Den årlige markeringen for verdensdagen for selvmordsforebygging er over. Årets slagord var «start samtalen – sammen». Til tross for at slike årlige markeringer ofte kan fortone seg som løse slag i luften, er slagordet fruktbart som et utgangspunkt for å stille nye spørsmål.

Som samtalepartner i Forsvaret og i det sivile møter jeg ofte ettertenksomme fagpersoner, pårørende og etterlatte som sitter igjen med flere spørsmål enn svar.

Et spørsmål som ofte dukker opp i samtalene har å gjøre med hvorvidt dødsønskene til dem som har valgt å forlate oss, virkelig var et ønske om bokstavelig død, eller om det, dypest sett, handlet om å komme seg ut av en overveldende livssmerte. 

En del etterlatte og fagpersoner sitter igjen med tanker om at deres kjære og pasienter kanskje søkte en form for forløsning fra en kvelende livssmerte de ikke fant noen annen vei ut av og at bokstavelig død dermed fremsto som den eneste utveien fra livssmertene.

Dødsønsket kan romme ambivalens

Som en forlengelse av dette spørsmålet tenker jeg at det er av vesentlig verdi å skjelne mellom bokstavelig selvdød og symbolsk selvdød. Det suicidale sammenbruddet kan utvikle seg slik at bokstavelig selvdød fremstår som den endelige løsningen på en uutholdelig livssmerte. Sinne, raseri, skam og aggresjon kan inngå i denne indre dynamikken og vendes mot selvet som et hatobjekt. 

Men mennesker som nærer dødsønsker, søker ikke nødvendigvis en bokstavelig død. Dødsønsket kan samtidig uttrykke en lengsel etter å eliminere eller redusere intensiteten i en livssmerte som er blitt og oppleves som uutholdelig.

I klartekst: Ja, det kan sannelig være noe i livet som må ta slutt. Men det behøver ikke være ditt uerstattelige liv som sådan. 

På dette punktet kan det å våge å tone seg inn på ambivalensen og dynamikken mellom bokstavelig og symbolsk død være av avgjørende betydning, både for fagpersoner og allmennheten. Dette vågestykket innebærer at vi for et øyeblikk mister vårt tilsynelatende sikre fotfeste og legger våre kliniske og moralske skråsikkerheter til side. Det er et sprang i usikkerheten uten et sikkert ankepunkt.

Samtalen må utforske hva som må ta slutt

Det er nettopp i dette åpne rommet samtalen bør begynne, med en eksistensiell og epistemisk nysgjerrighet på hva i livet som ønskes bort. Bak formuleringene «jeg vil dø», «jeg ønsker bare å forsvinne» eller «jeg klarer ikke å bære vekten av livet» kan det finnes flere lag enn ordene umiddelbart uttrykker. Det kan være et ønske om at en bestemt måte å leve på skal opphøre, at en uutholdelig relasjon eller påtvunget rolle skal brytes, at destruktiv skam skal miste sitt grep eller at en tyngende økonomisk krise eller uhåndterlig gjeld skal få en slutt. Sagt på en litt annen måte: å ta dødsønsket på alvor innebærer derfor også å utforske hvilket brudd mennesket lengter etter, og om dette bruddet kan finne sted uten at selve livet må opphøre.

Dette berører også kvaliteten av hjelpen som tilbys. Altså, det handler om å komme tidligere inn med hjelp før de symbolske dødsønskene i noen situasjoner fortettes til en dødelig fortvilelse der bokstavelig selvdestruksjon begynner å fremstå som den eneste muligheten. 

Dersom utsagnet «jeg vil dø» også kan romme et annet ønske om at noe bestemt i livet må opphøre, blir det avgjørende å møte mennesket mens dette skillet fortsatt kan utforskes og andre muligheter fortsatt kan velges. Tidlig hjelp bør derfor innebære mer enn å identifisere suicidrisiko. 

Hjelpen må åpne andre utveier

Tidlig hjelp må også undersøke og avhjelpe det som gjør livet uutholdelig: gjelden, volden, ensomheten, skammen, konflikten, tapet, mobbingen, rasismen, arbeidssituasjonen eller den fastlåste livsformen. Poenget er ikke at symbolske dødsønsker nødvendigvis utvikler seg til bokstavelig selvdestruktivitet. Poenget er at dersom den underliggende livssmerten tiltar i sin intensitet uten tilstrekkelig hjelp, kan mulighetsfeltet snevres inn inntil døden fremstår som det eneste bruddet som fortsatt er tilgjengelig. 

Suicidforebygging handler derfor også om å hjelpe mennesker med å skape et annet brudd tidligere, før ønsket om at noe skal dø blir til fortvilelsen over at livet som sådan må avsluttes. Sagt annerledes, dette tidlige bruddet impliserer å flytte oppmerksomheten vekk fra en ren negativ logikk som dominerer suicidforebygging, altså å forhindre døden, til en skapende og kreativ logikk: å åpne en annen utvei fra det uutholdelige gjennom hjelpen som tilbys. 

Jeg vil ikke dø, men klarer ikke livet. Det er i dette spenningsfeltet dødsønskets fundamentale ambivalens ligger. Vi kan snakke om en bevegelse både bort fra livet og tilbake mot det. Døden kan fremstå som den eneste utveien, samtidig som noe i mennesket fortsatt søker en annen mulighet.

Spørsmålet som bør forfølges, blir derfor: hva er det som må ta slutt for at livet igjen skal kunne velges?