Vi har perfeksjonert kunsten å stille de svakeste til ansvar, mens makthavende parter får definere spillereglene. To vidt forskjellige debatter, men med et ubehagelig fellestrekk. Hvem gransker de som sitter med makten?

I NRKs Debatten 8. oktober ble det diskutert om «en tvetydig berøring i halvfylla» er det samme som en overfallsvoldtekt. Det må ha vært ukens mest elegante avsporing for å unngå å snakke om samtykke, taushet og makt.

Et overgrep kan sette dype spor

I fjor tok en venninne sitt eget liv. Noen år tidligere ble hun utsatt for voldtekt.

Selvmord har sjelden én årsak, og jeg skal ikke spekulere i hvorfor hun tok sitt eget liv, men jeg så hvor mye hendelsen endret henne. Mens noen mennesker kjemper for å overleve konsekvensene av et overgrep, diskuterer andre i beste sendetid hva som kan defineres som en voldtekt.

Vi gjemmer oss bak diskusjoner om gråsoner i debattene, mens mennesket og de ødeleggende konsekvensene mistes av syne.

Hvem undersøker om arbeidsgiver oppfyller egne plikter?

I sykefraværsdebatten rettes mye av oppmerksomheten mot arbeidstakerens plikter. Men hva skjer når lederen selv er en del av problemet, samtidig som vedkommende har ansvaret for å følge opp den sykmeldte? Fastlegen Mozzie Marvathi er en av dem som har satt spørsmålstegn ved dagens praksis.

For hvem sikrer at det foretas grundige og uavhengige undersøkelser dersom ansatte varsler om mulig systemsvikt, og kritikken gjelder ledelsen selv?

Problemstillingen er ikke ny. I en Fafo-rapport fra 2022 kom det frem at rundt to av ti arbeidstakere som varslet, opplevde sanksjoner, mens fire av ti oppga at varslingen ikke førte til endringer.

Lovfestede rettigheter og gode rutiner har begrenset verdi dersom det ikke finnes en reell vilje til å undersøke mulig svikt eller stille dem som har makten, til ansvar.

Hvem har makten til å definere sannheten?

Voldtekt og mangelfull sykefraværsoppfølging er selvsagt ikke sammenliknbare handlinger. Likevel er spørsmålene om hvem som får bestemme hva som skal undersøkes, og hvem som må leve med konsekvensene, påfallende like.

Lege og forfatter Gabor Maté utfordrer i boken Myten om det normale forestillingen om at det vi betrakter som normalt, nødvendigvis er sunt. Det er et betimelig perspektiv i et samfunn som gransker den sykes funksjonsevne med lupe, men sjelden retter det samme kritiske blikket mot systemene som skal ivareta vedkommende.

Makt finnes også i de små møtene mellom mennesker. Som sykepleierstudent vet jeg at den hvite uniformen gir makt. Andre ganger er det legen, lederen eller politikeren som har makten. Men hvor ofte er det pasienten? Den som er syk, sårbar og avhengig av at andre lytter, blir altfor ofte den som har minst innflytelse over det som angår eget liv.

Er vi som bærer den hvite uniformen, egentlig bevisst på makten vi har? Og hvem stiller spørsmål ved våre vurderinger når pasientens opplevelse ikke samsvarer med vår?

Makt krever ansvar og vilje til å tåle kritikk

En giftig kultur kan oppstå når frykt, maktspill og manglende tillit får prege miljøet. Å snu utviklingen krever langt mer enn nye verdier, strategier og festtaler. Ansatte må tørre å si fra når noen blir dårlig behandlet. Kritikk og varsler må undersøkes grundig. Og ledere må gripe inn når noen tråkker over streken, selv om det betyr at de må utfordre personer med stor makt.

Rettssikkerhet kan ikke være et prinsipp makthavere viser til når det passer dem. Den må fungere i praksis, særlig når det er makthavernes egne handlinger og ansvar som skal undersøkes og etterprøves.

For makt handler ikke bare om hvem som tar beslutningene. Den handler også om hvem som blir trodd, hvem som blir lyttet til, og hvem som får definere sannheten.

Vi er blitt flinke til å granske dem som allerede står svakt. Kanskje er det på tide å rette det samme kritiske blikket mot dem som har makten til å gjøre noe med det.