Regjeringens første handlingsplan mot kjønnslemlestelse kom i 2001 og bygget på prosjektet OK (Omsorg og Kunnskap mot kvinnelig omskjæring). Målet var todelt: å gi kvinner som var blitt utsatt for kjønnslemlestelse, nødvendig behandling og omsorg, og samtidig beskytte nye generasjoner fra å ha blitt utsatt for kjønnslemlestelse gjennom kunnskap og forebygging.

Prosjektets logo var en ufullstendig O. Selv om bokstaven mangler en del, leser vi den fortsatt som en O. Det samme gjelder kvinnene. De er ikke ødelagt, selv om de har blitt påført alvorlige fysiske og psykiske skader. Jeg ble selv utsatt for kjønnslemlestelse to ganger, men lever i dag et godt liv. 

Kjønnslemlestelse fratar kvinner kontroll over kroppen

WHO deler kjønnslemlestelse inn i ulike typer. Selv samme type inngrep kan gi svært forskjellige anatomiske resultater. Den mest omfattende formen – infibulasjon – innebærer at de ytre kjønnsleppene sys sammen slik at bare en liten åpning blir stående igjen. Før samleie eller fødsel må kvinnen åpnes igjen ved en deinfibulasjon.

Hensikten med infibulasjon er å forhindre at jenter har samleie. På mange måter kan denne praksisen sammenliknes med middelalderens kyskhetsbelte. Forskjellen er at kroppen selv blir sydd sammen for å forhindre samleie, og det finnes ikke noe nøkkel til å åpne den ved ønske. 

Handlingsplanen handlet derfor ikke bare om å forebygge kjønnslemlestelse. Den skulle også sikre omsorg og behandling til kvinner som allerede var utsatt, gi dem kunnskap om egen kropp, styrke selvfølelsen og hjelpe dem til å ta tilbake eierskapet til egen kropp og seksualitet.

Like viktig var det å øke faktakunnskapen i det offentlige hjelpeapparatet. Helsepersonell, lærere, ansatte i barnevernet og andre som møtte jenter og kvinner fra berørte miljøer, måtte forstå hva kjønnslemlestelse innebærer, hvilke fysiske og psykiske konsekvenser den kan få, og hvilke behov kvinnene kan ha. 

Kunnskap gir kvinner eierskap til kroppen

Gjennom sykepleierutdanningen fikk jeg en dypere forståelse av kroppens anatomi og fysiologi. Denne kunnskapen tok jeg med meg i arbeidet med regjeringens handlingsplan der jeg samlet kvinner, menn og ungdom for å spre kunnskap, forebygge kjønnslemlestelse og bidra til at utsatte kvinner fikk nødvendig hjelp og behandling.

I møtet med kvinnene forsto jeg hvor viktig kunnskap om egen kropp er. Mange hadde vokst opp med kjønnslemlestelse som en selvfølgelig del av kulturen og visste derfor ikke at det kunne være annerledes. De færreste hadde fått undervisning om kvinnens anatomi, seksuelle respons, lyst eller orgasme. Noen visste heller ikke at seksualitet kan og skal kunne innebære nærhet og nytelse for kvinnen – ikke bare tilfredsstillelse av mannen.

Samtidig var det viktig å snakke respektfullt om kultur og religion og skille mellom religiøs tro og tradisjoner som har utviklet seg over generasjoner. Kjønnslemlestelse praktiseres i ulike religiøse og kulturelle miljøer og må ikke brukes som grunnlag for å stemple kvinnene som er utsatt. En kvinne er ikke uren eller mindre verdt fordi hun er kjønnslemlestet – og heller ikke fordi hun ikke er det. Hun fortjener den samme respekten, verdigheten og retten til å bestemme over sin egen kropp. 

Kvinner trenger behandling for mer enn arr

For kvinner som er infibulert, kan første samleie bli en ny traumatisk og brutal opplevelse. Det forventes at mannen skal åpne kvinnen som er infibulert under samleie. Dersom det ikke lykkes, brukes noen ganger kniv eller barberblad. Jeg opplevde dette selv.

Mannen min klarte ikke å åpne meg, og forloverne forsøkte med barberblad. Til slutt måtte en lege utføre deinfibulasjon. Legen anbefalte at såret skulle få gro i fjorten dager, men etter bare tre dager ble jeg tvunget til samleie. Stingene revnet, jeg blødde i flere dager, og deretter måtte jeg ha samleie gjentatte ganger for å hindre at kjønnsleppene grodde sammen igjen.

Smerter ved samleie skyldes ikke nødvendigvis bare kjønnslemlestelsen. Arrvev og nerveskader kan gi smerter, men også traumer, spenninger i bekkenbunnen og manglende opphisselse og lubrikasjon. Behandlingen må derfor se hele kvinnen og omfatte både fysisk behandling, kunnskap, trygghet og psykisk støtte – med mål om et seksualliv uten smerte og tvang, og med mulighet for nærhet og nytelse.

I kampen mot kjønnslemlestelse har vi kommet et godt stykke, ikke minst takket være regjeringens handlingsplan, som ga arbeidet større oppmerksomhet og rekkevidde. I 2005 ble kampen ytterligere styrket gjennom NRKs TV-aksjon «Drømmefanger» til FOKUS (Forum for kvinner og utviklingsspørsmål) som bidro både med økonomiske midler og til å synliggjøre kjønnslemlestelse som vold mot kvinner og et spørsmål om helse og menneskerettigheter.

Kunnskap kan beskytte neste generasjon

Norsk Sykepleierforbundet og FOKUS har gjort det mulig for meg å sette opp et prosjekt i Somalia fra og med 2004. Mogadishu University har akseptert prosjektet mitt, og jeg fikk til og bidra i den somaliske loven mot kjønnslemlestelse. Alt dette har bidratt til at mange jenter slap dette brutale inngrepet. Men vi har fortsatt en lang vei å gå. 

Gjennom IN.NE i Østfold (Integreringsnettverk i Østfold) arrangerer vi helgeseminarer for kvinner, menn og ungdom der vi underviser og har åpen dialog om anatomi, seksualitet og konsekvensene av kjønnslemlestelse – også ved bruk av skisser og modeller.

Kunnskap og omsorg er våre viktigste verktøy for å forebygge denne praksisen og beskytte neste generasjon. Kunnskap er også avgjørende for å møte kvinnene med respekt og forståelse – uten å stigmatisere dem – og samtidig kunne bidra til å beskytte neste generasjon.

Vi lever ikke lenger i faraoenes tid. Ingen religion krever at jenter skal utsettes for denne brutaliteten. Kroppen er skapt med verdi og verdighet. Den skal ikke lemlestes for å tilfredsstille gamle tradisjoner. Kjønnslemlestelse er ikke religion. Det er en skadelig praksis som må ta slutt.