kolegastøtteordning, som jo var til hjelp når det stormet som verst.
Dette er som sagt historie og jeg sluttet i jobb for 10 år siden.
Jeg heier på dere og den nye ABC-modellen, sikkert et godt verktøy som bør prioriteres av ledere og arbeidsgivere!
Jane
,Det er oppsiktsvekkende at dette er første gang jeg lærer om dette. Har jobbet i hjemmesykepleien i 15 år ca, er student i videreutdanning og diskuterte dette nå med min datter som er IT ingeniør, hun har lært om det og de bruker det aktivt på sin arbeidsplass. Skal vente å se hvor lenge det tar før jeg hører om det på min, spennende.