Jeg pleier å si at jeg på mange måter er oppvokst på sykehjem og sykehus. Mens andre barn dro hjem til foreldrene sine og spiste middag, tilbrakte jeg mye av oppveksten i korridorer og rom bygget for den siste fasen i livet.

De ansatte var gode mot mamma, og mange gjorde det lille ekstra. Det er jeg takknemlig for. Samtidig skulle jeg ønske det var mer rom for det som gjør dagene gode: noen å prate med, noe å glede seg til og noe hyggelig å være med på. Selv om du bor på sykehjem, trenger du å føle at du fortsatt er med.

Noen ganger skjedde det noe hyggelig. Andre ganger skjedde det lite. Det var ofte avhengig av hvem som var på jobb, og om noen hadde tid og overskudd.

Det var ikke mangel på omtanke.

Et verdig liv kan ikke være avhengig av at en presset ansatt klarer å finne noen ekstra minutter i en travel arbeidsdag. Et varmt hjerte er avgjørende, men det kan ikke erstatte struktur, ledelse og systematisk arbeid.

Et menneske trenger mer enn pleie

Medisiner skal deles ut. Måltider skal serveres. Kroppen skal vaskes. Alt dette er nødvendig. Jeg vet det. Men et menneske trenger mer.

Noen å snakke med. Noe å glede seg til. Frisk luft, musikk, mat som vekker minner og muligheten til å bruke det man fortsatt mestrer. Kontakt med familie, venner og lokalsamfunn.

Dette er ikke pynt på omsorgen. Det er helse.

Når budsjettene strammes og dagene blir travlere, er det ofte det sosiale og forebyggende som forsvinner først. Norge får flere eldre og færre hender. Vi kan ikke bare løpe fortere.

Flere eldre skal bo hjemme lenger. Det kan være riktig og ønskelig. Men hjemmet er ikke nødvendigvis et godt sted å bli gammel dersom dagene fylles av ensomhet og utrygghet.

Teknologi kan varsle om fall og minne oss på medisiner. Den kan ikke ta deg under armen og følge deg til et fellesskap. Den kan heller ikke gi deg følelsen av å være savnet.

Skal flere bo trygt og godt hjemme, må vi også bygge lokalsamfunn som ser dem.

Samarbeid må erstatte tilfeldigheter

Kommunene kan ikke løse dette alene. Pårørende kan ikke være en ubegrenset reserveberedskap. Frivilligheten skal heller ikke erstatte fagfolk.

Når kommuner, pårørende, frivillige, skoler og barnehager samarbeider, kan vi skape noe ingen klarer alene. Generasjonsmøter gir tilhørighet. Møteplasser kan forebygge isolasjon. Godt pårørendesamarbeid kan gi tryggere tjenester. Men det må organiseres, ikke overlates til tilfeldighetene.

Det er derfor jeg arbeider i Stiftelsen Livsglede for eldre. Gode øyeblikk kan ikke bestilles på kommando. Men vi kan bygge systemer som gjør frisk luft, fellesskap, aktivitet og kontakt med lokalsamfunnet til en naturlig del av hverdagen.

Alle må sitte rundt samme bord

Det er med denne historien i bagasjen jeg er med på å utvikle Livsgledekonferansen 2027 under overskriften «Eldres helse er folkehelse».

Jeg ønsker ikke en konferanse der folk nikker til det de allerede er enige i og reiser hjem med en mappe de aldri åpner igjen. Vi har alle vært der.

Skal vi finne løsninger som virker, må ansatte, ledere, eldre, pårørende, frivillige og beslutningstakere sitte rundt det samme bordet. På konferansen skal erfaringer og forslag bli til konkrete anbefalinger som kan tas videre.

Politikerne skal også utfordres. Kai Steffen Østensen fra Arbeiderpartiet og Kristian August Eilertsen fra Fremskrittspartiet møtes til debatt. Begge sitter i Stortingets helse- og omsorgskomité.

Hvordan skal kommunene håndtere flere eldre og færre ansatte? Hvem har ansvaret for at eldre har noen å være sammen med og noe å leve for? Og vil politikerne prioritere det som gir innhold i livet, selv når det er vanskeligere å måle enn vedtakstimer og liggedøgn?

Vi trenger ærlige svar og vilje til handling.

Mammas erfaring kan hjelpe andre

Jeg kan ikke forandre årene mamma hadde på sykehjemmet. Men erfaringene hennes kan brukes til noe.

De minner meg om at god omsorg ikke bare handler om å holde mennesker i live. Den handler om å gi mennesker mulighet til fortsatt å leve.

Én konferanse løser ikke eldreomsorgens utfordringer. Løsningene kommer heller ikke dersom ansatte, pårørende, frivillige og beslutningstakere fortsetter å sitte på hver sin kant.

Mamma får ikke årene sine tilbake, men mange andre har fortsatt gode år foran seg.

Hva vi fyller dem med, er vårt ansvar.