Mamma fikk pleie, men gode dager var avhengig av hvem som hadde tid

Hun var ikke engang 40 år da sykehjemmet ble hjemmet hennes. Jeg skulle ønske det var større rom for det som kunne gjøre dagene hennes gode.
Jeg pleier å si at jeg på mange måter er oppvokst på sykehjem og sykehus. Mens andre barn dro hjem til foreldrene sine og spiste middag, tilbrakte jeg mye av oppveksten i korridorer og rom bygget for den siste fasen i livet.
De ansatte var gode mot mamma, og mange gjorde det lille ekstra. Det er jeg takknemlig for. Samtidig skulle jeg ønske det var mer rom for det som gjør dagene gode: noen å prate med, noe å glede seg til og noe hyggelig å være med på. Selv om du bor på sykehjem, trenger du å føle at du fortsatt er med.
Noen ganger skjedde det noe hyggelig. Andre ganger skjedde det lite. Det var ofte avhengig av hvem som var på jobb, og om noen hadde tid og overskudd.
Det var ikke mangel på omtanke.
Et verdig liv kan ikke være avhengig av at en presset ansatt klarer å finne noen ekstra minutter i en travel arbeidsdag. Et varmt hjerte er avgjørende, men det kan ikke erstatte struktur, ledelse og systematisk arbeid.
Et menneske trenger mer enn pleie
Medisiner skal deles ut. Måltider skal serveres. Kroppen skal vaskes. Alt dette er nødvendig. Jeg vet det. Men et menneske trenger mer.
Noen å snakke med. Noe å glede seg til. Frisk luft, musikk, mat som vekker minner og muligheten til å bruke det man fortsatt mestrer. Kontakt med familie, venner og lokalsamfunn.
Dette er ikke pynt på omsorgen. Det er helse.
Når budsjettene strammes og dagene blir travlere, er det ofte det sosiale og forebyggende som forsvinner først. Norge får flere eldre og færre hender. Vi kan ikke bare løpe fortere.
Flere eldre skal bo hjemme lenger. Det kan være riktig og ønskelig. Men hjemmet er ikke nødvendigvis et godt sted å bli gammel dersom dagene fylles av ensomhet og utrygghet.
Teknologi kan varsle om fall og minne oss på medisiner. Den kan ikke ta deg under armen og følge deg til et fellesskap. Den kan heller ikke gi deg følelsen av å være savnet.
Skal flere bo trygt og godt hjemme, må vi også bygge lokalsamfunn som ser dem.
Samarbeid må erstatte tilfeldigheter
Kommunene kan ikke løse dette alene. Pårørende kan ikke være en ubegrenset reserveberedskap. Frivilligheten skal heller ikke erstatte fagfolk.
Når kommuner, pårørende, frivillige, skoler og barnehager samarbeider, kan vi skape noe ingen klarer alene. Generasjonsmøter gir tilhørighet. Møteplasser kan forebygge isolasjon. Godt pårørendesamarbeid kan gi tryggere tjenester. Men det må organiseres, ikke overlates til tilfeldighetene.
Det er derfor jeg arbeider i Stiftelsen Livsglede for eldre. Gode øyeblikk kan ikke bestilles på kommando. Men vi kan bygge systemer som gjør frisk luft, fellesskap, aktivitet og kontakt med lokalsamfunnet til en naturlig del av hverdagen.
Alle må sitte rundt samme bord
Det er med denne historien i bagasjen jeg er med på å utvikle Livsgledekonferansen 2027 under overskriften «Eldres helse er folkehelse».
Jeg ønsker ikke en konferanse der folk nikker til det de allerede er enige i og reiser hjem med en mappe de aldri åpner igjen. Vi har alle vært der.
Skal vi finne løsninger som virker, må ansatte, ledere, eldre, pårørende, frivillige og beslutningstakere sitte rundt det samme bordet. På konferansen skal erfaringer og forslag bli til konkrete anbefalinger som kan tas videre.
Politikerne skal også utfordres. Kai Steffen Østensen fra Arbeiderpartiet og Kristian August Eilertsen fra Fremskrittspartiet møtes til debatt. Begge sitter i Stortingets helse- og omsorgskomité.
Hvordan skal kommunene håndtere flere eldre og færre ansatte? Hvem har ansvaret for at eldre har noen å være sammen med og noe å leve for? Og vil politikerne prioritere det som gir innhold i livet, selv når det er vanskeligere å måle enn vedtakstimer og liggedøgn?
Vi trenger ærlige svar og vilje til handling.
Mammas erfaring kan hjelpe andre
Jeg kan ikke forandre årene mamma hadde på sykehjemmet. Men erfaringene hennes kan brukes til noe.
De minner meg om at god omsorg ikke bare handler om å holde mennesker i live. Den handler om å gi mennesker mulighet til fortsatt å leve.
Én konferanse løser ikke eldreomsorgens utfordringer. Løsningene kommer heller ikke dersom ansatte, pårørende, frivillige og beslutningstakere fortsetter å sitte på hver sin kant.
Mamma får ikke årene sine tilbake, men mange andre har fortsatt gode år foran seg.
Hva vi fyller dem med, er vårt ansvar.





























6 Kommentarer
Vigdis Sælid
,Min mann er på en korttidavdeling ved et sykehjem og det har blitt vedtatt at han må ha en permanent sykehjemsplass. Etter hva som er blitt sagt så kan han ikke motsi seg den første ledige plass som tilbys. Vi, hans pårørende kan sette opp en ønskeliste for hvilke steder vi ønsker for ham. Han er en høyt utdannet og tidligere velfungerende mann som alltid har levd for jobben. Den har betydd så mye og nå er han kognitivt og fysisk ikke i stand til å glede seg til å ta fatt på oppgaver som å finne løsninger på kompliserte prosjekter. Han fylte 80 år på sykehuset der han ble innlagt etter et fall hjemme med påfølgende subduralt hematom. Han trenger mye hjelp. Jeg, hans kone gjennom de siste 30 år er hos ham hver eneste dag, noen dager blir det to ganger. Hans tre barn besøker ham jevnlig og særlig datteren bruker det meste av sin fritid hos ham. Alle hans barn bor lenger unna, med mer utfordrende reisevei for å besøke faren sin.
Mitt viktige spørsmål er: Hvordan skal vi som ikke har hatt behov for å kjenne til hvilket sykehjem vi skal ønske for ham som vi ønsker skal kunne dekke alt som for oss virker nødvendig i en situasjon som er veldig vanskelig! Bare tanken på at vi ikke lenger skal ha samme adresse ble et sjokk da det gikk opp for meg. Det er to sykehjem som jeg kan gå til og fra, og det ene har jeg fått mest positive referanser til. Hva vil være det beste for ham; et stort sted med leger i ukedagene, eller muligens et mer personlig og hyggelig sted for både ham og hans pårørende. Nye pleiere må han uansett forholde seg til hvor enn det blir. Jeg har tenkt meg til det sykehjemmet som jeg tror er best(men hva vet jeg) i dag for å se hvordan det ser ut for meg; jeg vet at mannen min lett blir utrygg ved nye omgivelser, transport osv., men jeg kan være hos ham mens ting roer seg. Han er ikke dement, men får delir pga stadige infeksjoner. Altså akutt forvirring. Dette ble nok en veldig lang kommentar, men jeg liker å skreve ned tanker, erfaringer og daglige hendelser. En vond erfaring er at han har vært utsatt for minst tre alvorlige avvik gjennom de siste 4 måneder.
Unni fonneland
,Flott skrevet og veldig viktig for folk som jobber i dette systemet. Og spesielt for folk som administrerer f eks sykehjemsplasser. Ingen burde presses til å si ja til plass et sted de pårørende ikke ønsker.
Arnold
,Veldig godt innlegg❤️
Svanhild
,Nydelig skrive og heilt nødvendig at vi står saman om oppgåvene om alle dei mange behova. Noko er helsehjelpa sitt ansvar, noko er brukaren, pårørande og frivillige sitt ansvar, og veldig mykje ligg ofte i eit godt samspel midt imellom.
Ann
,Det er veldig leit at mange pasienter får ikke på tiden helse hjelp på sykehjem. Mange lederne ønsker tar ansatte ufaglært billig kreft på sykehjemmene. Når pasiente ringe at for hjelp med noen får kritikk fra ansatte på sykehjem
Esistanter veldig mye som ansatt på sykehjem
Litte fag personer på jobb som fast ansatt på sykehjem. Esistanter har ikke peiling om sykdommer jobbe 100%fast på sykehjem i Helle Vestlandet. Esistanter at blir ikke bestått fagprøve, de er ansvar til hver pasient på sykehjem. Hvem skal hjelpe? Hvor er fag personer som ansatt på sykehjem? Det stort Dell galt. Ufaglært kan ikke bruke god tidd hjelpe pasient med helse og omsorg på sykehjem
Ulf
,Takk Ann. Takk for sanne ord