Arbeidsgivere må forebygge vold, ikke bare rydde opp etterpå
Nesten halvparten av voldshendelsene som ble varslet til Arbeidstilsynet fra 2015 til 2025, skjedde i helse- og sosialsektoren. Likevel forteller kommuneansatte at arbeidsgiverne ikke gjør det regelverket krever.
Arbeidstilsynets rapport fra 6. august bekrefter det mange sykepleiere kjenner fra egen arbeidshverdag. Fra 2015 til 2025 ble 1233 voldshendelser i norsk arbeidsliv varslet til tilsynet, og 1370 ansatte ble skadet. Nesten halvparten av hendelsene skjedde i helse- og sosialsektoren, mens de to neste på lista har 13 prosent.
Tallene gjelder hendelser som er varslet til Arbeidstilsynet. Mange hendelser blir aldri meldt, blant annet fordi terskelen for hva som meldes, gradvis flyttes når vold og trusler blir en del av hverdagen. Det reelle omfanget er derfor trolig større enn tallene viser.
Arbeidsgiver har ansvaret
Vold og trusler i helsetjenesten blir fortsatt ofte forstått som noe individuelt: en krevende pasient, en tung vakt eller «sånn er det når man jobber med mennesker i krise». Den forståelsen legger ansvaret på den enkelte ansatte. Regelverket legger det hos arbeidsgiver. Etter forskrift om utførelse av arbeid kapittel 3A skal arbeidsgiver kartlegge og risikovurdere forhold som kan føre til vold og trusler (§ 3A-2), sette inn forebyggende tiltak (§ 3A-3), sørge for opplæring (§ 3A-5) og følge opp ansatte som har vært utsatt for hendelser (§ 3A-6).
På oppdrag fra Fagforbundet holdt vi i 2025 og 2026 kurs om vold og trusler for flere hundre kommuneansatte, mange av dem fra helse og omsorg. På kursene går vi gjennom hva regelverket krever av arbeidsgiver: risikovurdering, opplæring, øvelse og oppfølging. Svaret vi oftest får fra salen, er: «Dette gjør vi ikke.» Det de fleste har fått, er ett foredrag eller en dag med bedriftshelsetjenesten. Svært få av deltakerne mener at arbeidsgiveren deres oppfyller kravene i dag.
Forebyggingen må bli mer konkret
Tidligere i år skrev vi i Sykepleien om vektere på sykehjem. Når vektere blir en fast del av hverdagen, er det et tegn på at det forebyggende arbeidet ikke har fungert godt nok.
Forebygging i helsetjenesten må være konkret. Risikoen bør være vurdert for hver avdeling og pasientgruppe. Bemanningen må gjøre det mulig å trekke seg unna og tilkalle hjelp når en situasjon eskalerer. Opplæring og øvelse må skje i arbeidstiden. Hver hendelse bør meldes, gjennomgås og følges opp slik at avdelingen lærer av den.
Oppfølgingen av den som er blitt utsatt, skal heller ikke avhenge av hvilken leder man har. Det krever rutiner som gjelder hele virksomheten, med klart ansvar for hvem som tar kontakt med den ansatte, og når.
Ledere i helsetjenesten bør stille seg spørsmålet om de har et system som forebygger, eller bare rutiner for å rydde opp etterpå. Sykepleiere og annet helsepersonell skal ikke måtte håndtere vold og trusler med erfaring og godt skjønn alene. Det er en oppgave for linjeledelsen.
3 Kommentarer
Det er svært mange hendelser som ikke blir varslet, i motsetning til mannsdominerte yrker, der politiet er vanligvis involvert ifbm arbeidsulykker.
Kjenner to helsearbeidere som har blitt skadet på jobb av pasienter, men ingenting blir meldt ifra, heller ikke grunnbemanning økt eller noe annet.
Det har blitt slik at, er du sykepleier, må du vær så god ta høyde for å bli skadet på jobb.
Tonje
,Hm, kan det være at helsesektoren er en kvinnedominert arbeidsplass. Og at kvinner blir mindre tatt på alvor når det kommer til å bli trodd, både ved trusler og vold. Fordi vi alle vet kvinner skal jo være til behag for andre og ikke “lage styr”.
Birgit Solheim
,Ja ingen av mine eller mine kollegers opplevelser er meldt noe sted. Så det må være store mørketall. I perioder med flere så kalt krevende pasienter på sykehjemmet ble vold og sjikane endel av rutinen i forhold til disse pasientene. 2 ganger måtte jeg selv ta kontakt med lege for å få registrert smertene i fall det senere utviklet seg til noe varig mén.