Når et menneske rammes av en demensdiagnose, mister det gradvis minnene sine. Men måten vi innretter omsorgen på i dag, gjør at vi som samfunn, tar fra dem det siste de har igjen: verdighet, nærhet og følelsen av å leve. Det er på tide med et oppgjør med et avstumpet Alzheimer-regime i norsk eldreomsorg.

I den offentlige debatten om eldreomsorgen handler det nesten alltid om det samme: Antall sykehjemsplasser, budsjettsprekker, innsparinger og tellelister. Men hvor ofte snakker vi egentlig om selve innholdet i omsorgen? Hva er det som møter våre sårbare eldre når dørene låses bak dem.

Rutinene fortrenger omsorgen

For altfor mange handler hverdagen på norske sykehjem om teknisk og medisinsk oppbevaring. Målestokken for «god omsorg» har i praksis blitt snevret inn til rene sengeklær, korrekte medisinlister og varme middager til faste tider. 

Det har vokst frem et system som er så styrt av frykt for avvik, effektivitetskrav og bemanningssprekker at løsningen altfor ofte blir å passivisere mennesker med demens i sterile rutiner. Å kalle denne formen for oppbevaring for verdig omsorg, er et svik mot menneskeverdet.

Systemet gjør mennesket til diagnose

Sviket i demensomsorgen handler sjelden om mangel på enkeltmenneskers godhet blant de ansatte. Det handler om systemiske rammer og en omsorgsfilosofi der medisinsk overvåkning og rutiner trumfer det menneskelige.

Når diagnosen på papirting blir viktigere enn det følelsesmessige og fysiske mennesket, oppstår de alvorlige sviktene. Eldre med demens som uttrykker smerte, uro eller savn, blir altfor ofte møtt med utredninger for atferdsforstyrrelser eller medisinering, fremfor at man leter etter de faktiske årsakene.

Gode sykehjem viser at det går an

Samtidig ser vi at enkelte sykehjem og avdelinger klarer å skape verdige, trygge og gode liv ved å jobbe etter en helt annen filosofi. Der ser de mennesket, ikke bare diagnosekoden. Denne enorme forskjellen fra institusjon til institusjon viser at dårlig omsorg ikke er uunngåelig – det er et resultat av de etiske og prioritetsmessige valgene vi tar som samfunn.

Vi aksepterer en nullvisjon i trafikken, og vi stiller strenge krav om nullvisjoner for avvik i næringslivet. Hvorfor stiller vi ikke de samme forpliktende etiske kravene til hvordan vi behandler våre mest sårbare innbyggere?

Nullvisjonen må gi livet innhold

Vi trenger en etisk nullvisjon for Alzheimers- og demensomsorgen i Norge. En slik nullvisjon kan ikke vente på fremtidige medisinske gjennombrudd. Den må gjelde her og nå som et ufravikelig etisk og politisk krav:

Null eldre skal oppleve passiviserende oppbevaring. Ingen skal avskrives på en institusjon der dagene måles i fravær av hendelser.

Kvalitet må måles i livsinnhold, ikke bare tidsbruk. Omsorg må defineres ut fra tilgang til natur og frisk luft, musikk og kjente sanger, berøring, bevegelse og tilhørighet.

​Likeverdig omsorgsfilosofi over hele landet. Forskjellen på et verdig liv og ren oppbevaring kan ikke avhenge av flaks med hvilken kommune eller institusjon man tildeles. En humanistisk omsorgsfilosofi må gjelde samtlige sykehjem.

Politikerne må prioritere både omsorg og forskning

Mennesker med demens slutter ikke å være mennesker selv om hukommelsen svikter. Følelseslivet, behovet for trygghet og ønske om øyeblikk av glede er intakt helt til det siste.

Svaret på demensutfordringen handler imidlertid ikke bare om varm omsorg i kommunene, men også om politisk mot og internasjonalt lederskap. Da COVID-19 rammet verden, viste Norge at vi har både økonomiske muskler og handlekraft til å plassere betydelige ressurser i globale løft. Vi bidro til å finansiere og presse frem et historisk hurtigspor for utvikling og distribusjon av vaksiner – med enorm suksess.

Norge kan satse langt mer på demensforskning

Alzheimer og demens er vår tids mest lydløse og omfattende helsekrise. Norge har de finansielle ressursene, de ledende fagmiljøene og den globale posisjonen som skal til for å kreve og finansiere et tilsvarende hurtigspor for utvikling av vaksiner og bremsemedisiner mot demens. Det handler om politisk vilje til å prioritere det som gjelder flest.

Når våre politikere skal forme fremtidens eldreomsorg, kan de ikke lenger gjemme seg bak regneark, bemanningstabeller og budsjettdebatter. De må levere på både forskning og omsorg, og svare på det grunnleggende spørsmålet: Hva slags samfunn vil vi være for dem som ikke lenger kan tale sin egen sak?

Sykdommen tar minnene deres. Det er vi som samfunn som velger om vi skal ta fra dem verdigheten.