Min mann er sykepleier, og lojaliteten hans koster familien
Arbeidet følger sykepleieren hjem etter at vakten er slutt. Turnus, vold og stadig tilgjengelighet setter spor langt utenfor arbeidsplassen.
Vi har blitt flinke til å snakke om hva sykepleiere gir til samfunnet. Men kanskje vi burde begynne å snakke om hva vi ber dem om å gi fra seg.
Jeg er gift med en mannlig sykepleier. Det har gitt meg et annet blikk på sykepleieryrket enn jeg hadde før. Ikke bare på det som skjer inne på arbeidsplassen, men på hvordan arbeidsvilkårene påvirker mennesket også etter at vakten er slutt.
For arbeidsmiljøet stopper ikke ved sykehusdøren. Det følger med hjem.
Turnusen griper inn i hverdagslivet
Som sosialpedagog er jeg opptatt av mennesket i sammenheng. Vi kan ikke forstå mennesker løsrevet fra relasjonene, familien, arbeidslivet og samfunnet de er en del av. Likevel snakker vi ofte om sykepleierens arbeidsmiljø som om det først og fremst handler om det som skjer på jobb.
Turnus påvirker familieliv. Nattarbeid påvirker søvn og hverdagsliv. Helge- og høytidsarbeid påvirker muligheten til å delta i fellesskap som andre tar for gitt. Det er ikke et argument mot turnus. Helsevesenet må være tilgjengelig hele døgnet. Spørsmålet er hva vi gjør med kostnadene ved det.
Sykepleiere får tillegg for kveld, natt, helg og høytid. Det skal de selvfølgelig. Men spørsmålet er om kompensasjonen står i forhold til den samlede belastningen. Tilleggssatsene kan regnes i kroner. Den sosiale kostnaden er vanskeligere å måle.
Vi verdsetter belastning ulikt
Å sammenlikningen med offshorearbeid er interessant nettopp derfor. Vi har forstått at fravær fra familien, skift og andre belastninger har en verdi, og dette er en tydelig del av arbeidsvilkårene i sokkelavtalene. Det betyr at vi har akseptert at arbeidsbetingelser har en verdi.
Hvorfor er vi da så forsiktige med å diskutere om sykepleiernes samlede belastning verdsettes godt nok?
Og her kommer et annet paradoks. Sykepleiere får ofte høre at de er lojale, fleksible og omsorgsfulle. At de stiller opp. I Sykepleien har det også vært skrevet om den «dumsnille helsearbeideren» – om sykepleiere som er så lojale, snille og dedikerte at de sliter seg ut.
Jeg tror det er verdt å stoppe ved akkurat det.
For når blir det å være snill en arbeidskraftsressurs?
Systemet forventer at sykepleiere stiller opp
Å stille opp. Å ta ekstravakten. Å bytte bort fridagen. Å jobbe når andre har fri. Å strekke seg litt lenger fordi det mangler folk.
Det er lett å beundre dette. Men dersom systemet fungerer fordi mennesker hele tiden tilpasser seg systemets behov, kan vi etter hvert begynne å oppfatte tilpasningen som en del av jobben. Da blir det mindre synlig hva som faktisk kreves av mennesket.
Vi må slutte å forveksle sykepleierens vilje til å stille opp med systemets rett til å kreve at han eller hun gjør det.
Det er forskjell på å være omsorgsfull og være grenseløst tilgjengelig. Det er forskjell på å stille opp fordi man ønsker å hjelpe og å bygge et system som forutsetter at mennesker stadig skal stille opp.
Og kostnaden stopper ikke nødvendigvis ved den ansatte. Den kan flytte inn i familielivet.
Volden følger med hjem
Mannen min har blitt utsatt for vold på jobb. Det er ikke en abstrakt problemstilling. For mennesket som blir utsatt for en hendelse, eksisterer ikke bare på jobb. Han har et liv utenfor arbeidsplassen. Relasjoner. Familie. Barn. Et hjem.
En voldshendelse kan registreres, rapporteres og følges opp på arbeidsplassen. Men det betyr ikke at konsekvensene slutter når vakten er over. Arbeidstilsynet peker også på at arbeidsgiver bør vurdere behovet for å følge opp familien eller pårørende etter alvorlige hendelser.
Som sosialpedagog synes jeg dette er et viktig perspektiv. Vi snakker mye om individets mestring, robusthet og evne til å stå i krevende situasjoner. Men hva skjer når menneskers tilpasningsevne blir en forutsetning for at systemet skal fungere?
Da bør vi kanskje stille spørsmål ved systemet – ikke bare be mennesket om å bli enda mer robust.
Arbeidet former livet utenfor jobben
For arbeid er ikke bare det som skjer mellom tidspunktet man går inn døren på jobb og tidspunktet man går ut igjen. Arbeid former hverdagsliv. Arbeid former relasjoner. Arbeid påvirker foreldreskap, fritid, søvn, sosial deltakelse og muligheten til å være til stede i eget liv.
Dette handler ikke om at det er synd på sykepleieren. Jeg mener ikke at sykepleiere skal slippe turnus, og jeg mener ikke at familiene deres skal ha en egen lønnsslipp. Jeg er stolt av mannen min.
Men jeg tror vi trenger et bredere språk for å snakke om hva arbeid faktisk koster.
Vi har vært så opptatt av å fortelle sykepleiere hvor viktige de er at vi kanskje har begynt å forveksle anerkjennelse med kompensasjon.
Ros kan ikke kompensere for belastningen
Å bli kalt helsevesenets ryggrad betaler ikke for en tapt helg. Ros forebygger ikke vold. Og «takk for at du stiller opp» kan ikke være helsevesenets bemanningsstrategi.
Hvis vi virkelig mener at sykepleiere er avgjørende for samfunnet, bør vi kanskje slutte å se på dem bare som arbeidskraft. Vi bør se hele mennesket – og hele sammenhengen mennesket står i.
For mennesket slutter ikke å være menneske når arbeidsdagen begynner. Sykepleiere har også relasjoner, familie, fritid og et liv utenfor yrkesrollen. Skal vi ta arbeidsmiljøet på alvor, må vi også ta konsekvensene for dette livet på alvor.
Mannen min har lest innlegget og er innforstått med at jeg deler erfaringene våre.
11 Kommentarer
Torill B.E.Rosøy
,Vi vet jo at jobb og familue påvirker hverandre.
I dagens samfunn blir det nesten en kamp om
hvem som har den viktigste jobben å hvem som tjener mest.Hvem som skal styre økonomien å hva den skal brukes til.
En opplever jo at det er her skoen trykker.
Hvem eier mest ststus.Nå da kommunikasjonen stopper å uenigjetene vokser blir det store problemer for mange.
Noen tror de kan få alt for penget å stort sett
er det slik,men ikke hos alle.Det er faktisk forskjell på hva en setter pris på.
Hanne Ingeberg
,Jeg oppfattet ikke at dette innlegget handler om jobbstatus. Heller om tap av samvær med en person familien gjerne vil være sammen med, og om hvordan opplevelser på jobb kan ha innvirkning på privatsfæren.
Veronika
,Tusen hjertelig takk for fantastisk skrevet innlegg. Ble rørt og lei meg samtidig. Alt er jo riktig, alt dere sier.
Thora-Marie Brekke
,Jeg vil bare si at jeg er så enig med Veronika. Tusen takk for et fantastisk innlegg!! Jeg sluttet som jordmor på fødeavdeling med turnus, og gikk over i fast arbeidstid på helsestasjon.Dette for å kunne være mere delaktig i familielivet. I tillegg ble jeg pensjonist før jeg var 65 år. Mye pga belastning
Anonym
,Som sykepleier kjenner jeg meg veldig igjen i det kronikkforfatteren skriver. Hvis sykepleiere skal holde ut i jobbene sine til ordinær pensjonsalder så trenger vi en høyere bemanning og høyere lønn. Snakk om varme hender bør man slutte med, fordi det er ikke alt en sykepleier er. Dyktige sykepleiere bruker hjernen, kroppen og hjertet i jobben sin. Mange arbeidsplasser driver regelrett rovdrift på de ansatte. Alt dette går ut over sykepleiere sin fritid og energien de har til alle de andre rollene de fyller i sitt liv. Fortsetter det slik spår jeg masseflukt fra yrket. Da er det pasientene det vil gå mest utover. Arbeidsgivere, fagforeninger og politikere har ikke tatt innover seg slitasjen over tid som er en del av sykefraværstallene og den store misnøyen med arbeidsforholdene som mange sykepleiere kjenner på.
Benedikte
,Dette er et aktuelt og interessant tema som bør spinnes videre på. For belastningen av yrket for både sykepleieren og familien er stor, og dette må settes ord på og finnes løsninger for. Du nevner (bedre) økonomisk kompensasjon og behov for oppfølging av familie når sykepleieren blir utsatt for vold/traume på jobb. Absolutt. Kompensasjonen må stå bedre i stil med de ulempene turnusarbeid faktisk medfører, selv om penger aldri kan erstatte en forelder til stede på julaften eller 17. mai. Turnusarbeid kan vi jo aldri komme unna i et slikt yrke, det er en del av pakken når man søker jobb. Og ulike jobber finnes jo, man må ikke jobbe turnus. Men alle sykepleiere kan ikke ha en dagjobb, det sier seg jo selv. Noen må ofre noe, og jeg tror da at økonomisk kompensasjon er veldig viktig for motivasjonen og rekrutteringen til yrket. Men det er så mye mer også som er viktig for at flere orker å stå i yrket.
Forutsigbarhet er viktig for mange, spesielt i småbarnsfasen. Problemet er som kjent sykefravær, hvem skal stille eller beordres dersom ingen vil eller kan? Det bør finnes bedre løsninger med at man rullerer på å være tilgjengelig. At man vet at denne perioden blir jeg helt sikker ikke beordret på jobb. Akkurat i min nåværende jobb er ikke dette et problem, men vet at det er aktuelt flere steder. Kanskje intensiv avdeling og andre steder der bemanning er kritisk allerede har en slags ordning på det?
Økt bemanning er også et viktig stikkord for å forebygge belastningen på sykepleieren og andre helsearbeidere. Alle vet at det er mangel på helsearbeidere og at det ikke blir bedre med årene. Men mye kan løses med flere i arbeid, mennesker som ikke nødvendigvis er helsearbeidere. Og selvfølgelig, satse enda mer på kompetanse og utdanning. Omorganisering, omfordeling av oppgaver, kutt i administrative stillinger... Nytenkning er viktig, og mye er helt sikkert aktuelt å endre på for økt effektivitet. Men flere hender er uansett utrolig viktig for en bedre hverdag, både for pasienter og helsearbeidere.
Så vi må fortsette å snakke høyt om dette, stille krav og ikke bare godta at slik er det. Helsesektoren har selvfølgelig enormt mange arbeidstakere og utgiftene blir jo deretter. Men dette bør vel rike Norge ha råd til.
Francis
,Det er flott at enda en kjemper for a sykepleiere skal få mer og mer. Det er fint og flott. Men det er andre som jobber like hardt og ofrer like mye. Hva med assistente, helsefagarbeiderne, fritidsaktivitørene og mange fler går gjennom det samme. Aldri noen som nevner de, bare snakk om omsorgsfulle, lojale og flinke sykepleiere. Jeg er enig i alt dette, men samme er de andre i helseyrket. Samme er de som vasker arbeidstøyet vårt, uten de kunne vi ikke gjort noe. Samme med de som vasker gulvene og doene hver eneste dag. Hvorfor er det aldri fokus for de som holder det rent? Vi trenger flere mennesker i de yrkene også.
Benedikte
,Selvfølgelig handler dette om alle helsearbeidere. Det vil si alle som jobber innen helse. Men denne gangen handler det om yrkesgruppen sykepleiere. Ingen tenker dermed at helsefagarbeidere f eks ikke fortjener mer lønn eller en bedre arbeidshverdag. Det må kunne snakkes om vår yrkesgruppe uten at andre yrkesgrupper blir provosert.
Jørn Zøllner
,Så fint at du skriver om det. Og det gjelder desverre alle helsearbeidere. Nå må politikerne våkne og se at de driver rovdrift på ansatte. Og så klager de over høyt sykefravær og turnover....
Tommy
,Jeg er Helsefagarbeider med tre-delt turnus ved et av Norges største sykehus, og pappa til to små som er hos meg hver 2.uke. Dagvaktene er normalt fra 07.00 til 15.00, På grunn av pappaukene må min turnus tilrettelegges slik at jeg rekker å få gjort barna klare til dagen, og levert minstemann i barnehagen. Eldstemann på 10 må fint "klare seg selv" fra jeg drar klokken 06.50 til skoleskyssen går klokka 08.20. De ukene jeg har barna har jeg kun dagvakter, fra 08.00 til 15.00. Det er fem timer hver uke som da må legges til de ukene jeg ikke har barna. Altså 40.5 timer annenhver uke, og nesten bare kveld, og/eller natt. Resultatet ville vært null sosialt liv. Oppå dette kommer arbeid hver 3.helg, og med en 50/50 samværsavtale betyr dette mange av mine arbeidshelger havner på de helgene jeg har barna hjemme, og arbeidsgiver kan ikke tilrettelegge for dette. De kan kun byttes internt med en kollega i samme faggruppe. Da må jeg ha barnepass de helgene jeg jobber. Jeg skal også være tilstede for barna mine etter jobb. Lekser, middag, lek, og alle de rutiner som følger med. Sosialt liv er nesten ikke-eksisterende.
Anonym
,Har jobbet turnus over tre 10 år og i alle de årene har min ektefeller tatt ferie etter hvor når jeg får ' min ' . Nå i kalenderplan må vi bestemme ferien over 1 år i forveien, også har de pålagt Alle fast ansatte en ekstra helg i året. NSF sier IKKE imot. Vi har psykisk, fysisk og emosjonell belastning. Samme bemanning siden 2020 . Pasientene er sykere , føler at belastningen bare øker med årene. De fleste sykepleiere jeg kjenner går av tidlig med pensjon , pga den økte belastningen og svikende helse . Og de vil bestemmer mer over egen fritid.
Ønsker ALLE nye velkommen i yrket. Lønna må opp belastning ned. Har NSF sagt i mange år ......