Romandebuterer med framtidsskrekk fra Helse-Norge
– Debatten om prioriteringer kommer ikke til å bli lettere fremover, sier Sigrid Sollund, som romandebuterer med en satirisk og mørk skildring av framtidas helsevesen.
Anslaget i romanen «Hevnklinikken» er brutalt: På et legekontor får en kvinne vite at hun har kreft med spredning, men at hun ikke kvalifiserer til kurativ behandling.
Hennes koeffisient er nemlig kun 0,2. Det har myndighetene regnet ut. Hun har jo verken barn, partner eller høytlønnet jobb i privat sektor.
I Sollunds versjon av en nær framtid har politikerne nemlig tatt konsekvensene av en stadig større mangel på personell, medisiner og sengeplasser.
Etter anbefaling fra det hurtigarbeidende Gule-utvalget er det blitt innført et strengt prioriteringssystem.
Nå er det din samfunnsøkonomiske verdi som avgjør om du kvalifiserer for behandling.
Et enkelt tall, den såkalte koeffisienten, kan utgjøre forskjellen på liv eller død.
Karikerte møter med helsevesenet
– Jeg har jo ledet utallige debatter om prioriteringer innen helse, om hvem som skal få hvilke behandling, om innkjøp av nye medisiner, klageadgang og så videre, sier Sollund da Sykepleien spør om hvordan ideen først oppsto.
– Slike diskusjoner kan høres så formelle ut i studio, men det er jo noe helt annet for menneskene som faktisk står i det.
I NRKs studioer har Sollund ledet programmer som Dagsnytt 18, Politisk kvarter og Ukeslutt. Nå har hun meldt overgang til Morgenbladet, der hun starter opp i oktober.
Hun har tidligere gitt ut flere fagbøker, men «Hevnklinikken» er hennes skjønnlitterære debut.
– Jeg trodde aldri jeg skulle skrive roman om helsevesenet, men det var mange debatter og etiske dilemma som fikk tankene til å spinne, sier hun.
– Jeg har jo også hatt egne møter med helsevesenet som jeg karikerer eller blåser opp i boka.
Falsk koma og komplisert surrogati
Kvinnen med kreft og lav koeffisient er bare en av flere skjebner som tegnes opp. De ulike trådene flettes sammen gjennom sine forbindelser til den såkalte hevnklinikken – et dystert og satirisk nav i romanen.
En annen av historiene handler om en sliten småbarnsmor som faker koma. Hennes pårørende presenteres for muligheten for donasjon av for eksempel en nyre eller en bit av leveren.
«Margretes friske kropp kunne komme til nytte for andre som trengte den. Da kunne Margretes koeffisient fort øke igjen.»
I en tredje historie tilbyr en kvinne seg å bære frem søsterens barn. Også her strammes den etiske knuten til når det blir snakk om å justere fosterets DNA.
«Da kan vi bytte ut problemgenet, for Guro har ikke samme mutasjon.»
Person møter system
– Innen helse er det ofte ikke medisinske muligheter det står på, men ressurser, prioriteringer og etiske valg, sier Sollund.
– For meg handler boka mye om møter mellom person og system. Jeg synes det er interessant å forfølge en tanke og se hva som dukker opp av konsekvenser og etiske dilemma.
«Hevnklinikken» er godt krydret med referanser til aktuell samfunnsdebatt. Her er blant annet et hurtigarbeidende utvalg som får store konsekvenser, nedleggelse av helseforetakene, en «frihetsreform for seniorer», kontroversiell kameraovervåkning, den nye profesjonen velværepleier og et helsevesen der mye er overlatt til en langt fra ufeilbarlig kunstig intelligens.
Sollund understreker likevel at romanen verken er ment som en anklage mot noen eller et meningsinnlegg.
– Jeg har bare latt fantasien få utløp, og alt er satt veldig på spissen. Men debatten om prioriteringer i helsevesenet kommer ikke til å bli lettere fremover.
Håpefull, tross alt
Selv om romanens visjoner kan virke mørke, er Sollund håpefull for fremtiden.
– Forhåpentlig klarer vi å styre fornuftig i dette vanskelige landskapet der vi for eksempel må finne ut hva teknologien kan hjelpe oss med og hva vi fortsatt vil trenge mennesker til.
– Du har ledet mange debatter. Håper du boka vil føre til debatt?
– Neppe på nasjonalt nivå, men kanskje noen diskusjoner rundt middagsbordene?
1 Kommentarer
Helene Samnøy
,Dette er både interessant og urovekkende lesning. Kanskje trenger vi nettopp slike dystopier for å stoppe opp og spørre: Hvor er vi på vei, og hvilke verdier ønsker vi at helsevesenet vårt skal bygge på?
For noe av det Sigrid Sollund setter på spissen, finnes kanskje allerede i mildere former.
Vi har lenge målt aktivitet og kostnader gjennom blant annet DRG-systemet. Jeg har selv arbeidet i helsevesenet og sett hvordan leger måtte bruke tid på å gå tilbake i journaler for å sikre at diagnoser og bidiagnoser var riktig kodet, fordi dette påvirket hvor mye sykehuset fikk betalt. Det betyr selvsagt ikke at DRG måler menneskeverd. Men det viser hvor lett økonomiske måleverktøy kan begynne å påvirke hvordan vi organiserer arbeidet rundt pasienten.
Samtidig kan arbeidstakere med behandlingsforsikring få raskere tilgang til private tilbud. Og private aktører kan i større grad velge hvilke pasienter de kan og vil behandle, mens det offentlige må være der også for dem som er kompliserte, risikofylte og ressurskrevende. Det har jeg selv erfart som pasient.
Jeg er ikke motstander av verken private helsetjenester, prioriteringer eller økonomisk styring. Et bærekraftig helsevesen må forholde seg til begrensede ressurser. Men kanskje må vi være langt mer oppmerksomme på hva målingene og insentivene over tid gjør med systemet vårt.
For det finnes en grense mellom å beregne hva helsehjelp koster og å begynne å betrakte mennesket gjennom regnestykket.
Et solidarisk helsevesen bygger på en ganske radikal tanke: Den som trenger mest, skal ikke være mindre verdt fordi hun koster mest.
Vi trenger tallene. Men tallene må tjene pasienten, ikke pasienten tallene.
Kanskje er det nettopp derfor Hevnklinikken kan være viktig. Ikke fordi Sollunds dystopi er virkeligheten i dag, men fordi den får oss til å stille spørsmålet mens vi ennå kan påvirke svaret:
Hva slags helsevesen vil vi være på vei mot?