Arbeidshverdagen i helse- og omsorgstjenesten preges i stadig større grad av dokumentasjon, kontrollrutiner og administrative oppgaver. Vi registrerer temperaturer i kjøleskap, kontrollerer desinfeksjonsrutiner, dokumenterer renhold, bestiller utstyr og mat, måler mattemperaturer, følger opp logistikk mot apotek og sørger for at alle prosedyrer er dokumentert og sporbare. 

Hver enkelt oppgave har en legitim hensikt. Utfordringen ligger i summen av dem. For hva skjer når stadig mer av arbeidstiden fylles av oppgaver som trekker helsepersonell bort fra pasientene?

Pasientene trenger mer omsorg

Parallelt med økende krav til dokumentasjon og kontroll har pasientgruppen endret seg. Flere bor hjemme lenger enn tidligere, og når de får plass i sykehjem, er de ofte i en langt mer alvorlig fase av sykdomsforløpet. Mange har komplekse helseutfordringer og behov for omfattende oppfølging. Beboere som kommer til sykehjem i dag, har ofte komplekse og sammensatte behov og befinner seg i en palliativ fase. Selv om enkelte trenger aktiv behandling, har de fleste behov for god symptomlindring, trygghet, nærvær og støtte til både seg selv og sine pårørende

Noen befinner seg i livets aller siste dager eller uker. Andre lever med alvorlig sykdom over lengre tid. Felles for dem er behovet for verdighet, omsorg og tilstedeværende helsepersonell.

Det er nettopp her kjernen i sykepleien ligger.

Systemoppgavene tar tiden fra pasientene

Personsentrert omsorg, slik Tom Kitwood beskriver den, handler om å se mennesket bak diagnosen. Det innebærer å ivareta identitet, relasjoner, autonomi og verdighet, særlig når sykdom og funksjonssvikt utfordrer den enkeltes livssituasjon. Innen palliasjon løftes de samme verdiene frem. Livskvalitet skapes ikke bare gjennom medisinske tiltak, men gjennom trygghet, relasjoner, kommunikasjon og opplevelsen av å bli sett og ivaretatt som menneske.

Likevel er det ofte nettopp disse aspektene ved omsorgen som kommer under press.

Når arbeidsdagen fragmenteres av stadig flere ikke-pasientrettede oppgaver, forsvinner tiden som burde vært brukt ved pasientens side. Ikke bare minutter, men den tiden som utgjør forskjellen mellom tilstrekkelig og god omsorg. Tid til å sette seg ned. Tid til å lytte. Tid til å oppfatte de små endringene som ikke fanges opp i et skjema. Tid til å støtte pårørende gjennom noen av livets vanskeligste samtaler.

Kvalitetssystemene kan svekke kvaliteten

Alle helsearbeidere ønsker å gi god omsorg. De ønsker å være til stede for pasientene. Likevel opplever mange at systemene i stadig større grad styrer oppmerksomheten mot registrering, kontroll og administrasjon.

Resultatet er et paradoks: Systemer som er etablert for å sikre kvalitet, kan i praksis redusere muligheten til å utøve den delen av kvaliteten som betyr mest for pasientene.

Dette er ikke et argument mot dokumentasjon, rutiner eller kvalitetskontroll. Slike systemer er nødvendige for å ivareta pasientsikkerhet og forsvarlige tjenester. Spørsmålet er snarere om balansen har forskjøvet seg.

Når høyt utdannet helsepersonell bruker stadig mer tid på oppgaver som kunne vært utført av andre yrkesgrupper eller organisert på en annen måte, er det rimelig å spørre om ressursene brukes riktig. Har vi organisert tjenestene slik at helsepersonells kompetanse kommer pasientene best mulig til gode?

Vi må bruke kompetansen annerledes

Hva om flere praktiske og administrative oppgaver ble flyttet ut av sykepleierrollen?

Hva om kvalitet i større grad ble målt gjennom pasientopplevelser, relasjoner og omsorg, og ikke bare gjennom antall registreringer og gjennomførte kontroller?

Hva om helsepersonell fikk større mulighet til å bruke tiden på det de er utdannet til?

Til syvende og sist handler dette ikke først og fremst om organisering eller systemer. Det handler om mennesker. Om pasienten som trenger en hånd å holde i. Om pårørende som trenger støtte og veiledning i en sårbar fase av livet. Om helsepersonell som ønsker å bruke sin kompetanse der den har størst verdi.

Derfor bør vi stille oss et grunnleggende spørsmål:

Hvilket helsevesen ønsker vi? Et helsevesen som dokumenterer omsorg, eller et helsevesen som gir den?