Dette er en ørliten refleksjon om forsvarlighet i helsetjenesten, sett fra et enkelt perspektiv. Vi har et tydelig lovverk. I loven ligger det krav til forsvarlighet i helsetjenesten.

Helse- og omsorgstjenesteloven paragraf 4–1 slår fast at tjenestene skal være forsvarlige. Kommunen skal blant annet sikre et verdig og helhetlig tilbud, legge til rette for at helsepersonell kan oppfylle sine lovpålagte plikter og sørge for tilstrekkelig fagkompetanse.

Helsedirektoratet beskriver forsvarlighetskravet gjennom kvalitet, tid og omfang. Fusa-dommen slo dessuten fast at kommunens økonomi ikke kan senke lovens minstestandard.

For meg er dette enkelt å forstå: Forsvarlighet er et minstekrav som ikke skal fravikes fordi økonomien er trang. Likevel opplever jeg at nettopp tiden og rammene som skal sikre forsvarlige tjenester, kuttes.

Kutt i tiden truer forsvarligheten

Jeg er akuttsykepleier, ferdig utdannet sykepleier i 2011 og akuttsykepleier i 2015. Jeg har jobbet i ulike avdelinger i kommunen, og sengepost og akuttmottak på sykehus. Forsvarlighet for meg handler om at mennesker skal få den hjelpen de er i behov av for å forebygge og behandle skade og sykdom. I dette ligger alt fra traumer til somatiske og psykiske sykdommer og lidelser.

Her ligger alt fra å observere forbedring, forverring og utvikling til å behandle og sette i gang tiltak. Det er behov for tid til pasientene. For hvordan skal man ellers kunne klare å observere godt? Det ligger i lovteksten. Ytes i tide og i tilstrekkelig omfang. 

Hva er det det kuttes først i når økonomien skranter? Jo. Det som kalles for «dødtid». All tid som ikke er helt nødvendig for å utføre en prosedyre eller tiltak. Har vi da tilstrekkelige rammer for å utføre jobben? Fagfolk sier nei. Det vises i mange debattinnlegg og erfaringer fra ansatte i tjenestene. Det er ikke nok tid og dermed ikke tilstrekkelig omfang for å gjøre den jobben vi har utdannet oss til.

Samtidig er det krav til kvalitet og verdighet. Et eksempel jeg ofte bruker, er tid som gis til å gå på toalettet. Her snakker jeg om de som bor hjemme og får hjelp basert på vedtak. 10 minutter. Det er det som gis i vedtak til eldre skrøpelige mennesker med mulig dårlig gangfunksjon. 10 minutter! Er det kvalitet å gå inn til noen, være rask og håpe de ikke er for dårlige til beins i dag? Slik at det blir 20 minutter i stedet og som da går ut over kvaliteten og tiden hos en annen bruker?

Pasientene settes opp mot hverandre

Det er her vi må lære å prioritere. Det er en viktig del av jobben som helsepersonell. Vi prioriterer hvem som trenger hjelpen mest, hver dag. Igjen viser jeg til lovteksten. Når ressursene ikke strekker til, blir mennesker i praksis satt opp mot hverandre. Retten til nødvendige og forsvarlige tjenester er høyst individuell. Den blir ikke mindre fordi en annen person hadde et større behov samme dag. Mennesker måles opp mot hverandre, og systemet og økonomien lar det skje. 

Når det kommer til konsekvenser for å bryte loven, vil jeg frem til at konsekvensene for enkeltindivider virker å være av større art enn konsekvenser i virksomheter. Ta en kommune for eksempel. En kommune kan få konsekvenser i form av tilsynsrapporter, pålegg om forbedring og i enkelte tilfeller erstatningsansvar mens et enkeltindivid kan få bøter og fengsel. 

Et enkeltindivid kan ikke legge skylden på dårlig økonomi for å forsvare lovbruddet. Det snakkes om den store krisen som handler om mangel på fagfolk. Likevel opplever flere at det søkes flere på stillinger enn vi har hjemler, og stillinger lyses ikke ut fordi det ikke er nok penger i budsjettet. Er det da fagfolk vi mangler, eller økonomi til å ansette dem? Lovpålagte helse- og omsorgstjenester er ikke ambisjoner. De er minimumskrav fastsatt i lov. 

Helt enkelt handler det om vi klarer å oppfylle lovens krav til forsvarlighet, eller ikke. Hvis svaret er nei, hvorfor får det så små konsekvenser?