Lill Sverresdatter Larsen bruker sikkerhetsbeltet som en god metafor for arbeidsmiljøarbeidet. Vi i faggruppen for arbeidshelse i Norsk Sykepleierforbund vil trekke frem en del av dette sikkerhetsbeltet som brukes for lite. Nemlig bedriftshelsetjenesten (BHT).

Det er et paradoks. Helsepersonell står i en arbeidshverdag med høye emosjonelle krav, tidspress, turnusarbeid, ergonomiske belastninger, vold og trusler og stadige omstillinger. Helse- og sosialtjenestene er derfor pålagt å være tilknyttet BHT.

Men å ha BHT er ikke det samme som å bruke BHT i tråd med loven.

Sykepleiere får for lite hjelp fra bedriftshelsetjenesten

I 2021 undersøkte Sintef, i samarbeid med Norsk Sykepleierforbund, arbeidsmiljøet blant over 11 000 sykepleiere. Forskerne fant blant annet mangelfullt HMS-arbeid og dårlig tilgang til BHT. SINTEF-forsker Solveig Osborg Ose beskrev BHT som svært underdimensjonert i forhold til behovet.

Samme år skrev vi i faggruppen at «Helsepersonell bruker bedriftshelsetjenesten minst, men trenger den mest». Fem år senere er problemstillingen den samme. 

Våre medlemmer arbeider med arbeidshelse i ulike deler av norsk arbeidsliv, mange av oss jobber i bedriftshelsetjenester. Vi er tett på og ser store forskjeller mellom bransjer. I tradisjonelt mannsdominerte risikobransjer er det mer innarbeidet å kople HMS- og arbeidshelsekompetanse inn i risikovurderinger, planlegging og endringsprosesser.

BHT mangler kapasitet til å forebygge

I helse- og omsorgstjenesten opplever vi derimot at BHT ofte er underbudsjettert og underdimensjonert. Også der virksomheten har egen BHT kan små fagmiljøer ha ansvar for svært mange ansatte. Da blir det begrenset kapasitet til å arbeide systematisk og forebyggende på organisatorisk nivå.

Og nettopp her ligger noe av paradokset: Det er vi i bedriftshelsetjenesten som er spesialister på arbeidsmiljø. Vår kompetanse handler ikke bare om å vurdere én eksponering eller én ansatt om gangen, men om å se risikofaktorene både enkeltvis og samlet. For å bruke bilmetaforen, EU-kontroll av bilen i sin helhet. Fysiske, ergonomiske, organisatoriske og psykososiale forhold virker sammen, på godt og vondt.

Arbeidsmiljøet må vurderes som en helhet

Det er dette helhetsbildet BHT hjelper virksomheten med å forstå og forebygge. Når sykefraværet i helsetjenesten diskuteres, må vi derfor løfte blikket fra individet til arbeidsmiljøet.

Dersom BHT først koples inn når sykefraværet er høyt, konflikten har eskalert, helsebygg er ferdigstilt uten at også ansattes helse er tegnet inn, eller medarbeideren allerede har fått helseplager, mister man mye av denne muligheten!

Det er å ta på sikkerhetsbeltet etter kollisjonen.

Helsevesenet må forebygge før skaden skjer

Helsevesenet har gode systemer for pasientsikkerhet. Vi kartlegger risiko, registrerer avvik og forsøker å forebygge at pasienter blir skadet. Den samme systematikken må gjelde dem som skal levere tjenestene. Arbeidsmiljøloven er likestilt annet lovverk.

Derfor bør spørsmålet ikke bare være om helseforetak og kommuner har BHT. Vi må spørre om tjenesten er dimensjonert etter risikoen, om den brukes forebyggende og om BHT gis tilgang til arenaene der beslutninger tas.

Sikkerhetsbeltet finnes allerede. Men det hjelper lite å ha det montert dersom vi først tar det på etter kollisjonen.