Innvandrerbefolkningen i Norge øker. Det preger helsesykepleiernes arbeid, og helsesykepleiere må kunne kombinere kulturforståelse med kunnskap om språk, kommunikasjon og kontekst. Med denne kompetansen kan helsesykepleiere bidra til at barnefamilier med innvandrerbakgrunn blir bedre integrerte i det norske samfunnet (1).

Med utgangspunkt i den fiktive fortellingen om helsesykepleieren Amina diskuterer vi, i lys av skjønnlitteratur, faglitteratur og styrende dokumenter, hvordan en flerkulturell helsesykepleier møter familier med innvandrerbakgrunn. 

Vi viser hvordan språklig og kulturell kompetanse kan styrke møtene, og hvordan små utsagn kan skape resonans og åpne for fortrolige samtaler. 

Transspråking skaper tillit

Helsesykepleier Amina arbeider i skolehelsetjenesten og bruker sine språklige og kulturelle ressurser for å tilpasse tjenesten til barn og familier med innvandrerbakgrunn. Hun bruker ulike språk for å nærme seg barn fra andre kulturer. 

Når hun møter barn på skoleplassen, hilser hun gjerne og sier noen ord på barnas morsmål. Det skaper ofte en umiddelbar reaksjon, som den hun beskriver her: «De øya går helt opp i panna, altså!» 

Når Amina blander norsk med ord fra andre språk, opplever hun at barna lettere åpner seg. Samtidig blir språket mer levende og lekent. Denne måten å snakke på faller naturlig for henne. Å bruke elementer fra flere språk i samme samtale, ut fra hva som er nyttig i den aktuelle situasjonen, kalles transspråking (2). 

Amina erfarer at transspråking er en særlig god døråpner til unge gutter, som ofte er vanskelige å nå. 

Felles erfaringer åpner samtalen

Helsesykepleier Amina er selv innvandrer og har språklig og kulturell kompetanse som er en verdifull ressurs i møtene med familier med innvandrerbakgrunn. Foreldrene sier ofte til henne: «Du vet.» 

I disse møtene opplever Amina en samhørighet og en anerkjennelse av sin flerkulturelle bakgrunn. 

Amina forklarer hva som kan ligge i ordene «du vet». To enkle ord som uttrykker en opplevelse av å bli sett og forstått. Ordene rommer taus kunnskap – erfaringer, normer og verdier som ikke alltid lar seg forklare med ord. Det handler om mange kulturelle puslespillbrikker som bare kan settes sammen av dem som vet hvordan bildet ser ut.

Resonans oppstår når det er tid til møtet

Samstemtheten som kan oppstå mellom helsesykepleier og familier med innvandrerbakgrunn, omtaler vi som resonans. En slik opplevelse kan påvirke både helsesykepleieren og foreldrene. 

Rosa (3) beskriver resonans som noe som ikke kan planlegges, kontrolleres eller instrumentaliseres. Vi kan ikke velge når vi skal oppleve resonans, men vi kan vite hvilke situasjoner og steder som kan skape resonans hos oss. 

Amina kjenner godt til situasjoner og steder som kan skape resonans, og hun bruker sine språklige og kulturelle ressurser bevisst. Men det forutsetter at hun har nok tid. Dersom helsesykepleietjenesten blir presset på tid, kan det resultere i tapt resonans. 

Rosa (3) viser hvordan akselerasjon – et stadig høyere tempo på mange områder i livet – kan føre til mindre resonans og færre muligheter for gjenklang og levende relasjoner.

God veiledning begynner med å lytte

Martinsen (4) understreker at et felles engasjement er grunnleggende både i allmennsamtalen og i fagsamtalen. Samtalen foregår mellom likeverdige mennesker, selv om den profesjonelle har fagkunnskap og besitter en maktposisjon. 

For å kunne hjelpe en annen må man forstå mer enn den andre, men først og fremst forstå det den andre forstår. «Det er i det sårbare og utleverte at fagsamtalen hviler i allmennsamtalen, og hemmeligheten i all hjelpekunst er å begynne der» (4, s. 41). 

Når helsesykepleier Amina blir møtt med ordene «du vet», skapes et felles engasjement som begge parter deler. Hun møter foreldre der de er, og ber dem utdype situasjonen. Da forteller de gjerne om hvor vanskelig det kan være å finne balansen mellom kulturelle verdier og norske regler og normer. 

Foreldrene beskriver for eksempel hvordan guttene i familien kan bli svært fysiske og slåss, selv om de snakker med dem om grenser og om at de ikke skal slå hverandre. De sier: «Du vet – i vår kultur er fysisk utfoldelse og slåssing vanlig når følelsene tar over. Det er noe gutter er født med.» 

Samtidig forteller de at de forsøker å tilpasse seg norske verdier og lære guttene andre måter å håndtere konflikter på. For å kunne hjelpe disse foreldrene må helsesykepleieren først møte dem der de er. Deretter kan hun bruke sin fagkunnskap og profesjonalitet til å gi veiledning.

Kunnskap gir tryggere veiledning

Har det blitt for vanlig å problematisere gutters lek og atferd, eller har foreldrene grunn til å bekymre seg? Er det en risiko for at disse guttene senere vil havne i miljøer preget av rus, vold og kriminalitet, slik Lovrenski (5) skildrer i oppvekstromanen Da vi var yngre? 

Lovrenski gir oss et innblikk i et tøft oppvekstmiljø blant gutter med innvandrerbakgrunn. Ivor, en av ungdommene i romanen, sier: «Vi ikke tenker som folka i nyhetene, barneranere og sånn, så dramatisk, litt aows, airpods, en jakke, sko, egentlig det ække ran da, nokas liksom, det er ran, vi sjofa filmen i timen, dem gutta var på syke ting» (5, s. 64).

For å kunne gi god veiledning til disse foreldrene må helsesykepleier Amina kjenne til hva som er normal fysisk lek og atferd hos barn. Eide-Midtsand (6, 7) beskriver hvilken viktig rolle boltrelek og lekeslåssing har i barns utvikling. Selv om sosiale påvirkninger er med på å forme barns lek, tyder mye på at det ligger biologiske preferanser til grunn for hvordan gutter og jenter leker. 

Oppsummert forskning konkluderer med at gutter engasjerer seg mest i boltrelek, mens jentene samhandler gjennom rollelek. Det er hovedsakelig gutter det snakkes om når den kroppslige leken blir sett på som et problem (6, 7).

Helsesykepleieren spiller en viktig forebyggende rolle

Når foreldre sier «du vet» til helsesykepleier Amina, har hun et godt utgangspunkt for å snakke med dem om en felles utfordring. Martinsen (4, s. 34) skriver: «Å møte medmennesket i en samtale der begge parter lar seg engasjere i det spørsmålet som tas opp, er kanskje en av de viktigste måtene den gjensidige tilliten kan komme til uttrykk på.» 

Slik kan foreldre og helsesykepleier sammen komme frem til hva som er riktig å gjøre overfor små gutter som slåss.

Ungdoms- og gjengkriminaliteten har økt de siste årene (8), og lovbruddene begås hovedsakelig av unge menn mellom 15 og 24 år. Mange av dem har selv opplevd vold, har innvandrerbakgrunn og bor i levekårsutsatte områder. Dette gjør helsesykepleierens forebyggende arbeid med barn, unge og familier med innvandrerbakgrunn særlig viktig. 

Stortingsrepresentantene Raja, Melby og Grunde (9) foreslår flere tiltak for å forebygge og bekjempe ungdomskriminalitet. De poengterer at laget rundt barnet må bestå av de riktige og viktige aktørene i den unges liv. Derfor er det påfallende at helsesykepleietjenesten ikke er omtalt som en del av dette laget.

Ungdommene finner fellesskap i språket

Lovrenski skildrer et tøft oppvekstmiljø, men også vennskap, samhold og et rikt språkmiljø. Ordene og språket er nøkkelen til fellesskapet i gjengen: «Når alle prater forskjellige språk, man naturlig lærer av hverandre, som jeg lærte litt somalisk og arabisk av Marco og familien fra tidlig, men etter kom Jonas og Arjan i bildet, vi også måtte lære dem noen basic ting i kroatisk og arabisk» (5, s. 36). 

Språket Lovrenski bruker, er godt kjent for helsesykepleier Amina. Hun kjenner det igjen fra språket hun hører blant ungdommer, særlig blant unge gutter. Ungdommene har et fellesskap i dette språket. De forstår hverandre når de transspråker – de snakker i koder. 

Amina kan også snakke slik som ungdommene. Denne måten å snakke på faller helt naturlig for henne.

Transspråking bygger bro til ungdommene

Ifølge den nasjonale retningslinjen for helsestasjons- og skolehelsetjenesten (10) skal det gis tilbud som er tilpasset brukernes forutsetninger og behov for å sikre likeverdige tjenester. Det innebærer blant annet å ta hensyn til språklige og kulturelle forskjeller i innvandrerbefolkningen. 

Helsesykepleier Amina bruker sine kulturelle og språklige ressurser for å nærme seg barn fra andre kulturer. Transspråking er et faglig verktøy hun bruker bevisst. Når hun møter innvandrerbarn med transspråking, åpner det seg et rom for tillit der samtale om sårbare og vanskelige saker blir mulig. 

Amina sier: «Det er en berikelse at ungdommene transspråker, men transspråket kan selvsagt ikke brukes i alle sammenhenger.» Samtidig understreker hun at selv om transspråking er en viktig ressurs hos barn og unge med innvandrerbakgrunn, er det nødvendig at de også lærer norsk. 

Foreldrenes språk styrker barnets utvikling

Gjennom språkloven er norsk lovfestet som nasjonalt hovedspråk i Norge (11). Å beherske norsk er nøkkelen som åpner døren inn til det norske samfunnet – til fellesskap, utdanning, arbeid og god helse. Morsmål, eller førstespråk, er språket eller språkene barnet lærer først og som brukes i familien (12, 13). 

For barns begrepsutvikling og sosialisering er det svært viktig at foreldrene snakker det språket de behersker best. Da kan de forklare, forstå, sette grenser, fortelle, stille krav, formidle verdier, tøyse, leke og bygge gode relasjoner med barna. Dette er viktig både for et godt samspill og for språktilegnelse. 

Jo bedre barnet utvikler førstespråket sitt, desto lettere vil det lære seg andrespråket, altså norsk. Andrespråk er den faglige betegnelsen for de språkene man lærer etter å ha lært ett eller flere førstespråk (13). 

Derfor er det viktig at jordmødre og helsesykepleiere oppmuntrer foreldre med innvandrerbakgrunn til å snakke det språket de mestrer best, som oftest morsmålet. Barns språkutvikling begynner allerede i svangerskapet og fortsetter gjennom spebarns-, barnehage- og skolealderen. 

Språket skaper fellesskap og forståelse

Gjennom språket formidler vi identitet, erfaringer og kultur. Språk er nødvendig for kommunikasjon, samhandling og deltakelse i samfunnet. 

Martinsen (4) skriver at ordene setter oss inn i relasjonelle og sosiale sammenhenger der erfaringer kan deles. Hun understreker også at vi må ta vare på ordene og språkskatten, slik at vi kan finne ord som passer til situasjonene og praksisen vi står i.

Forfatterne oppgir ingen interessekonflikt.