I et innlegg i Sykepleien, skriver Helene Samnøy godt om behovet for rebeller i helsevesenet – mennesker som tør å si fra og utfordre systemet.

Men hva skjer når det er en pasient som varsler?

Jeg sendte Sykehuset Innlandet et åpent varsel om mulig systemsvikt og manglende etterlevelse av pasienters personvernrettigheter, og om svakheter i det digitale systemet som håndterer pasient- og personopplysninger.

Jeg var varsler, pasient og bruker samtidig.

Varslet ble gjort til en pasientsak

Jeg varslet ikke bare om noe som gjaldt meg, men om et mulig problem som kunne berøre alle pasienter ved foretaket – og også helsepersonell som bruker systemet. Jeg delte ikke helseopplysninger i varselet.

Da jeg fikk vite av foretaksadvokaten, som også satt i varslingsutvalget, at varselet skulle behandles av styret, trodde jeg det ble tatt alvorlig.

I stedet ble det omtalt som en «pasientsak» og protokollert i styrets B-protokoll. Jeg fikk heller ikke vite hva som var vurdert, undersøkt eller konkludert.

Jeg varslet åpent om et mulig systemproblem, men saken ble behandlet som en «pasientsak». Det er forskjell på å klage på egen behandling og å varsle om systemsvikt.

Helsevesenet må tåle systemkritikk

Et varsel handler ikke om varsleren, men om det som varsles om. Jeg ba uttrykkelig om at oppmerksomheten skulle rettes mot innholdet i varselet – ikke mot meg.

Hvis helsevesenet ønsker at mennesker skal få anledningen til å si ifra, må det også tåle systemkritikk fra pasienter.

Åpenhet må innebære at det er mulig å etterprøve hva som ble gjort, hvilke vurderinger som ble foretatt og hvordan saken ble avsluttet.

Et helsevesen som ber mennesker si ifra, må også tåle konsekvensene; å erkjenne feil, undersøke egen praksis, rette opp svikt og stå til ansvar.

Jeg støtter alle som bruker sin stemme og sin lovfestede rett til å si fra – enten de er ansatte, pasienter eller pårørende.

De fortjener ikke bare oppfordringen til å si fra. De fortjener et åpent helsevesen som faktisk tåler å høre etter.