Som 20-åring og sykepleierstudent startet Marisol Acosta i praksis på en akuttpsykiatrisk avdeling. Der møtte hun mennesker i noen av livets mest krevende situasjoner – samtidig som hun selv bar på en psykisk belastning hun ikke fortalte om.

– Jeg husker følelsen av å låse meg inn på avdelingen. Jeg var ekstremt redd. Jeg hadde mest lyst til å gå i ett med veggen, sier hun.

I mars ga den tidligere sykepleieren og operasjonssykepleieren ut boka Endelig DEG. I dag jobber hun som EQ-terapeut og foredragsholder, og bruker sine egne erfaringer til å hjelpe mennesker som strever psykisk.

Skjulte sin egen kamp

Valget om å bli sykepleier kom tidlig.

Hun beskriver seg selv som et menneske som alltid har hatt mye omsorg for andre. Samtidig bar hun på noe de færreste rundt henne visste om.

Bak smilet skjulte hun depresjon, og selvmordstanker.

– Jeg fungerte på utsiden, men hadde det veldig vanskelig på innsiden. Ingen voksne så hvordan jeg egentlig hadde det.

I andre studieår ble hun plassert i praksis på en lukket akuttpsykiatrisk avdeling.

Der fikk hun et brutalt møte med en virkelighet hun ikke var forberedt på.

– Jeg var bare 20 år gammel og slet psykisk selv. Samtidig skulle jeg møte mennesker i alvorlige psykiske kriser.

Opplevelsen satte spor.

– Jeg tenkte: «Psykiatri skal jeg aldri jobbe med».

– Det var for mye

Etter utdanningen jobbet hun som sykepleier og tok senere videreutdanning som operasjonssykepleier. En spennende og givende hverdag sto i vente, men også en hektisk en. 

Hun beskriver seg selv som en som alltid stilte opp.

– Ekstravakter, overtid og et sterkt ønske om å gjøre det beste for pasientene gjorde at jeg ofte satte egne behov til side.

– Jeg ga og ga. Til pasienter, pårørende og kolleger. Men jeg var veldig dårlig til å gi omsorg til meg selv. 

Til slutt kjente hun på omsorgstrettheten.

– Jeg tror mange sykepleiere kjenner seg igjen. Vi er flinke til å ta vare på alle andre, men ikke nødvendigvis oss selv. Mange synes det er vanskelig å sette grenser og får dårlig samvittighet hvis de sier nei.

Det ble et paradoks på jobb. 

– Jeg elsker sykepleierrollen. Å hjelpe, og bruke kompetansen min var fantastisk. Samtidig kjente jeg på kroppen at det var for mye, sier hun. 

Fant en ny vei

Vendepunktet kom da hun selv oppsøkte terapi og hjelp.

Erfaringene gjorde henne nysgjerrig på faget. Hun fordypet seg i emosjonell intelligens, fortsatte sin egen utvikling og bestemte seg etter hvert for å utdanne seg til EQ-terapeut.

I dag sitter hun selv i terapirommet.

– Det som en gang skremte meg mest, er blitt det jeg brenner aller mest for.

Hun mener erfaringene fra sykepleien fortsatt er en viktig del av arbeidet.

– Sykepleierkompetansen ligger i bunnen av alt jeg gjør. Jeg møter mennesker med både fysisk og psykisk sykdom, og ser hvor tett de to henger sammen.

– Psykisk helse gjelder også oss

Gjennom boka Endelig DEG ønsker Acosta å løfte et budskap hun mener helsevesenet trenger å snakke mer om.

– Psykisk helse handler ikke bare om pasientene våre. Den handler også om oss som står i omsorgen hver eneste dag.

Hun mener mange sykepleiere undervurderer hvor viktig det er å forstå egne reaksjoner, grenser og mønstre.

– Sykepleieryrket er fullt av situasjoner som kan trigge oss. Vi møter sorg, smerte, traumer og kriser hver eneste dag. Da er det viktig å kjenne seg selv, og sine grenser.

Hvis hun kunne gitt ett råd til unge sykepleiere, ville det vært enkelt:

– Jobb med deg selv. Ikke vent til stresset, omsorgstrettheten eller det indre mørket tar deg igjen. Jo tryggere du er i deg selv, desto bedre kan du også være der for andre.