Motstanden mot teknologi kan gjøre omsorgen kaldere
En sensor kan varsle når noen faller på badet om natten. Derfor må vi spørre om teknologien truer omsorgen – eller om den kan gi mer trygghet og frihet.
I dag finnes det løsninger som kan varsle fall, følge personer med demens på tur eller gjøre det mulig å føre tilsyn om natta uten å vekke noen fra dyp søvn. For noen representerer dette trygghet og frihet. For andre føles det som overvåkning og avstand.
Hva tenker du?
- Er du en pådriver for å ta i bruk teknologi som kan gi mennesker mer selvstendighet, bedre søvn og økt trygghet?
- Eller er du en som bremser, fordi du er redd for hva teknologien gjør med relasjonen mellom mennesker?
Kanskje er du litt av begge deler.
Dilemmaene krever refleksjon
Tenk deg dette:
Du har en sensor på badet som varsler hvis du faller. Er det trygghet eller en kald, teknisk overvåkning?
Du lever med demens, men elsker fortsatt å gå tur. Gir en GPS-enhet deg frihet, eller er det en kontroll du aldri ville akseptert også gjelder friske mennesker?
Robotteknologi tas i bruk i helse- og omsorgstjenester. Er det en trussel mot menneskelig omsorg eller et nødvendig supplement i en presset tjeneste?
Og hva med noe så vanlig som å bruke en robotstøvsuger når det kan bli færre besøk fra ansatte?
Disse spørsmålene har ikke ett riktig svar. Men de krever at vi stopper opp og reflekterer.
Helsetjenesten trenger en ny retning
Vi blir flere eldre og færre til å gi omsorg. Vi står i en presset helsetjeneste. Jeg er stolt av helsetjenesten, og jeg er stolt av de som står i den hver dag. Kanskje er det nettopp derfor jeg reagerer på utviklingen vi ser. For dette handler ikke om enkeltprosjekter, enkelttiltak eller nye løsninger. Det handler om retning.
Om et par uker legger helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre frem en liste over hundre tiltak som skal tette gapet mellom tilbud og etterspørsel av helsepersonell de neste ti årene. Jeg er spent på hvilken plass teknologien får her.
Skepsisen kan koste oss muligheter
Mange frykter at skjermer skal erstatte ansikt, og at sensorer skal jage de ansatte ut av stua. Men er det egentlig teknologien som gjør omsorgen kald? Eller er det vår motstand mot den?
Endring er krevende. De fleste av oss ønsker ikke å endre det vi gjør og det vi mener. Samtidig vet vi at hverdagen i tjenestene er travel. Tiden til refleksjon er knapp. I en slik hverdag er det kanskje ikke så rart at skepsis får vokse.
Men hva skjer hvis vi ikke undersøker egne holdninger? Hvis vi ikke stiller spørsmål ved det vi er skeptiske til? Hvis vi ikke tar oss tid til å forstå hva teknologien faktisk kan bety for den som mottar tjenester?
Teknologi kan frigjøre tid
Vi vet at teknologien kan bidra til bedre tjenester – når den brukes riktig. Når løsninger oppleves nyttige i praksis, tar ansatte dem raskt i bruk. Når teknologi gir bedre flyt, økt trygghet eller frigjør tid – da gir det mening.
Kameratilsyn om natta kan bety at mennesker får sove sammenhengende. Digitale verktøy kan også redusere tid brukt på dokumentasjon. Varslingsløsninger kan forhindre alvorlige hendelser.
Det handler ikke om å erstatte mennesker og relasjoner. Det handler om å bruke ressursene klokt og frigjøre tid for nettopp det menneskelige møtet.
Ansatte må få rom til å stille spørsmål
Hvis vi ønsker en varmere omsorg også i en digital fremtid, må vi gjøre mer enn å ta i bruk teknologi.
Vi må:
- skape rom for refleksjon i hverdagen
- snakke om dilemmaene og ikke bare løsningene
- planlegge for små drypp med kompetanseheving
- bygge en kultur der det er trygt å stille spørsmål og være usikker.
For hvis vi ikke planlegger for dette, vil driften alltid vinne.
Teknologi er ikke enten varm eller kald. Den blir det vi velger å bruke den til.
Hva vil du være en pådriver for? Tryggere, mer selvstendige liv for de vi er satt til å hjelpe? Eller en motstand som gjør at vi mister muligheter, før vi egentlig har forstått dem? Valget er ikke teknologisk. Det er menneskelig.
7 Kommentarer
Stig Pettersen
,Tre kommentarer;
a. Nei, vi bli ikke "færre som kan gi omsorg" før rundt 2040 (jfr. Helsepersonellkommisjonen) - og innen den tid kan det godt ha blitt frigjort mye arbeidskraft (se f.eks det som skjer i varehandelen med mange flere automatiske prosesser).
b. Teknologi kan gi mange et bedre liv - DERSOM det som er fokus er at pasienten (eller borgeren) skal få den teknologien som er tilpasset sitt behov. Derfor må vi noen ganger være MOT teknologi, fordi det innføres kun med motivasjon om å "spare ressurser". Og det er veldig ofte her det blir problematisk - fordi føringene ligger på innsparing og "effektivisering" mer enn hva som er god pasientkvalitet.
c. Det som sjelden er oppe til diskusjon, er at mye av teknologien som innføres, krever at ALT (f.eks. strøm og mobilnett) FUNGERER hele tida. Dette gir nye sårbarheter, og økt personellbehov blant "ikke-helsepersonell".
Takk for dine kommentarer Stig Pettersen. Jeg er helt enig i det du sier om at pasienten/brukeren skal få den teknologien som er riktig for sitt behov. Vi ønsker ikke at hverken helsepersonell eller bruker skal føle seg som en del av et excel skjema. Jeg opplever ofte at, teknologi spørsmålet i helsetjenesten preges ofte av frykt for at ‘varme hender’ skal forsvinne. Som sykepleier og helseinformatiker møter jeg noen ganger en skepsis i tjenestene, ofte drevet av usikkerhet snarere enn erfaring. Det er forståelig – men når motstanden stopper nysgjerrighet og læring, risikerer vi å gå glipp av løsninger som kan styrke, ikke svekke, den menneskelige omsorgen. Teknologi skal ikke erstatte omsorg, men bidra til at vi kan gi bedre omsorg der det trengs mest. Men motstand skal lyttes til, og jeg kjenner til flere stedet og kommuner som har valgt å ikke ha teknologi som er tilbud, men da har de gjort en vurdering på hvorfor, ikke bare av frykt eller usikkerhet, eller uten å utforske hva det faktisk innebærer. Vi stoler for mye på teknologien privat, men jobber nok litt analogt ute i tjenestene fremdeles.
Jeg ønsker mer refleksjon på hva vi gjør for våre pasienter/brukere. Hva er vårt ansvar, hvilken tjeneste er det vi skal gi og når? Alternativet er ikke alltid bedre, med eggeglass i helgene hvis bruker ikke vil ha besøk, plastkopper som bråker når de treffer gulvet slik at vi hører når noen går ut i gangen. Låste dører.
Jeg er på ingen måte imot teknologi, men det handler om hvordan den brukes! Hvis digital overvåkning hadde blitt brukt fornuftig hadde det vært et stort gode. Men fakta er at det brukes for å erstatte personale. Det hjelper ikke at sensoren varsler at bestemor har falt hvis det er så lite folk på jobb at hun allikevel må vente en time på hjelp til å komme opp. Dette skjer allerede.
Synnøve Barlien
,Mennesker vil til alle tider ha behov for omsorg ❤️
Unni Fonneland
,Et veldig stort tema med mange innfallsvinkler. Vi bør i utgangspunktet være veldig spørrende til teknologiske løsninger på problemstillinger knyttet til omsorg. Det er helt andre krefter enn ønske om å yte god/bedre omsorg som ligger bak den raske teknologiske utviklingen av hjelpemidler. Her er det store, kjempestore penger det handler om. For hvem? Ikke for oss som helsepersonell, men for alle ledd som kan tjene penger, - mye penger, - på å utvikle all verdens roboter og signalsystemer. Og siden helsevesenet i Norge er offentlig, er det rene gullgruven å utvikle teknologi som kan/skal tas i bruk innenfor det offentlig. Ta en titt på "Helseplattformen"...
Men det er selvsagt også sider av teknologiutvikling som kan være nyttig. Et langt yrkesliv har jo vist dette, på noen områder. Overvåkning av søvn på sykehjem kan kanskje være positivt, - så nattevaktene kan sjekke om noen er våkne uten å gå inn til dem. Men digital "bleieovervåkning" er et hån mot bleiebrukerne. Har vært med på dette, riktignok som et prøveprosjekt, - men systemet alarmerte når pasienten "brukte" bleien sin. Og den alarmen gikk f eks på vaktrommet, og i lommen på pleiepersonalet.
Roboter til å snu pasienter kan vel spare sykepleier/hjelpepleier-rygger, men hvordan oppleve det av pasienten, som f eks er kognitivt svekket?
Digitale systemer ligger med helt jevne mellomrom "nede", det skjer stadig, i alle sektorer. Og hva gjør man da?
Digitale systemer er ikke like enkle for alle å forstå. Skal pasienten har slike ordninger hjemme, er det svært mange eldre som ikke er digitalt kompetente. Det er, skal man tro hva man leser, ca 600 000 mennesker i dette landet som ikke er digitale i det hele tatt.
Tor Sætrang
,Veldig gode poenger, og spørsmål til refleksjon!
Vi må være bevisste på effekten av å ta i bruk gode og kraftige verktøy. Men å unnlate å t dem i bruk, er ansvarsløst. Teknologien er nøytral - derfor er bevissthet på effektene og styring i retning av en tjeneste vi kan være stolte av, helt nødvendig. Skal vi skape en bærekraftig velferdsmodell, er digitale verktøy en forutsetning.
Digitalt utenforskap er noe vi må ta på alvor. Samfunnet blir stadig mer teknologisk – enten det gjelder buss, kino eller BankID – og ikke alle mestrer dette like godt. Det gjelder også i helse- og omsorgstjenestene. Det finnes mye teknologi som ikke fungerer godt nok, og som kanskje aldri burde vært tatt i bruk. Samtidig finnes det også løsninger som fungerer svært godt, og som kan frigjøre tid til den jobben vi faktisk skal gjøre.
Vi har kanskje laget oss noen «fasiter» for hva som er god omsorg. Men hvis jeg ikke har behov for fysisk tilsyn om natten, ville jeg personlig foretrekke å slippe at noen går inn på rommet mitt bare for å se til meg. Hvis tilsyn kan gjøres digitalt, når det er behov for det, kan det oppleves like trygt som et fysisk blikk. Et kamera ser ikke mer enn det øyet gjør inne i rommet, ingenting blir lagret, og dokumentasjonen kan faktisk bli sikrere.
De løsningene som finnes, og som velges etter en god individuell kartlegging, kan være like gode hjelpemidler som rullestol, krykker eller annet utstyr. Velferdsteknologi bør i utgangspunktet forstås nettopp som et hjelpemiddel.
Som sykepleiere tar vi imot medisinsk-teknisk utstyr med åpne armer – vi installerer, trykker og bruker det daglig fordi det hjelper oss i arbeidet. Hensikten med det jeg ønsker å formidle, er ikke at personer med demens skal mestre teknologien selv. Der bør vi vite bedre. Men dersom teknologien kan bidra til trygghet for personer som ønsker å bo hjemme, eller hjelpe oss å fange opp hva som skjer mellom fysiske tilsyn, bør vi stoppe opp og se på mulighetene.
Spørsmålet må alltid være: Gir dette verdi for brukeren? Er det etisk forsvarlig? Kan det styrke – ikke erstatte – omsorgen? Og jeg liker godt å si at vi ikke skal overvåke noen, men vi våker over.