Jeg så når pasientene trengte hjelp, men ikke når jeg trengte det selv
Jeg stilte opp, tok ansvar og fortsatte selv om belastningene økte. Først da kroppen satte grensen, forsto jeg hvor vanskelig det var å være den som alltid skulle klare.
Jeg husker fortsatt en nattevakt i 1998. En eldre kvinne lå på enerom. Da jeg kom inn, var sengen tom. Jeg banket på toalettdøren. Ingen svarte. Jeg åpnet. Der lå hun på gulvet. Blek og omgitt av blod.
Jeg dro i alarmsnoren, gikk ned på kne og kjente etter puls. Hun levde. Jeg gjorde det jeg var opplært til. Jeg så. Jeg vurderte. Jeg handlet.
Mange år senere har denne natten fått en annen betydning.
Jeg ble hun som alltid klarte
Jeg lærte å reagere når et annet menneskes kropp varslet. Jeg lærte bare ikke å gjøre det samme da min egen begynte å snakke. Jeg ble hun som klarte alt.
Gjennom et langt yrkesliv ble jeg hun som stilte opp. Jeg tok ansvar, fant løsninger og holdt hodet kaldt når det kokte rundt meg.
Jeg elsket sykepleiefaget. Det ga meg mening, mestring og tilhørighet. Men gradvis ble det å klare mye en del av identiteten min. Jeg var hun som ordnet. Hun som sto i det. Og når du har vært det mennesket lenge nok, er det vanskelig å si: Jeg klarer ikke dette lenger.
Belastningen kom ikke fra ett sted. Jeg sto i en arbeidssituasjon preget av omorganiseringer og uforutsigbarhet. Samtidig var jeg pårørende. På jobb var jeg fagpersonen som skulle skape trygghet. Som pårørende var jeg den bekymrede som selv trengte at helsevesenet fungerte. Jeg kjente systemet innenfra.
Kroppen kjente summen av belastningene
Jeg kjente systemet innenfra, men erfarte det nå også fra den andre siden. Jeg tror lenge jeg undervurderte summen. Jeg så hver belastning for seg og gjorde det jeg alltid hadde gjort: Jeg fortsatte. Men kroppen skiller ikke nødvendigvis mellom sykepleieren, medarbeideren, den pårørende og mennesket. Den kjenner summen.
Jeg overså mine egne faresignaler. Jeg sov dårligere. Jeg var sliten. Uroen fulgte med hjem. Likevel fungerte jeg. Jeg møtte opp. Gjorde jobben min. Tok ansvar. Hjalp andre. Så lenge jeg fortsatt sto, trodde jeg at jeg fortsatt hadde kapasitet. Det er sårbart å erkjenne.
Jeg som visste hvor viktig det var å reagere på faresignaler, klarte ikke å gjøre det samme for meg selv.
Ansvaret kan ikke ligge hos den enkelt
Vi sykepleiere har også ansvar for å kjenne egne grenser og si ifra. Men ansvaret kan ikke bare ligge hos den enkelte. For hva skjer når medarbeidere stadig strekker seg fordi pasienten ikke kan vente, kollegaene løper og arbeidet må gjøres?
Systemet holder. Men noen kan betale prisen. Derfor må vi våge å spørre: Når blir sykepleierens samvittighet en buffer for problemer som egentlig må løses organisatorisk? Vi må se før noen faller.
Da min egen kropp til slutt satte grensen, fantes det ingen alarmsnor. Ingen synlig blødning. Bare et menneske som fortsatt forsøkte å være den hun alltid hadde vært. Hun som klarte.
I dag tenker jeg annerledes om styrke. Styrke er ikke alltid å klare litt til. Noen ganger er styrke å si: «Jeg trenger at noen ser meg nå.» For også den sterke har en grense.
Vi bør ikke vente til den som alltid har båret andre, faller før vi spør hvor tungt hun har båret.
5 Kommentarer
JH
,Takk for at du deler din kunnskap og erfaring. Jeg tror mange står midt oppi det samme nå. Hvis vi leser Meld. St. 11 (Helsepersonellplan 2040), planlegges det for mer sparing, knapphet på fagfolk og en svak vilje til invistering av innsats. NPM hele veien. De eneste plassene jeg finner et snev av sykepleieverdier er s. 33, 34, 105, resten er krav og effektivitet samtidig som kvalitet og sikkerhet skal ivaretas. Altså, mer arbeid på ferie fagutdannede. Deres mål er å utvikle mere bærekraft i tjenester hvor tilgjengelig personell brukes enda mer effektivt.
Det var så dyster lesning at jeg må gjøre noe positivt og så lese igjen. De eneste to tingene som fungerte som en livlinje til helsepersonell var: s. 34 om refleksjonsgrupper og nasjonal handlingsplan for kliniske studier og klinisk forskning 2026-2036. Å forske på klinikken er utfordrende, fordi de som jobber der ikke får avsatt tid til å bli intervjuet, ofte.
Det er synd hvis vi mister godt utdannet personell fordi vi ikke selv blir sett. Og helt enig med forfatteren, vi må være streng med grensesetting for oss selv.
Ann
,Nå som jeg har gått av med (tidlig-)pensjon tenker jeg mye på kravene som stilles til oss sjukepleiere, om de var bedre før, eller om noen av oss er mer sårbare i rollen enn andre. Jeg har ei svigermor som sto i jobb som sjukepleier til hun var 70, mens jeg som er nesten ti år yngre, og egentlig i veldig god form, fysisk og psykisk løp fra jobben den dagen jeg kunne det (på tross av at jeg jobba med fantastiske kollegaer og på en flott avdeling). Jeg har ei venninne som var innlagt på sjukehus i et annet europeisk land nylig, og blei mønstra opp og ned av sjukepleieren med smykker og neglelakk da hun, venninna mi, spurte om hun kunne få et håndkle, hun hadde glemt det. Eh, nei, det måtte noen pårørende ordne for henne. Mens vi sjukepleiere her i Norge unnskylder oss for at vi har glemt å legge det fram. Vi er blitt omsorgspersoner i stedet for profesjonelle i rollen vår, og det er utrolig krevende - særlig for enkelte av oss.
Som pensjonert sover jeg helt annerledes nå, sjøl om jeg er ei gammel dame. Jeg spiser maten min annerledes, jeg slipper tanker før og etter vakt på hva jeg må huske på og hva jeg har glemt. Bare det, at jeg slipper å skrive lapper på hva jeg må fullføre i dag som jeg ikke hadde tid til i går.
Ja, det går fint an å bli sjuk av å påta seg før mye omsorg for andre. For mange andre.
Lulu chuwa
,Sol klart forklart. Kjenner meg igjen i beskrivelse
grete dafne røe
,Flott artikkel. Mange viktige emner om omsorgsyrket.🙂
Jeg gråter - av igjenkjennelse 😪