DRAMMEN OG FURUSET (Sykepleien): I mye av helsevesenet stykkes tiden opp i «timer» og «avtaler». Samtidig finnes det institusjoner, avdelinger og rom der mennesker blir boende i uker, måneder og år. Steder i grenselandet mellom behandlingssted, arbeidsplass og hjem.

Her foregår en kontinuerlig balansegang mellom ulike behov, ønsker og krav: Smittevern versus verdighet. Funksjonalitet versus trivsel. Privatlivets fred versus pasientsikkerhet. Effektivitet versus estetikk.

Et rom med utsikt

Fra tredje etasje har Mina Skjennem og Tor Kristian Bogstrand utsikt over fjorden.

Rommet deres er lite, men lyst: nye senger, et par stoler, garderobeskap og eget bad. Veggene virker tykke, og lydene er dempet.

Paret er verken hjemme hos seg selv eller på hotell.

For ved den ene sengen står en brystpumpe for sykehusbruk parkert. I vinduskarmen skimtes bøker med titler som «Snart foreldre» og «Spedbarnsboken». 

Bak en uttrekkbar skillevegg bor det nemlig en til. Åtte dager etter en brå og uventet ankomst veier Sverre 1297 gram.

– Han er jo verdens fineste, da, sier nybakt mamma Mina om sønnen.

– En sterk, liten krabat, istemmer en tydelig stolt pappa.

Et slags hjem

Sverres del av rommet er dominert av hypermoderne, medisinsk utstyr. Skjermer, slanger og maskiner.

Den vesle gutten, som ble født i uke 29, ligger godt inntullet i en varmeseng som ifølge displayet holder nøyaktig 37,2 grader. Vitale verdier måles kontinuerlig under ekstra oppsyn av en sykepleier.

Kontrasten mellom de to delene av rommet på nyfødtintensivavdeling ved Drammen sykehus er slående: 

Halve arealet er designet for trygg ivaretakelse av en bitte liten og sårbar pasient. Den andre halvdelen fungerer som et slags hjem.

Her skal Sverre og foreldrene bo de neste månedene. Her skal de venne seg til å være en familie på tre.

– Vi ante ikke at de hadde slike rom der vi også kunne bo, forteller Mina.

– Når vi først har forsøkt det, er det vanskelig å forestille seg at det kunne være annerledes, sier Tor Kristian.

Privatliv og nærhet

Avdelingsleder Lene Tandle Lyngstad har jobbet ved ulike nyfødtintensivavdelinger siden 1995.

– Den gang var foreldrene i liten grad til stede, minnes hun.

– De ble sett på som verktøy for barnet, mens i dag jobber vi familieorientert i alt vi gjør.

Ved siden av jobben skriver Lyngstad på en doktorgrad om nettopp betydningen nettopp slike av familierom på nyfødtintensivenheter.

– Her flytter foreldrene inn på avdelingen og blir gjerne i månedsvis. Deres behov som friske voksne er selvsagt veldig annerledes enn for de prematurfødte pasientene.

De todelte intensivrommene er utformet for å gi muligheter for privatliv, ro og samtidig nærhet til den familiens minste.

Foreldrene oppfordres til å ta seg turer ut. Rommet deres har ikke eget fjernsyn. Det blir forstyrrende. Men like borti korridoren er et kaféliknende rom der de kan forsyne seg av mat og se det de måtte ønske på stor skjerm.

Helsefremmende interiør

– Hvis omgivelser og interiør oppleves hjemlig, kan det gi helsegevinster, sier Marte Loen.

Hun er styreleder i Arkitektforum for helsebygg og jobber som arkitekt i Link arkitektur.

Loen har en egen plass i hjertet for nettopp nyfødtintensivavdelinger, etter selv å ha født prematurt på ferie i Italia. 

Selv om avdelingen der var flunkende ny, var det ikke lagt til rette for pårørende. Det inspirerte til å jobbe for bedre forhold her hjemme.

– I Skandinavia og flere andre land har det de siste årene blitt vanligere at foreldre flytter inn sammen med barnet på nyfødtintensiv i takt med utbredelsen av familiesenteret omsorg.

Loen trekker frem nye Drammen sykehus som et godt eksempel, der det fremheves at «foreldrene er en naturlig og viktig del av barnets behandling fra første stund».

– Foreldre kan bli boende på slike avdelinger i flere måneder – og det i en særlig sårbar periode. Bånd skal knyttes, og man har mange tanker og bekymringer. Da har det betydning hvordan man har det rundt seg.

Personlig preg

– Hva som er hjemlig, vil variere fra gruppe til gruppe og individ til individ.

Det sier Loens kollega i Link arkitektur, sivilarkitekt Gabrielle Bergh, som også underviser og forsker ved Institutt for bygg- og miljøteknologi på NMBU.

– Når pasientgruppen for eksempel er personer med demens eller psykiske utfordringer, blir det helt andre behov som skal oppfylles. Og en pasient kan ha helt andre ønsker enn en annen.

Dette gjør det viktig å åpne for muligheten til å sette personlig preg på beboerrom.

– Det er forsket på at dette har en positiv, helsebringende effekt.

Bergh forteller hvordan veien frem til nye helsebygg er brolagt med kompromisser og vekting av ulike hensyn. I overgangen mellom plan og gjennomføring kan mye bli skrelt bort.

– Det blir gjerne noen diskusjoner mellom prosjekterende og oppdragsgiver. Ofte vil økonomi få siste ordet.

– Dette er problematikk vi står i hele tiden, bekrefter Loen.

Hun beskriver hvordan de jobber med hele sanseapparatet i bakhodet. For eksempel kan det være mye lyd på en institusjon. Varslinger, maskiner og stemmer.

– Gardiner kan bidra en del til lyddemping, men her vil ofte de ansvarlige for smittevern og renhold ha et ord med i laget, forteller Loen.

Om et rom har gardiner, kan dessuten beboere selv styre innsyn og solskjerming, men ofte er det krav om at slik kontrolleres sentralt på helseinstitusjoner.

 – Vi vil skape gode rammer som bidrar til at folk lettere og fortere blir friske, men ofte er det formelle krav vi ikke kommer utenom.

Landsbyliv på østkanten

Balansegangen mellom drift og hjemlighet trås daglig en rekke steder i helsevesenet og spenner hele livsløpet – fra nyfødtintensiv til eldreomsorg.

Et stykke øst i Oslo finner vi et eksempel på det sistnevnte. Her rusler en gjeng langs en opphøyet gangvei som snirkler seg mellom frodige plantekasser og lune drivhus. 

Gruppen svipper innom en kafé, en kolonialbutikk, et snekkerverksted, et bibliotek og et treningssenter.

På veien passerer de stadig folk som smiler og hilser fra solrike benker.

Gjengen som rusler rundt, består primært av svenske arkitekter og byggingeniører som har tatt turen for å la seg inspirere av dette navngjetne sykehjemmet for personer med demens.

Det vil si: Man bruker sjelden ordet «sykehjem» her. Her heter det «hageby», et begrep som vekker assosiasjoner til noen av byens mer eksklusive boligområder.

Imponerte svensker

Furuset hageby åpnet dørene i 2024 og kan sies å inngå i en trend som går bort fra institusjonspregede sykehjem og mot mer hjemlige miljøer, gjerne kalt demenslandsbyer.

Svenskene på omvisning lar seg tydelig imponere. En spør på spøk hvordan man kan stille seg i kø for en plass.

Flere skryter av fargebruk, åpenhet, materialvalg og fasiliteter.

– Alt er bygget med en veldig menneskelig skala, synes Patrick Barnekow.

Den svenske arkitekten har 25 års fartstid med tegning av helsebygg.

– Det er så lyst og romslig. Arealet per beboer er større her enn vi tillates av våre oppdragsgivere i Sverige. Det er fascinerende og viktig. 

Inne i en av boenhetene slås Barnekow av planløsninger han ikke er vant til hjemmefra. Blant annet hvordan beboerrommene plassert på kun den ene side av relativt korte korridorer, mens kjøkken og andre fellesarealer befinner seg på den andre siden.

– Det åpner veldig opp. Jeg er veldig imponert over bruken av dagslys og kontakten man har med det overalt.

Helsefremmende omgivelser

I helsebygg er interiør mer enn en diskusjon om estetikk og praktiske løsninger. Omgivelsene påvirker i stor grad hvordan vi har det. Farger, teksturer, materiale, lys og lyd har beroligende eller stressende effekt på kropp og sinn. Nedbrytende eller helsebringende.

– Ved å gjøre gode prioriteringer mellom krav til sikkerhet og drift, og ønsket effekt av interiøret, kan vi gi pasienter, ansatte og besøkende positive opplevelser sier Lehong Yang i Ratio arkitekter.

– Et bomiljø som oppleves varmt og innbydende, kan bidra til kortere helingsprosess enn et bomiljø som oppleves kaldt og sterilt.

Interiørarkitekten har jobbet med helsebygg i over 25 år.

– For å oppnå helsefremmende omgivelser og et hjemlig miljø tilstreber vi å benytte naturlige materialer med tekstur og stofflighet. Samtidig vet vi at det er strenge krav til overflater i helsebygg. Sammen med oppdragsgiver kartlegger vi arealer hvor det er mulig å bruke naturlige materialer for å tilføre en følelse av hjemlighet uten at det går på bekostning av andre krav.

Må tåle søl, slitasje og spriting

I venteværelser er det viktig at miljøet oppleves positivt, lunt og innbydende. Yang forteller at man i Danmark ofte bruker skinn på ventebenker.

– Det puster godt og har lang levetid, påpeker hun.

– Skranken er manges første møte med sykehuset eller institusjonen. Det er beroligende å kunne lene seg på naturlig treverk.

Yang forklarer hvordan overflater, særlig på sykehus, må tåle hyppig og kraftig rengjøring. Materialene må motstå søl, slitasje og spriting. De må også være brannsikre, slitesterke og ha lang levetid.

– Selv om interiør utgjør en relativt liten del av totalbudsjettene, kan stram økonomi sette begrensninger for bruk av naturlige materialer.

– Men vi vet at tre virker beroligende på for eksempel mennesker med demens og andre psykiske utfordringer. Brukerne må alltid komme først, mener jeg.

– Utsikt og tilgang til natur gjennom store vindusflater og innbydende uteområder er også et viktig helsebringende virkemiddel, forteller hun.

Kvaliteter tilpasset pasientgruppen

Yang opplever ofte at behov, ønsker og krav kommer i konflikt med hverandre.

– Eksempelvis kan gardiner bidra til å gi et rom særpreg med lunhet og farge, men byr også på utfordringer med tanker på smittevern, renhold og brannsikkerhet, sier hun.

– For enkelte pasientgrupper må interiøret også ta høyde for risikoen for selvskading. Speil og vinduer må være uknuselige. Møbler må ha kvaliteter som er tilpasset pasientgruppen, for eksempel ved å være fast monterte eller spesielt solide.

Yang håper på økt bevissthet om hvordan omgivelsenes påvirker hvordan vi har det i kommende helseprosjekter.

Spreke beboere

– Dette føles ikke så mye som en institusjon, mer som en liten by, synes sykepleier May Linn Enerly på Furuset Hageby.

Hun har jobbet ved flere sykehjem siden hun var ferdig utdannet i 2012, men aldri et sted som likner dette.

– De hadde uteområder der jeg var før også, men ikke skjermet, slik som her. Her er alle dørene åpne, og alle kan gå inn og ut som de vil, men hele tiden trygt innenfor hagebyens grenser.

Enerly merker effekten på beboerne humør og form.

– De er sprekere enn andre steder jeg har vært. Her kan de trene, spasere rundt på egen hånd og får gått mer i trapper.

Sykepleierkollega Victor Gonzales nikker gjenkjennende og minnes grått interiør og trange bad på det det forrige sykehjemmet der han jobbet.

– Det frister ikke å dra tilbake til noe slik etter å ha vært et sted som dette, sier han.

– Du føler en viss stolthet over å kunne tilby et verdig hjem.