Omsorgstretthet tar fra sykepleiere noe av det som gjør yrket meningsfullt
Vi lærer mye om pasientens behov, men altfor lite om våre egne.
Omsorg er grunnmuren i sykepleiefaget. Det er den som gjør at vi møter pasienter med varme, tålmodighet og faglig trygghet. Men omsorg har også en bakside – en vi som nyutdannede sykepleiere opplever at det snakkes altfor lite om.
I arbeidet med bacheloroppgaven vår fordypet vi oss i omsorgstretthet. Vi gjorde en litteraturstudie og analyserte tre vitenskapelige artikler. Det som kom frem, var både gjenkjennelig og urovekkende.
Omsorgstretthet svekker nærværet
Omsorgstretthet beskrives som en gradvis svekkelse av evnen til å føle og uttrykke medfølelse. Det skjer ikke over natten. Det skjer når sykepleiere står i gjentatt eksponering for lidelse, tidspress og emosjonelle krav uten tilstrekkelig rom for restitusjon.
I forskningen vi analyserte, beskriver sykepleiere hvordan de merker det først i møtet med pasientene. En av dem sier: «Being deprived of the gift of compassion». Det er en setning som treffer fordi den uttrykker noe av det mest smertefulle ved omsorgstretthet: Den tar fra sykepleieren noe av det som gjør yrket meningsfullt.
Videre viser forskningen at sykepleiere opplever redusert evne til å arbeide personsentrert. Når arbeidsdagen er preget av høyt tempo, korte liggetider for pasientene og stadig nye krav, blir det vanskelig å gi pasientene den tiden og oppmerksomheten de fortjener.
Flere beskriver at de blir mer oppgaveorienterte, at de mister tålmodighet, og at de ikke klarer å være like emosjonelt tilgjengelige som før. Dette står i kontrast til sykepleiens verdigrunnlag, som bygger på empati, nærvær og respekt for pasientens unike situasjon.
Egenomsorgen forsvinner først
Samtidig viser forskningen at omsorgstretthet påvirker sykepleierens evne til å ivareta seg selv. Mange beskriver at egenomsorgen forsvinner først. Etter lange vakter er det lite energi igjen til å spise, hvile eller være sammen med familie og venner.
Noen forteller at de blir mer irritable, mer distansert og at de tar med seg jobben hjem. En sykepleier sier: «I think I take it out on the wrong people», der det refereres til familien. Det er en vond erkjennelse, men også en påminnelse om at omsorgstretthet ikke bare rammer sykepleieren – den rammer relasjonene rundt.
Sykepleiere beskriver også at de trekker seg unna kollegaer, at de mister overskudd til samarbeid, og at de føler seg mer alene i arbeidshverdagen. Flere forteller at de ikke kjenner seg igjen i seg selv, og at de skammer seg over at de ikke klarer å være helt til stede for dem de er glad i.
Det som er tydelig i forskningen, er at omsorgstretthet ikke handler om individuelle svakheter. Det handler om rammer. Når bemanningen er for lav, når tidspresset er konstant og når det ikke finnes rom for debrifing eller emosjonell støtte i arbeidshverdagen, blir omsorgstretthet en naturlig konsekvens. Sykepleiere forventes å stå i krevende situasjoner uten å vise sårbarhet, og mange gjør nettopp det – helt til det ikke går lenger.
Arbeidsmiljøet må tåle ærlighet
Som nyutdannede sykepleiere kjenner vi både stolthet og uro. Stolthet over et fag som betyr noe. Uro fordi vi ser hvor mange som sliter i stillhet. Vi har møtt sykepleiere som elsker jobben sin, men som likevel vurderer å slutte fordi belastningen blir for stor. Vi har sett kolleger som går hjem i tårer, og andre som har sluttet å reagere i det hele tatt. Begge deler er tegn på at noe er galt.
Vi kan ikke snakke om omsorgstretthet uten å skrive om omsorgstilfredsstillelse. Omsorgstilfredsstillelse er det som holder oss i yrket. Det er gleden og mestringen vi får når vi yter omsorg. Det er stoltheten vi får av å vite at vi gjør noe godt for andre. Det er derfor viktig at vi som kolleger, ledere, veiledere og lærere i sykepleie jobber for å ivareta muligheten for at sykepleiere og sykepleierstudenter kan oppleve omsorgstilfredsstillelse.
Det kan bidra til både økt rekruttering og bevaring av sykepleiere i helsevesenet. Det krever arbeidsmiljøer som åpner for ærlige samtaler, ledere som følger opp emosjonelle belastninger, og en arbeidskultur der det er lov å si ifra før man når bristepunktet. Det krever også at sykepleierutdanningen gir studentene bedre verktøy for å forstå og håndtere de psykiske kravene i yrket og lærer om både omsorgstretthet og omsorgstilfredsstillelse. Vi lærer mye om pasientens behov, men altfor lite om våre egne.
Omsorg er en av sykepleierens største styrker. Men ingen kan gi omsorg ubegrenset. Når sykepleiere sier at de ikke har mer å gi, er det ikke de som har feilet. Det er et varsel om at rammene rundt dem ikke er gode nok. Og det er på tide at vi lytter – ikke bare for sykepleiernes skyld, men også for pasientenes.
7 Kommentarer
Mariann H Holmefjord
,Selvivaretakelse må være obligatorisk undervisning for sykepleierstudenter gjennom hele utdanningen. Studentene er fremtidens helse‑Norge og skal bære et fag i konstant endring. Sykepleie er et av landets viktigste fag – det kan ikke kollapse. God ivaretakelse av sykepleiere reduserer samfunnets kostnader. Selvivaretakelse må læres, erfares og praktiseres, og være et tydelig satsingsområde i faget.
Linda
,Så bra skrevet, og mange bra poeng som jeg gjenkjenner som voksen, undrende student i praksis.
Jeg er enig i at det må/bør iverksettes tiltak for rammene for å unngå omsorgstretthet, ref alt det dere nevner.
Det jeg savner fokus på i både utdanning og i praksis, er alle tiltak jeg som enkeltperson kan starte med i idag. Uten at jeg må vente på at noen andre skal legge tilrette for at jeg skal få det til. Alle de tingene som jeg kan ta kontroll over som voksent menneske; søvn/hvile, ernæring, aktivitet.
Smått og stort, alle valgene som vil gjøre hverdagen 1% bedre for meg selv- og over tid bedre rustet til å stå i jobben. Legge meg 10 min tidligere(eller mer), spise frokost eller ta med matpakke til hele vakta + til reisevegen hjem. Finne 1-2 tidspunkt ukentlig hvor jeg kan være aktiv og/eller få frisk luft (gå av bussen 2 stopp før?). Drikke nok vann.
Vi må som kjent sette på oksygenmaska selv først, før vi kan hjelpe andre. Om ikke, så har vi ikke sjans! Da er det bare tilfeldig om hvor lang tid det tar før du er utkjørt. Dette er ikke unikt for sykepleieyrket. Det gjelder overalt.
Små positive tiltak i hverdagen som er så enkle og små at de synes "ubetydelige", og som derfor kan gjennomføres over tid (les resten av livet) er gjerne de som faktisk gir resultat. Nettopp fordi de er enkle- og kan gjennomføres over lang tid.
Det er gjerne undervurdert i all livsendring. Dessverre.
Endring er skummelt og det er tungt i starten, men så kommer effektene og da vil du ikke være foruten.
Vi må lære å legge tilrette for egen suksess! <3
Hanne Ingeberg
,Hverken på Ullevål, eller senere Oslo Met, var egenomsorg hos studentene noe tema da jeg studerte. Selv på videreutdanning i psykisk helse var kravene til oss studenter å gjøre oppgavene og ikke klage. Jeg ble svært opprørt da en medstudent fikk ikke bestått fordi hun ikke møtte opp på obligatorisk undervisning i kommunikasjon ( en undervisning der det til slutt ikke var folk igjen i salen fordi foreleseren kommuniserte sitt budskap så dårlig) Hennes fraværsgrunn var kjemoterapi. Så der vi lærte om å gi individuell behandling til pasienter, lærte vi også at vi ikke hadde rett til det samme. Om dette er gjengs på alle utdanningene, er det ikke rart at sykepleiere tar lite hensyn til seg selv.
Anonym
,Dette innlegget får meg til å tenke på det fantastiske innlegget som var i sykepleien som het «Effektivitet betyr at én sykepleier gjør jobben til fire, mens fire konsulenter analyserer hvorfor hun er sykmeldt». Slik jeg ser det går organiseringen av helsevesenet veldig ut over sykepleiere. Jeg er bekymret for stort frafall fra yrket hvis ikke bemanningen blir bedre og lønnen høyere. Det er uforståelig for meg hvorfor man fokuserer på at sykepleiere er sykemeldt all den tid arbeidsvilkårene er det de er. Sykepleiere gjør en samfunnsviktig jobb men blir ikke lyttet til. Helsevesenet er preget av økonomiske nedskjæringer og dette preger jo selvsagt bemanning og arbeidsmiljøet og tro noe annet er utopi!
Målet er å devaluere yrket, noe dere sykepleiere hjelper til med ved å alltid godta hva enn møkk dere får tredd ned over ørene. Samtlige styringspartier i Norge er prinsippielt i mot velferdsstaten og jobber aktivt for amerikanske tilstander; det vil si, helprivat helsevesen forbeholdt de med penger. Ett ledd i denne planen er å få folk til å se på helsevesenet som tapt uansett; det er jo tross alt stappfullt av late, unnasluntrende sykepleiere!
Streik er det eneste virkemiddelet dere har, men dere kommer aldri noensinne til å ta det steget. Så her sitter dere.
Anna Cecilia Lindbåge
,Godt skrevet!
N.N.
,Kjempefint at en ny og yngre generasjon fremtidige sykepleiere tar tak i dette temaet - Omsorg. Min generasjon var nok aldri flink til å se på yrket som annet enn ett kall, eller ett sterkt ønske om å hjelpe mennesker.
I min karriere som sykepleier har jeg og mine gode kollegaer, gitt daglig omsorg til alle pasienter, så godt som det har latt seg gjøre i en travel, uforutsigbar hverdag. Likevel tok toppledelsen for ca 10 år siden bort omsorgsbegrepet fra sykehusets logo. Dette opplevdes som ett direkte hån av all omsorg alle helsearbeidere yter daglig i nødvendig helsehjelp. Som om omsorgen er overflødig, til tross for nødvendigheten av den - og prisen den har. Vi forstår at toppledelsen inkl. Helseministeren - ikke verdsetter vår omsorg, og profesjonens kompetanse, der omsorg er totalt grunnleggende i alt vi gjør.
Dette underbygges ytterligere av skammelig dårlig lønn, og manglende respekt for vår profesjons grunnleggende kompetanse med god etikk og moral! Her kan man visst bare erstatte våre hender rett fra gata!
Så - Hvem betaler prisen for ett praktiserende yrke, der man "brennes" i alle ender?!
Etter over 35 år, ser jeg konsekvensene 100% jobb og hundretusenvis av ekstravakter har hatt for mine barn, og nærmeste familie, og ikke minst meg selv. Alt for å få tilstrekkelig bemanning og nok lønn til å betale regninger. Elsker jobben min, men det er ikke levelig å jobbe slik vi gjør mer enn 80%, uten helseskader og perioder med sykemelding. I dag er jeg nok det man kaller utbrent, og er helt avhengig av ett par uker sykemelding når det stormer som værst og kroppen streiker. Men - det erger meg hvor lite verdsatt prisen man betaler er! Uregelmessig hjerterytme, høy puls, forstyrret/lite nattesøvn, ødelagte høytider/samvær med familie, migrene på fridager, utmattelse mm. Og nå - er det visst og blitt vanskeligere å bli sykemeldt, som om det skulle være min hardtarbeidende yrkesgruppe som snylter på staten! Her blir det atter en gang en konsekvens for at flere blir tidlig ufør i vår bransje. Vi er jo ikke maskiner! En sykepleier er og ett menneske, med tanker og følelse, små barn, familie og ett liv ved siden av jobb - til alle døgnets tider.
Prøver ikke få dette til å høres ut som en "klagsang".
Men nå må regjeringen, våre politikere, skjerpe seg og ta ansvar, istedenfor å overlate ansvar til en lukket toppledelse i våre helseforetak, som bevilger seg selv skammelige lønninger, samtidig som de "legger ned" på gulvet.
I 2040 er det kritisk i helsevesenet - og altfor seint å ta tak i alle problemene!