Da jeg startet Facebook-siden «varslingsheltene», satte jeg bevisst et hjerte på hver side av navnet. For meg er varslerne helter. Ikke fordi de skal romantiseres som martyrer, men fordi mange av dem gjør noe av det modigste en fagperson kan gjøre: De sier ifra når noe ikke er som det skal være, selv når det kan koste dem dyrt.

De kan også være blant våre mest lojale medarbeidere. Men lojaliteten deres går først og fremst til pasientene, faget, lovverket og samfunnsoppdraget. Når denne lojaliteten kolliderer med forventningen om lydighet oppover i systemet, våger de å stå i spennet.

De er rebellene Ruth Marie Donovan etterlyser i sitt innlegg i Sykepleien.

Men tåler vi dem når de kommer?

Samvittigheten kan bli til motstand

Donovan spør om sykepleien har gjort selvoppofrelse til sin fremste helterolle. Hun løfter frem Florence Nightingale som rebell og reformator, og hun utfordrer en kultur der sykepleiere løper fortere, tar ekstravakten og kompenserer for systemets mangler.

Jeg kjenner igjen overansvaret. Vi må kunne snakke om grenser, dårlig samvittighet og en profesjonskultur der egne behov altfor lett kommer sist. Men vi må samtidig passe oss for å gjøre et systemproblem til et individuelt problem.

For den samme samvittigheten som får sykepleieren til å ta ekstravakten, kan en dag få henne til å stoppe: Dette er ikke forsvarlig.

Da har omsorgen skiftet form.

Hun løper ikke lenger fortere for å få systemet til å fungere. Hun skriver avvik. Dokumenterer konsekvenser. Stiller spørsmål. Kanskje varsler hun. Og da skjer noe interessant.

I en lærende organisasjon burde hun være en verdifull medarbeider. Hun forteller organisasjonen noe den trenger å vite. Men hva skjer dersom hun i stedet blir omtalt som vanskelig, negativ, illojal eller lite samarbeidsvillig?

Donovan viser til organisasjonspsykolog Paul Moxnes og rollene mennesker kan få i organisasjoner. Det reiser et ubehagelig spørsmål:

Når blir helten gjort til heks?

Organisasjonen må tåle rebellen

Det er lett å hylle Florence Nightingale i ettertid. Det er vanskeligere å møte dagens «Nightingale» når hun står foran oss med avvikene, tallene og de ubehagelige spørsmålene.

En levende rebell utfordrer beslutninger. Hun peker på konsekvenser. Hun kan insistere på faglighet når økonomi, prestisje eller organisatorisk ro trekker i en annen retning. Derfor trenger vi ikke bare flere rebeller.

Vi trenger ledere og organisasjoner som tåler dem.

Hvis bemanningen er for lav, er ikke løsningen først og fremst at sykepleieren skal bli flinkere til å sette grenser. Hvis ansatte ikke tør å melde avvik, er ikke hovedproblemet at de mangler mot.

Og dersom mennesker som sier ifra om kritikkverdige forhold, blir marginalisert eller møtt med gjengjeldelse, er ikke løsningen å gjøre varslerne mer robuste.

Da må vi undersøke systemet og ledelsen.

Samvittigheten beskytter pasientene

For vi bør være forsiktige med å gjøre sykepleierens «snillhet» og samvittighet til fienden.

Vi vil jo at sykepleieren skal reagere når et menneske ikke får forsvarlig hjelp. Vi vil at hun eller han skal kjenne uro når noe er galt. Vi vil at vedkommende skal si ifra når økonomiske eller organisatoriske hensyn truer pasientens sikkerhet og verdighet.

Den moralske sensitiviteten er ikke bare en belastning. Den er også en del av helsevesenets sikkerhetsnett.

Problemet er ikke at sykepleiere bryr seg for mye. Problemet oppstår når systemet gjør omsorgen deres til en driftsressurs og samtidig straffer dem som nekter å kompensere for systemsvikten.

Derfor kan ikke løsningen være at sykepleieren skal lære å bry seg mindre.

Vi trenger sykepleiere med samvittighet, faglighet og mot nok til å stoppe når noe ikke lenger er forsvarlig.

Ledelsen må beskytte den som sier ifra

Jeg støtter Donovans ønske om færre martyrer og flere Nightingales. Men da må ansvaret også plasseres der det hører hjemme.

Hvis vi ber ansatte slutte å tilpasse seg, må ledere tåle det når de gjør det. Hvis vi ber dem være modige, må organisasjonen gjøre det trygt å vise mot.

Hvis vi ber dem varsle, må de møtes med undersøkelse og nysgjerrighet, ikke fryktledelse, mistenkeliggjøring eller gjengjeldelse.

Et helsevesen som ønsker faglig modige sykepleiere, men belønner lydighet og straffer motstand, skaper sitt eget paradoks.

Den mest lojale medarbeideren kan noen ganger være nettopp den som sier: «Nei, dette kan vi ikke fortsette med.»

For spørsmålet er kanskje ikke bare om sykepleiere har vært for snille. Spørsmålet er om helsevesenet har blitt for avhengig av snillheten deres.

Vi kan ikke etterlyse flere rebeller hvis vi samtidig gjør det farlig å være en.