I en travel hverdag i demensomsorgen kan kommunikasjonen fort stoppe opp. Når pasienten ikke lenger har ord til å uttrykke seg, kan vanlige oppgaver som stell og måltider bli krevende.

– Det å kommunisere og samhandle med noen som ikke har språk, er alt annet enn lett. Man kan bli stående helt fast, sier sykepleier Cathrine Holm Økshoff.

Etter mange år i faget begynte hun å undre seg over hvorfor noen pleiere så ut til å kommunisere og gjennomføre omsorgsoppgavene lett, mens andre strevde med å få til samarbeid med pasienten.

I masteroppgaven sin undersøkte hun derfor hvordan pleiere kommuniserer med personer med demens som ikke lenger har et verbalt språk.

Den usynlige kompetansen

Et av funnene er at mye av kommunikasjonen skjer gjennom kroppslige og nonverbale uttrykk. Den utvikler seg i samspillet mellom pasienten og pleieren – og avhenger av både relasjonen og situasjonen.

Kommunikasjonen bygger blant annet på erfaring, forståelse av situasjonen og løpende vurderinger i komplekse og ofte uforutsigbare situasjoner.

Økshoff fant at mange pleiere over tid utvikler en faglig dømmekraft som hjelper dem med å tolke kroppsspråk og små nonverbale signaler hos pasienten.

– Dette er ofte vanskelig å sette ord på. Det er en taus kunnskap, hvor kompetansen ligger i kroppen etter erfaringer i praksis. De oppfatter ørsmå signaler hos pasienten, men har begrenset med begreper eller språk for å forklare hva de faktisk legger merke til. 

Økshoff trekker frem flere konkrete eksempler:

– Pleierne kan si at de «ser det på øynene» eller «ser det på hele kroppen til pasienten». Hvis vi klarer å sette ord på hva disse signalene faktisk er, kan vi dele kunnskapen med hele personalgruppa. Om pasientens nonverbale kommunikasjon blir oversett eller feiltolket, kan det føre til frustrasjon og sinne hos pasienten, forklarer Økshoff.

Hun forteller at noen avdelinger er svært avhengige av at enkelte sykepleiere har denne kompetansen.

– Jeg har opplevd at pleiere må komme på jobb selv om de har ferie for å hjelpe til med å få gjennomført omsorgsoppgaver, fordi man ikke klarer å kommunisere og samhandle med pasienten. Da blir det veldig sårbart.

Må bygge tillit – hver eneste dag

Ifølge Økshoff viser studien at tillit er grunnleggende for å få til kommunikasjon.

– Men tilliten ser ut til å være knyttet til det som skjer her og nå, og til hvordan pasienten opplever situasjonen.

Hun fortsetter: 

– Pasienter med demens har kanskje ikke språk lenger, men de oppfatter stemning veldig lett. Hvis du for eksempel går inn i rommet med høye skuldre og dårlig tid, kan det smitte over på pasienten og ødelegge muligheten for å få til kommunikasjon, sier hun. 

Denne tilliten må bygges på nytt hver dag.

– Tillit hos en person med alvorlig demens er ikke noe du opparbeider én gang for alle. Det er ferskvare. Du må gjøre det samme finstemte relasjonsarbeidet hver eneste dag du går på vakt, understreker hun.

Hjelp til de nyutdannede

Økshoff mener mye av kunnskapen i demensomsorgen er vanskelig å formidle videre fordi den ikke alltid lar seg beskrive med ord.

– De som jobber med personer med demens, har utrolig mye kunnskap. Kommunikasjon krever en helhetlig tilnærming. Men mye av kommunikasjonen skjer gjennom det kroppslige, følelsesmessige og det som skjer der og da i situasjonen. Det kan være vanskelig å formidle videre, og mye av kunnskapen blir dermed værende hos den enkelte pleier fordi vi har begrenset med begreper for å snakke om den.

Hun mener kompetansen bør løftes frem, både for å styrke demensomsorgen og for å gjøre det lettere for nye ansatte å lære av erfarne kolleger.

– Mange unge og nyutdannede spør seg: «Hvordan vet jeg at pasienten synes det er greit, det jeg gjør?» Svaret er at vi må bli flinkere til å dele den usynlige kunnskapen som allerede finnes på avdelingen. 

Hun fortsetter: 

– Vi må også anerkjenne at kommunikasjon krever arbeidsforhold som gir tid, stabile rammer og legitimitet til å bygge både denne kompetansen og relasjonen til pasienten. Kommunikasjon må forstås som en integrert del av omsorgsarbeidet, og ikke som noe som kommer i tillegg til alle andre oppgaver.