Som sykepleiere har vi opplevd situasjoner der mat eller næringsdrikke har stått urørt over lengre tid hos pasienter som har hatt behov for hjelp til å spise og drikke. Når vi kommer på kveldsvakt, kan maten fra et tidligere måltid fortsatt stå på rommet. Næringsdrikken står ved siden av, men den er ikke drukket.

Det første vi kan tenke, er at pasienten bare ikke har spist fordi hen ikke var sulten. Men det viktigste spørsmålet er kanskje: Hvorfor har pasienten ikke spist?

Dårlig matlyst er ikke en god nok forklaring

Personer med demens har økt risiko for underernæring. Kognitiv svikt, redusert appetitt, vansker med å gjenkjenne mat og problemer med å bruke bestikk kan føre til at personer spiser og drikker for lite. Helsedirektoratets tall viser at underernæring er et betydelig problem blant eldre i sykehjem. I 2024 ble over halvparten av beboere med langtidsopphold vurdert for risiko for underernæring. Av disse var en tredjedel i risiko. 

Vi vet altså at problemet finnes. Men vi må være forsiktige med å akseptere dårlig matlyst som forklaring: «Hun har dårlig matlyst», «han vil ikke ha mat» eller «hun spiste bare litt i dag». Dette kan være riktige observasjoner, men de bør ikke være slutten på den kliniske vurderingen.

Vi må spørre hvorfor. Har pasienten smerter? Er det vanskelig for vedkommende å tygge eller svelge? Klarer personen å bruke bestikket? Er maten tilpasset? Er det for mye støy? Har pasienten fått nok tid?

For oss tydeliggjør dette et større problem enn bare en tallerken med mat som står urørt. Det handler om hvordan vi organiserer eldreomsorgen. Kan det handle om lav bemanning, tidspress eller manglende kompetanse?

Ansatte trenger mer opplæring og veiledning

For personer med demens kan det være vanskelig å uttrykke egne behov. Derfor er helsepersonellets kunnskap, ferdigheter og erfaring avgjørende for å oppdage ernæringsproblemer tidlig. De må vite hva de skal se etter, og de må forstå at redusert matinntak hos en person med demens kan ha flere årsaker. De må kunne observere pasientens signaler og tilpasse støtten til den enkelte.

Forskningen viser at målrettet opplæring og veiledning kan gi helsepersonell økt kunnskap, større trygghet og bedre praksis i møte med personer med demens under måltider.

Det betyr at kompetanseutvikling ikke bare skjer gjennom sykepleiestudiet. Den må fortsette også etter endt utdanning gjennom opplæring, refleksjon og veiledning.

Men observasjon krever at noen faktisk har tid til å observere. Det er her vi mener utfordringen blir tydelig.

Hva skjer når ansatte vet hva pasienten trenger, men ikke har tid til å gi det?

Tidspresset går ut over ernæringsomsorgen

På en travel vakt skal ansatte følge opp mange pasienter samtidig. Noen trenger hjelp til personlig stell, andre trenger medisiner eller annen oppfølging. Samtidig skal pasientene få mat og drikke. Det skal dokumenteres. Telefonen ringer. En alarm går. Da kan det bli vanskelig å sette seg ned med en person som trenger ekstra tid og støtte under måltidet.

Forskningen viser at lav bemanning og tidspress kan begrense muligheten for tilstrekkelig oppfølging under måltider og dermed svekke kvaliteten på ernæringsomsorgen.

Helsedirektoratet peker også på mangel på arbeidskraft i helse- og omsorgstjenesten. Sykepleieren har derfor en viktig rolle i å organisere og veilede personalet slik at måltidene ivaretar pasientenes behov for støtte og trygghet. Likevel kan begrensede ressurser føre til at individuelle behov ikke alltid blir ivaretatt, selv om forskning anbefaler personsentrert tilrettelegging.

Da kan en næringsdrikk bli stående. Maten kan bli stående, og pasienten kan gå videre til neste måltid uten at noen har funnet ut hvorfor.

Sykepleieren har et ansvar for å observere, vurdere og følge opp pasientens ernæringsbehov. Systematisk kartlegging av vekt, matinntak og generell tilstand kan gi grunnlag for tidlige tiltak 

Men sykepleieren kan ikke alene løse problemer som skyldes lav bemanning, tidspress eller manglende kontinuitet. For hva hjelper det at vi vet hvordan underernæring kan forebygges, hvis arbeidshverdagen ikke gir oss mulighet til å gjøre det?

Vi mener vi trenger tre ting: kompetanse, tid og bemanning. Vi trenger ansatte som vet hva de skal gjøre. Vi trenger nok tid til å følge opp den enkelte pasient, og vi trenger en bemanning og organisering som gjør det mulig å gjennomføre tiltakene i praksis.