Først mistet jeg arbeidsevnen. Deretter mistet jeg min verdi

Sykdom gjorde meg til en Nav-sak og tvang meg til å bevise en smerte ingen kunne se. Da oppdaget jeg hvor liten plass arbeidslinjen gir dem som ønsker å arbeide, men ikke lenger kan.
Jeg skulle bare på teater med en god venninne. På T-banen inn til byen skjedde det noe ingen andre kunne se – et inntrykk som trigget kroppen min. Hjertet hamret, og pusten forsvant. Til slutt kastet jeg, pinlig nok, opp på gulvet i vognen.
Noen medpassasjerer trodde kanskje at jeg var beruset, mens andre muligens tenkte at jeg var lykkelig gravid. Ingen kunne se at det de egentlig var vitne til, var et nervesystem som fortsatt var i beredskap.
Skammen blir min egen
Jeg lever med kompleks posttraumatisk stresslidelse (C-PTSD). Det handler ikke bare om vonde minner, men om en kropp som aldri helt har forstått at den er trygg selv om farene for lengst er over.
Likevel er ikke sykdommen det tyngste jeg bærer. Det er skammen. Først kommer ordene utenfra; Lat. Snylter. Ta deg sammen. Etter hvert trenger ingen å si ordene høyt lenger. Jeg sier dem til meg selv.
Arbeidet blir målestokken
Den dagen man mister arbeidsevnen, skjer det noe mer enn at inntekten forsvinner. Man mister også måten samfunnet ser på deg. Vi snakker stadig mer om psykisk helse, men det er vesentlig forskjell på det å snakke om lidelser og det å leve med dem.
Vi liker å tro at alle mennesker har samme verdi. Likevel lever vi i et samfunn hvor menneskeverdet altfor ofte ser ut til å være knyttet til hvor mye vi produserer. Så lenge vi går på jobb, betaler skatt og holder hjulene i gang, blir vi omtalt som ressurser. Arbeidet blir identiteten vår, og verdien vår måles ut ifra det vi bidrar med.
Systemet reduserer mennesket
Men hva skjer med mennesket når sykdom gjør at kroppen ikke lenger tåler belastningen?
Da er du ikke lenger kollegaen, naboen eller en medpassasjer på bussen i morgenrushet. Du risikerer å bli en NAV-sak, et saksnummer og en del av statistikken. Eller enda verre – en forhatt utgiftspost i statsbudsjettet. Du må dokumentere smerten din. Forklare den. Bevise den. Om og om igjen. Samtidig kjemper du en usynlig kamp ingen blodprøve eller røntgen kan vise.
Jeg tror ikke dette handler om ondskap, men om hvilke verdier vi har bygget samfunnet vårt på over tid. Arbeidslinjen har vært en bærebjelke i norsk politikk i flere tiår, og den har gitt millioner av mennesker muligheten til å delta i arbeidslivet og skape seg gode liv. Det er et gode.
Arbeidslinjen har en skyggeside
Men arbeidslinjen har også en skyggeside.
Den forteller lite om menneskene som ønsker å arbeide, men som ikke lenger kan. Den viser ikke dem som har brukt år på behandling, rehabilitering og utallige forsøk på å komme tilbake. Den sier lite om sorgen over å miste et arbeidsliv man aldri ønsket å forlate. For det er nettopp det mange har mistet. Ikke bare inntekten, men en del av identiteten sin.
Jeg savner derfor en annen samtale – en samtale om menneskeverd.
Systemer trenger regler, men mennesker trenger å bli sett. Ingen sykdommer eller liv er like, og derfor finnes det heller ingen løsning som passer alle. Ingen ønsker å bli alvorlig syk eller å miste arbeidsevnen sin. De fleste ønsker det samme som alle andre: å leve et liv med mening, tilhørighet og verdighet.
Menneskeverdet kan ikke mistes
Bak hver diagnose, hver legeerklæring og hvert vedtak finnes et menneske. Et menneske med en historie. Et menneske som fortsatt har verdi.
Neste gang kan det være din mor, din far, din beste venn, din kollega, eller deg selv. Sykdom spør aldri hvor mye du har produsert, hvor høy utdanning du har eller hvor hardt du har arbeidet. Den rammer mennesker.
Derfor må vi aldri glemme mennesket bak diagnosen. Ikke alt som har verdi, kan måles i kroner eller produktivitet. Noen ganger måles det i varme blikk, i respekt og i hvordan vi møter mennesker når de ikke lenger klarer å bære seg selv.
Et samfunn viser ikke sitt sanne ansikt gjennom hvordan det behandler de sterkeste, men gjennom hvordan det møter dem som ikke lenger har krefter til å bære seg selv.
For menneskeverd kan ikke opptjenes gjennom arbeid. Og det kan heller ikke mistes gjennom sykdom.



























26 Kommentarer
Ingjerd Solvoll
,Sann, og vannvittig godt skrevet.
❤️
Jeg støtter det du skriver.
Ellen Mbon
,Kjente meg så igjen i dette! Godt å lese.
Dette debattinnlegget er noe av det beste jeg har lest.
Takk❤️ Håper det kan bidra til mer refleksjon. Arbeidsevnen som målestokk for menneskeverd i dagens samfunn må endres, eller utvides. Et menneske er mer en hvor mye det presterer eller produserer.
Siw Hagen
,Jeg kjente igjen hvert ord og beskrivelse.Utrolig mange politiske partier har blitt ekstremt flinke til og presse på oss skammen over og bli ufør og blitt ein fryklig byrde for samfunnet.Jeg sliter uansett hvor jeg leter i mitt hjerte noen ønsker og bli uføre.Ingen snakker om hvor lang og mange år det tok før man faktisk ble ufør.Disse usynlige sykdommene som man får høre alle og enhver har jo rest evne til og stå på litt!!Så deg på butikken du så jo så godt ut.Eller du går bare hjemme du da,det må være kjedlig??Vi bruker masse energi på legetimer,psykolog og sykehus og medesiner vi blir jammen ikke rike,vi sliter og få det til og gå rundt.Vi bærer fryklige skammen fordi vi tapper staskassa,det telles null vi også skatter av vår trygd,ingen ser at man ikke kan planlegge neste dag,er man heldig klare man og møte opp på helsetiman.PST og mange flere diagnoser er helt usynlige,men som sagt vi er late,nekter å prøve og de legene som kom fram til etter år med utprøvinger skal de også straffe nå ang sykmeldinger ovs,hva blir det neste?kjære poletikere vær så snill og kom ned fra deres høye hest og begynne og jobbe mot stigmen til de personene som er 100%uføre.Kjenner dere til kampene vi har jobbet med utallige år,å gå over til måndlige utbetalinger som meste går til behandlinger ovs.Vi har mistet så mye alikevel er og blir vi byrde fordi jemnen ser du frisk ut,karnskje måned siden sist du kom deg på butikk,rusletur,trening ovs.Det dere partier gjør er og lage stgma så skammen vokser år for år.Tusen takk dere har laget med og mange med med til byrder,å samtidig begynt og misstro fastlegene.Vennlig hilsen Siw som ikke bare traumene og sykdommene river mæ opp,men de politiske partinene som nå bruker ofte latskap av leger,latskap av oss alvorlig syke.Til dere alle poletikere og menneskene som tru man knipse m fingrene og rundlure systemet.Hvor mange selvmord eller ska dere gjøre oss til syndebukker.På grunn vi er late,vi klager??Fleste av oss er fir dårlige og forsvare oss.Tusen takk til samtlige partier som hauser opp velgerne til å få skyvet oss hardere ig hardere til og være Norges sugerør i statkassa og raner oljefondet,nav også bør vi jo helst itj bruke opp leger,psykoliger ovs.Vi ser jo så friske utom døra,vi er norges største snyltere og lever herrens glade dager.Tusen hjertlig takk midigw dæ som skrev på vegne av utalle av oss som ikke er verdiget systemet i vårt langsteakte land.Vi ble jo uføre for æ unders på om noen finner stoltw personer over og måtte kaste inn hånkleet,miste meste av livet,teyggheta og få høre du er verdigfull du bidrar i samfunnet du jobber og er frisk Kun da har man værdi i vår langsteaktw land.Vennlig hilsen Siw fra Teøndelag,som man itj bærer på mye fra før er blitt redusert til og ødlegge landet til og ruinere statskassa.Takk for omsorg og sympatien poletikeran også har overbeført til våre velgere.Skammen,sorgen utenforskaper vokser raskt.Takk for å gjøre oss til samlet problem,enda ingen uansett om samme sykdom el lignende noen klare mere enn andre og hipp hura hele mitt hjerte gledes med.Har du null kapsiter ja da har du lat dum lege,å du selv er så lat at du bør egentlig ikke få hjelp en gang du som ser så frisk ut!!!
Linn
,Fra hjerte til hjerte💞 Takk for at du setter ord på savn, sorg og skam, når sykdom rammer og tar fra deg arbeidsevne og verdighet.
Vit du er verdifull💝
Medsøster
Ina Hollander
,Veldig bra skrevet, og så sant: Samtidig kjemper du en usynlig kamp
Så godt skrevet, dyktige og gode Marthe! ❤️
Monica
,Har denne diagnosen selv og kjenner meg godt igjen, dessverre vet samfunnet kommune og NAV ingenting om denne tilstanden ser det ut til, og de har null problem med å med overlegg gjøre deg sykere, for de tror at i møte med kommunale eller statlige representanter så kan vi bare skru av diagnosen og ikke la oss trigge av noe som helst.
Jeg har gitt opp, de gjør meg bare sykere, så jeg har heller valgt bort ting jeg egentlig har krav på for veien dit koster for mye og gjør meg bare sykere.
Å bruke en uke på å bli "frisk", igjen etter en liten samtale med disse koster rett og slett for mye.
Så hva gjør man da.... når man aldri blir møtt med raushet og forståelse.
Er det slik at fordi jeg har helsefaglig utdannelse så mener de at dette plager meg mindre, eller at jeg fortjener mindre forståelse.....
Dette er bare så slitsomt og pinlig å se på... folk som skal hjelpe folk på sine premisser og dermed gjøre dem sykere.
Pinlig å se hvor lite kunnskap som finnes der ute om slike som oss.
Kroppen min og sjelen min er utslitt av dette.
Tanja Jansen
,Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg står midt oppi dette nå. ♥️
Randi W Myhre
,Er i samme situasjon. Sykdom tok fra meg en elsket jobb, og jeg prøvde flere ganger å komme tilbake . Det er så bittert at både NAV og arbeidsgivere ikke vil hjelpe hvis man vil jobbe litt ved siden av. Man havner nærmest helt ut av samfunnet. Jeg sliter med bitterhet og tapt identitet, og de fleste vet ikke hvordan det er. og føles. Skulle så gjerne jobbet litt ved siden av uføretrygden.
Laila Kollhus Moen
,Jeg er selv sykepleier som desverre ble ufør 1 mai i år. Kroppen er ødelagt etter å ha vært dobbeltarbeidende i 30 år. Med det mener jeg jobb, barn, hus og hjem. Det tilfaller ofte oss kvinner. Måtte kaste inn hånkleet etter 10 år og to nakkeoperasjoner samt 2 prolapser i ryggen. Jeg føler også at jeg har mistet min verdi og min identitet fordi jeg ikke klarer den tunge jobben vi sykepleiere og øvrig helsepersonell gjør. Jeg er på en annen side fantastisk heldig som bor i Norge og har sikker økonomi og et slags liv selv om jeg ikke kan jobbe. Håper på et mirakel hver eneste dag som kan hjelpe meg tilbake på jobb og kaste de smertestillende medisinene i « søpla» meget bra skrevet! Det føles nemlig som man har mistet sin identitet og verdi.
Alexandra Bøe
,Jeg forstår deg veldig godt
Gro Mongstad
,Utrolig bra at du setter ord på en usynlig sykdom. Kjenner meg igjen. Og godt å vite at vi er flere som er der og forstår. Tusen takk😍
Berit AArlien
,Godt skrevet. En ting er hva vi sier - en annen ting er realiteten
Ida E. Wagner
,Ingen kan ta fra deg at du på en beundringsverdig sterk og gjenkjenbar måte klarer å sette ord på den smerten og skammen systemet har fått deg til å føle. Takk for at du deler!
Alt godt til deg <3
Magnhild Haraldseth
,Første møte med andre mennesker : "Hva jobber du med ? " Man har en verdi om man har en jobb, og blir bedømt etter hva man jobber med. Om man kommer så langt at man ikke kan stå i jobb av forskjellige årsaker, kan man kjenne en stor sorg. Man savner sine kolleger, det å kunne gjøre sitt beste for pasientene. En stor bit av livet er falt bort ❤️
Peter
,« Sykdom spør aldri hvor mye du har produsert, hvor høy utdanning du har eller hvor hardt du har arbeidet. Den rammer mennesker». Meget godt formulert og noe vi alle bør huske på i alle våre mellommenneskelige møter - og spesielt på arbeidsplassen i møte med berørte.
Anne Vestli
,Så utrolig bra skrevet, kjenner meg virkelig igjen.
Slaven Radic
,Har selv gått gjennom alt dette. Fantastisk skrevet. Skriver under på alt dette.
Linda
,Så sant..
Gry-Hege Heim Råum
,Takk for at du setter ord på sykdom som ikke synes umiddelbart utenpå, men kjennes i hele kroppen 🌸🌸🌸🌸
Veldig bra beskrevet. Er selv innlagt,med depresjon og angst. Slitsomt og ensomt
Ida Ba
,Takk for ordene ❤️. De traff noe vått i øyekroken.
Marte
,Godt skrevet, og mye jeg kan kjenne meg igjen i.
https://agendamagasin.no/debatt/a-sta-ufrivillig-utenfor-arbeidslivet-p…