Helsepersonell tar ansvaret – helseministeren skyver det fra seg
Sykepleiere strekker seg langt for å holde helsetjenesten forsvarlig. Sparekrav og for lave bevilgninger gjør jobben stadig tyngre.
Etter en ferie som, etter norsk standard, må anses å ha vært usedvanlig fin med sommervarme, bading i Hardangerfjord, avslapning og et forrykende Sabeltann-show i Dyreparken i Kristiansand, var det litt tungt å returnere til en hektisk arbeidsdag på sparebluss i helsevesenet.
Overgangen gjorde at jeg tok meg selv i å reflektere litt mer enn normalt over karrierevalget. Heldigvis fant jeg vind til seilene. Jeg er nemlig blitt inspirert av selveste helseminister Jan Christian Vestre. Ja da, du leste rett. Sjefen sjøl har som en glitrende ledestjerne gått foran og inspirert meg til å – på en måte – følge i hans fotspor.
Sykepleiere kan ikke frasi seg ansvaret
Det må være fantastisk å kunne møte på jobb og slippe å ta ansvaret for jobben. Jeg leste en gang historien om en tysker som etter 40 års ansettelse i en kommune takket arbeidsgiver for at han i alle disse årene hadde kunnet gå rundt i korridorene, drikke kaffe og prate med alt og alle – uten å utføre noen som helst arbeidsoppgaver.
Mulig han fungerte som en terapihund som spredte glad-stemning i arbeidsmiljøet og slik sett hadde en funksjon likevel. Men det sier historien ingenting om. Oppgave som terapihund sto likevel neppe i hans stillingsbeskrivelse.
Spørsmålet er om jeg hadde sluppet like lett unna som han tyskeren, eller for den del helseministeren. Hadde jeg kunnet frasi meg ansvaret i min stilling som sykepleier? Hva hadde skjedd om legen ber meg medisinere en pasient, og jeg svarer «jeg hører hva du sier, og jeg deler din bekymring, men jeg kommer likevel ikke til å gjøre det»?
Slapp kapteinen på RMS Titanic unna ansvaret da han lot skuta gå ned med tredjeklasse-passasjerene fortsatt om bord, mens snobbene på første klasse fikk gullbilletter til livbåtene?
Ministeren skyver ansvaret videre
Det enorme ansvaret vi helsepersonell har, tar vi på aller høyeste alvor. Mange i så stor grad at det går ut over både arbeidshelse og nattesøvn. Derfor bekymrer det oss at vår øverste leder – helseministeren – ikke synes å ta sitt ansvar på alvor.
Når fagfolks varsler om at økonomien er i ferd med å bringe sykehusene i knestående, avfeies det med «det kommer ikke mer penger, dere må klare dere med det dere har fått». Når arbeidstakerorganisasjonene roper at lønna må opp for å sikre varig rekruttering av livsnødvendig kompetanse, påstår ministeren at lønn er et forhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.
Regjeringen er ikke part? Visst pokker er regjeringen part. Skal man sikre bærekraftig og rekrutterende lønnsutvikling, og ikke minst bærekraftig drift av helsevesenet, må statens bevilgninger være tilsvarende bærekraftige. Hvorfor løper helseministeren fra ansvaret sitt?
Regjeringen prioriterer annerledes
Helseministeren gjemmer seg bak at han har ansvar for å forvalte Norges formue på en ansvarlig måte, også for kommende generasjoner. Er det ikke ansvarlig å sikre at også fremtidens generasjoner har et bærekraftig og fungerende helsevesen?
Stortinget vedtok at skipstunnelen på Stadt skal bygges – til en prislapp på 8,6 milliarder kroner. Erfarne sjøfolk sier at Hustadvika er betydelig farligere enn Stadt, og statistikken bekrefter at Hustadvika er tre ganger så dødelig. Men skipstunnelen skal bygges på Stadt? Den dagen et cruiseskip med 6000 passasjerer går ned utenfor kysten vår, er det for sent å tenke at vi kanskje skulle hatt bedre beredskap og kapasitet. Er det ansvarlig å bruke 54 milliarder på nytt regjeringsbygg?
Ansatte holder skuta flytende
Mens helseministeren rusler rundt i korridorene våre, drikker kaffe og prater med alt og alle, blir ikke jobben med å sikre sykehusenes bærekraft gjort. Vi ansatte har knapt tid til å drikke kaffe, og vi bruker våre egne medbrakte private kaffekopper til å øse skuta som synker. Som gisler av konstant omstilling, sparekrav og stillingskutt løper vi så gummien under våre privat innkjøpte arbeidssko lukter svidd.
Vi har jobbet opptil 80 timers arbeidsuke denne sommeren, av lojalitet til pasientene, av ansvarsfølelse for den faglige forsvarligheten. Hvorfor er ikke helseministerens lojalitet og ansvar i samme grad uløselig bundet til kongerikets helsetilbud?
Jeg kunne i alle fall tenkt meg å prøve å gå på jobb en uke eller to og bare gi fullstendig blaffen i ansvaret mitt. Bare for å se hvordan det føles og se hva som hadde skjedd.
5 Kommentarer
Mari
,Godt skrevet!
Helseministeren har tidvis mange flotte ord, men uten handling er de verdiløse for både oss ansatte som holder en fallende tjeneste oppe og ikke minst pasientene..
Kirsi Borud
,Helsepersonell i Norge er virkelig bra. Vi pasienter merker ikke at dere løper skosålene av dere.
Problemet med økonomien i helsesektoren, er at drift av sykehusene er på samme budsjett som bygging og drift av byggene. Som tidligere økonom, ville jeg ikke blandet sammen husholdningspenger hjemme, og husleie og nedbetaling av hus lån.
Når lånerenten går opp blir det mindre til drift av sykehusets helse del.
Dette burde Mister Vestre få forklart på en forstålig måte. Husk å spørre om han forst forklaringen. Og han burde ikke bare flire det bort.
Linda
,Ja, den luxusen av og sette ned tempo eller si nei til oppgaver har vi ikke.
Mens regeringen invilger seg selv 200 000 mer på en allerede fet lønn. Skal vi gå i krigen uten kompensasjon eller med tanke på mental eller fysisk helse.
Vi skal være snille og lydige sykepleiere. Vi jobber ubekveme tider og dager med ansvar for menneske liv. Og får betalt mindre en en uten utdannelse i mange andre yrker. Med bedre vilkår, tider og fordeler.
Enda er sykepleien mer populær og søke på en noen gang. Så moralen og ønsket til de som velger faget er tilstede. Håper neste genrasjon blir tatt bedre vare på. Jeg har lyst og gi opp som sykepleier i d offentlige etter 25 år i helse jobb.
Hanna
,Bra skrevet!
Det som slår meg hver sommer er; fy søren så høy prisen for å få sommerferie er! I kommunehelsetjenesten har vi fra før en syltynn sykepleierdekning. I sommerferien er den planlagt tynnere enn når en streik avbrytes og går til tvungen lønnsnemd, fordi fraværet av streikende går på forsvarligheten løs. Vi som er på jobb når andre har ferie, jobber helsa av oss. Overtidsvaktene hagler - hvis noen orker å ta de vaktene så de faktisk blir dekket. Faglig forsvarlighet trumfer åpenbart arbeidsmiljøloven big time og det virker som om det meste kan forsvares i faglig forsvarlighet.
Er man heldig å ha fått tildelt første bolk med ferie, kan man belage seg på at alt overskudd du måtte ha fått innhentet i ferien er forsvunnet før du er halvveis inn i første arbeidsuke. Har du siste bolk er du så utslitt når ferien kommer at du nesten ikke orker tanken på noen utflukter eller heseblesende familieferier. Jeg skal innrømme at jeg lurer på hva som er vitsen med ferie; mindre slitne blir vi hvertfall ikke. Det kunne muligens bedret det noe om man betalte fete bonuser for å ta ferie bollene. På den annen side, er bemanningen såpass skrapet i utgangspunktet, noe sykefravær på toppen, så er det bunnskrapt. Det er kanskje bedre å jobbe seg i hjel i 3 uker, enn å holde det gående med ferieavvikling i enda flere.
Vi kan ikke følge situasjonen nøye når en pasient trenger et kvikt hode som tenker og handler raskt. Når det er forordnet en antibiotikakur mot en infeksjon kan vi ikke vurdere hvorvidt vi skal hente den ut, dosere og gi den.
Mitt yrke er ikke er kall. Jeg er ikke en barmhjertig samaritan eller dugnadsarbeider som valgte dette yrket. Jeg skal ikke nedsnakke selve yrket, pasientene, oppgavene, selve jobben. Men rammene for å utføre denne jobben, og lønna jeg får for å gjøre den, for å kjøre meg selv så høyt i stress at kroppen begynner å hyle stopp, den harmonerer på ingen måte. Det er systemet som kan ta livet sykepleieren i meg. Ikke selve jobben. Og det er trist. For jeg vet liksom ikke hva annet jeg kunne trivdes like godt med hvis man skal se på selve jobben og faget. Men det begynner å nærme seg en grense.
Vidar
,Det snakkes mye om hvor tøffe arbeidsforhold vi har. Sykepleiere finner seg i alt for mye. Vi er for snille. Hva med å si nei? Vi har ett ansvar for å ha overskudd til å ivareta oss selv og våre nærmeste. Jeg har dessverre ikke tro på at NSF sier nok er nok på ordentlig.