Jeg gruer meg til å gå på jobb på verdens beste avdeling
Vi får vaktene til å gå rundt, men det er stadig mindre rom for det lille ekstra. Presset fører til feil, sykmeldinger og kolleger som slutter.
Jeg skal på jobb i kveld. På verdens beste avdeling med verdens beste folk. Vi er en skikkelig fin gjeng. Vi samarbeider godt, vi hjelper hverandre, og vi jobber hardt.
Jeg skal på jobb i kveld, og jeg gruer meg skikkelig. Sånn at det knyter-seg-i-magen-skikkelig. Jeg begynner faktisk å gråte skikkelig. Sånn gruer jeg meg til å gå på jobb på verdens beste avdeling med verdens beste folk.
Presset slipper ikke taket
Jeg gruer meg fordi avdelingen koker. Koking er vi vant til, altså. Det har kokt før. Det har kokt både én og to vakter. Det har kokt over perioder og uker. Men nå har det kokt lenge. Altfor lenge. Med krevende og tunge stell, stadig påfyll av pasienter, enda flere oppgaver og enda mer å gjøre.
Vi går alle på jobb, og vi smiler og gjør som før: Vi hjelper hverandre når vi kan. Vi sørger for at pasientene får den hjelpen de skal ha når de er innlagt. Vi deler ut medisiner, går visitt og sørger for at avdelingens utstyr er fylt opp og oppdatert.
Men akkurat nå går det på halv tolv.
Pasientene får bare akkurat det de trenger
Pasientene får bare akkurat det de trenger. Det er ikke så ofte det er tid til å gi det lille ekstra i hverdagen vår lenger. Vi hjelper hverandre, men alle er så presset at det sjelden er mye tid igjen til å hjelpe hverandre, selv om vi gjerne vil.
Vi deler ut medisiner og dobbeltkontrollerer, men jeg skal være den første til å innrømme at det er ikke alltid jeg rekker å gjøre mer enn å se over kjapt før herligheten blir delt ut til pasienten. Vi forsøker å fylle opp utstyr, men likevel er hyller i gangen ofte halvtomme, og hanskene gir deg valget mellom small eller large. Medium ligger igjen på lageret.
Jeg forsøker å puste. Holde roen. Ikke stresse. Vi smiler til hverandre og forsøker å le litt av situasjonen. «Dette er helt vilt.» «Ja, ja, det må jo roe seg etter hvert, må det ikke det da?» «Det blir en vakt uansett hvor mye det er å gjøre.» «Da går i alle fall kvelden fort.»
Presset får folk til å bli syke og slutte
Vi forsøker sammen å holde motet oppe i avdelingen. Men presset har sin pris. Mange blir sykmeldt. Mange slutter. Og da blir det enda mer press på de gjenværende. Feil gjøres, og avviksmeldinger skrives. Overtid og forskyvinger koster. Sirkelen er bare ond og vond. Og alle er tapere: ledelsen, vi på gulvet, pårørende og pasientene.
Vi klarer en vakt til. Og det kommer helt sikkert rolige vakter og perioder igjen, som gir rom for samarbeid og det lille ekstra som skal til for at pasientene får all hjelp de trenger for å bli friske. Jeg skal på jobb i kveld på verdens beste avdeling og med verdens beste folk. Og jeg gruer meg. Men jeg har håpet om at i kveld er vakten hvor det roer seg ned igjen. Eller kanskje det blir i morgen. Hvem vet.
12 Kommentarer
Jeg kjenner meg altfor godt igjen i denne beskrivelsen - "det koker". Dessverre.
For min del har det kokt for lenge og for ofte - og med stadig ndkjæringer og innsparinger var det ingen håp om at det kan bli bedre. Derfor har jeg sluttet som sykepleier.
Steinar A Klock
,Det sutres over en lav sko i helsevesenet. Det er på tide å rette skytset mot de udugelige fagforeningene dere blør kontingent til hver eneste måned.
Mvh
Du kan skrive av 8500,- på skatten av fagforeningskontigenten så i prinsippet blør INGEN arbeidstakere penger til fagforeningene. Det er derfor for meg uforståelig at noen er freeloadere og ikke gidder organisere seg.
Når det med fagforeninger er tatt opp, så hva skjedde med oss arbeidstakere. Alle forventer at fagforeningene skal gjøre alt for oss. Hva med å faktisk engasjere seg. Gå i fakkeltog, skrive kronikker, melde seg inn i lokalgrupper og faktisk gjøre noe selv. Ikke minst møte opp på NSF sine medlemsmøter. Men nei, det har vi ikke tid til. Bedre å sutre på jobb da.
Tror vi skal ta oss selv i nakken alle sammen og begynne å stå sammen og gjøre opprør. Det er det enste som historien viser fungerer. Ikke at en og en tar kampen.
Steinar A. Klock
,Hvis du betaler 8 500 kr i fagforeningskontingent i løpet av året, reduseres den skattbare inntekten din med 8 500 kr. Den faktiske besparelsen på skatten blir da:8 500 kr × 22 % = 1 870 kr mindre i skatt.
Mvh
Jeg er under utdannelse og allerde etter første praksis ble jeg skremt over hva som foregår i vårt helsevesen, vi ser at alle er presset og et helt system er i kollaps ,og de av oss som går gratis på gulvet (fordi det er praksis) men er fullstendig etterlatt til selvundervisning fordi skolene er presset , systemet sprekker , sykepleiere er overbelastet og å være student føles som en byrde selv om studenten bidrar til stell,arbeid og alt det innebærer, må jeg ta opp lån for å gå i praksis. Jeg tar av meg hatten for alle dere sykepleiere som går der dag inn og dag ut, står på og likevel er menneskelige mot hverandre , studenten, pårørende og viktigst- pasienter . Vi står og ser på et stort og tragisk kollaps som virker ustoppelig , og eneste løsningen er innsparing fra politikere- som student ønsker jeg velkommen til en uke på gulvet så det kanskje kan forstås hva mennesker gjør for å holde dagens dysfunksjonelle system oppe fordi disse menneskene eier medmenneskelighet og empati -og mest av alt så håper jeg at akkuratt disse gode menneskene kan tillate en ordentlig kollaps - som desverre virker nødvendig og uunngåelig for at det kanskje endelig kan skje noen endringer.
Randi
,Jeg er så enig med det du skriver, jobber ikke lengre direkte med pasient kontakt, men sitter i en legevakt sentral, der det alltid koker. Vi må løse de rareste oppgaver, og i noen tilfeller oppgaver, som overhodet ikke er relatert til helse. Vi blir skjelt ut, trakassert, truet, og kalt de verste ting, men proffe skal vi være. Hadde jeg vært yngre, ville jeg mest sannsynlig sluttet, og begynt med noe helt annet. Ikke fordi jeg ikke elsker yrket mitt, og mine gode kollega, men pga presset, ledelse som ikke ser, eller forstår vår frustrasjon, og hva vi må tåle hver eneste dag. Tanker og oppgaver som spiser en opp, dårlig samvittighet, stress, frustrasjon, og ikke bli verdsatt, for den vi er.
Mvh Randi
eli ort
,Jeg har det akkurat som deg, trenger ikke skrive mer😔
Matthias Engel
,Det er trist at du opplever stressymtomer allerede før vakten starter. Våre arbeidsplasser er dessverre blitt de reneste kjøttfabrikkene . Samlebåndssykepleie istedenfor omsorg. Slik var det ikke for 30 år siden, foretaksmodellen og " Public management " har kjørt oss i grøfta og dessverre gir samfunnet blaffen i oss fordi vi " bare " er et kvinneyrke. Hadde vi vært flyveledere...
Stine
,Velferdsstaten.....
Maria
,Akkurat slik er det.
Elsa salthammer
,Slus pengene tilbake til offentlig sektor. Nå tjener private tilbydere seg rike-
På midler som skulle gå til direkte pasientbehandling. En ond sirkel; dårlige arbeisforhold og pasienttilbud løses ved at private foretak "tømmer" det offentlige tiltakene for personale. Og folk må betale for helsetilbud privat. Dette fører til at det stilles spørsmål ved hvorfor betale skatt? Stopp privatiseringen er min løsning.
All honnør til dere som står i en uutholdelig arbeissituasjon.
Mimmi
,Jeg har ett råd. Løp!
Helsevesenet vil ikke endre seg,og det er ikke verdt å ofre helsa for en jobb. En annen ting,det er noe med språket vårt,noe underdanig og unnskyldende. God sykepleie er ikke det «lille ekstra»,det er forskjellen på å bli frisk igjen eller ikke,forskjellen på å bli varig pleietrengende eller fortsette å være selvstendig,forskjellen på liv og død. Og,»det aller nødvendigste blir i lengden dyrt for helseforetaket i form av komplikasjoner,feks.pneumoni.