En transkripsjon man i prinsippet kan gå tilbake til, er ikke det samme som sporbarhet i praksis. Hvem som egentlig eier pasientenes historie, avgjøres ikke av god vilje, men av om systemet kan vise hvor hver eneste påstand kommer fra?

Jeg forstår godt hvorfor en sykepleier midt i en travel vakt stoler på et pent KI-sammendrag fremfor å lete gjennom hele transkripsjonen. En studie med 210 deltakere fant at helsepersonell stolte mer på KI når de opplevde verktøyet som nyttig. Det gjaldt også når KI ga feil råd. Helsepersonell uten spesialistkompetanse var særlig utsatt for å stole på feilaktige forslag, selv om det nettopp er denne gruppen som kan ha mest nytte av teknologien.

Helsepersonell sitter med ansvaret

Representanter for Direktoratet for medisinske produkter, Helsedirektoratet og Helsetilsynet pekte på nettopp dette: Tale-til-notat-løsninger kan regnes som medisinsk utstyr, og de etterlyste felles regulering. Inntil det er avklart, sitter helsepersonalet uansett med ansvaret for det de signerer. Tilliten er forståelig, konsekvensen er reell, men mulighetene til å sjekke om de to stemmer overens, mangler ofte.

Dette er ikke bare en norsk utfordring. EUs KI-forordning krever allerede at høyrisikosystemer automatisk logger hendelser gjennom hele levetiden. Den krever også at menneskelig kontroll skal forebygge nettopp automatiseringsskjevhet. EU-kommisjonen har nylig utsatt fristen for frittstående systemer i denne kategorien til 2. desember 2027. KI innbakt i medisinsk utstyr får frist august 2028.

Hver påstand må kunne spores

Jeg foreslår derfor at sykehus, leverandører og tilsyn samarbeider om noe konkret allerede nå: at sporbarhet betyr at hver enkelt påstand i sammendraget koples til nøyaktig det stedet i samtalen den kommer fra og ikke bare at en rå lydfil ligger lagret et sted. Det første er et anskaffelseskrav som gjør signaturen verdt noe. Det andre er en digital skuff ingen åpner.

Jeg lurer på hvor mange sykehus som allerede stiller et slikt krav i anbudene, og hvor mange som venter til fristen tvinger dem.

Sporbarhet krever også opplæring

Etter min mening forsvinner ikke automatiseringsskjevheten av sporbarhet alene. Samme studie viste at opplevd nytteverdi økte tilliten til feil svar, uavhengig av om kilden var tilgjengelig mens diagnostisk kompetanse og strukturert opplæring reduserte den. Loggføring hjelper tilsynet mer enn sykepleieren i et splittsekund midt i vakten. Sporbarhet uten opplæring i å bruke den er et halvferdig tiltak.

Jeg vet ikke om mindre norske journalleverandører vil klare å oppfylle kravene innen fristene, eller om kostnadene vil ramme dem hardere enn de store leverandørene. Men én ting bør være klart: Sykepleieren må kunne etterprøve det hun eller han signerer, punkt for punkt. Systemet må vise hvor opplysningene kommer fra, slik at vedkommende kan kontrollere om KI-sammendraget faktisk gjengir det pasienten sa.